Til Vestøls norsksider
   tor
Tor Jonsson
jonsson

Copyright: Magne Vestøl

 

TEKSTEN "LIKET"

 

BAKGRUNN.

Teksten "Liket" ble gitt ut i samlingen Nesler som kom i to bind i 1950 og 1952. Samlingen inneholder et utvalg artikler som forfatteren hadde skrevet i ulike blad og aviser i årene etter krigen. Teksten er altså publisert i en artikkelsamling, men den er senere ved flere anledninger plassert i novellesjangeren. Vi kan muligens si vi har å gjøre med en form for dokumentarnovelle - en tekst som handler om faktiske forhold, men er skrevet på en novelleliknende måte.

Teksten plasserer seg tydelig inn i den dominerende realismetradisjonen i norsk prosa på 1900-tallet. Teksten har et sterkt sosialrealistisk perspektiv, men er ikke politisk orientert slik den senere sosialrealismen på 1970-tallet var.

Forfatteren Tor Jonsson ble født i Gudbrandsdalen i 1916 og tok sitt eget liv i 1951. Han arbeidet som forfatter, skribent, journalist og redaktør. Han gav ut tre diktsamlinger i perioden 1943-1948 og etterlot seg en uferdig diktsamling da han døde. Artikkelsamlingen Nesler kom altså i to bind i 1950 og 1952, like før og like etter forfatterens død.

Tor Jonsson var husmannssønn og opplevde både sosial utbytting og fattigdom på kroppen. Han skrev mye om fattigdomsproblemet som han så som et hinder for livsutfoldelse. Han hadde sterke følelser i forhold til bygdemiljøet han var oppvokst i. Teksten Liket fokuserer sterkt på forfatterens negative erfaringer fra dette miljøet.

 

KOMPOSISJON.

Teksten er skrevet som et tilbakeblikk. Fortelleren (jeg-personene) er en voksen mann som ser tilbake på sterke hendelser i sin egen ungdomstid. I de to første avsnittene gir han en kort introduksjon og presentasjon. Deretter følger beretningen om de to avgjørende hendelsene i hans venn Arnes liv. Først hjemkomsten fra sykehuset som ble starten på en systematisk mobbeprosess, og deretter Arnes selvmord og reaksjonene på det.

Fortelleren gir samtidig uttrykk for sine egne reaksjoner på det som skjedde med Arne. I en oppsummerende kommentar til slutt samler han trådene og trekker selv konklusjonen på det som har skjedd.

Oppbygningen har et visst journalistisk preg. Arnes skjebne røpes ganske tidlig i teksten. Det som kommer senere blir en utdypende framstilling av hva som skjedde.

Synsvinkelen er personal, med en første-persons forteller. Formelt sett er det vel Arne som er hovedpersonen i fortellingen. Men jeg-personen har en svært sentral plass. Han lever sterkt og nært med i det som skjer, og det er han som reflekterer og trekker konklusjonene.

 

PERSONER

Teksten har som nevnt to hovedpersoner. Arne gjennomgår en tragisk utvikling. Han kommer tilbake fra sykehuset i byen, åpen og glad, men blir straks gjort til mobbeoffer på grunn av en hvit anorakk han har skaffet seg. Han forvandles etter hvert i folks og kanskje også i egne øyne til en bygdetulling, og lukker seg mer og mer inne i seg selv. Bare overfor jeg-personen kan han åpne seg og vise sitt sanne jeg. Arne ender sitt liv i et tragisk selvmord. Fortelleren gir et svært sympatisk bilde av Arne. Det sterkeste uttrykket for det er at Arne, bortsett fra den første gangen, aldri kritiserer vennen for at han er feig og jatter med mobberne.

Jeg-personen er en splittet person i hele den periden som strekker seg fra høstdagen da Arne kommer hjem, til vårdagen da han tar sitt eget liv. Han er Arnes fortrolige venn, men sammen med andre bøyer han av og flirer med når de slenger sine ukvemsord mot Arne. Først etter Arnes død samler jeg-personen seg til et oppgjør med sin egen feighet og mobberne i bygda. Han skriver et brennende avisinnlegg og blir utsatt for den samme kalde fliren som Arne. Men jeg-personen klarer å stå imot presset - mye på grunn av minnet om Arne.

Resten av bygdefolket er stort sett en anonym masse. Vi får et kort møte med anføreren Anders, han som sier det utløsende ordet og setter mobbeprosessen i gang. Men ellers omtales bygdefolket bare som en skapning med én vilje og én stemme. "Bygdedyret" kaller fortelleren det. Uttrykket er for fortelleren sterkt negativt, et kaldt og flirende rovdyr som dreper. Kontrasten i teksten er ekstrem mellom den uskyldige Arne og det ufølsomme, nådeløse bygdefolket.

 

MILJØ

Handlingen foregår i et bygdemiljø, sannsynligvis i mellomkrigstida, dersom man antar at dette er noe forfatteren - helt eller delvis - selv har opplevd. Fortelleren lar oss møte en avsidesliggende grend med liten kontakt med omverdenen. Det sies at det var sjelden noen gjorde en bytur. Miljøet er ifølge fortelleren preget av atferdstvang og meningstvang. Enkelte sterke personligheter setter normene, og det forventes at alle følger dem blindt. Miljøet i bygda blir framstilt ekstremt usympatisk. Fortelleren finner ingen formildende trekk. Arnes død får riktignok snakket til å stilne. Men reaksjonen jeg-personen møter etter avisinnlegget viser at holdningen ikke har endret seg.

 

SPRÅK OG VIRKEMIDLER.

Språket er preget av moderat høystil. Stilen er i utgangspunktet et muntlig preget fortellerspråk, men har innslag av bilder og symboler.

Det sterkeste bildet er allerede nevnt. Sammenstillingen av ordene "bygd" og "dyr" til bygdedyret er en nådeløst rammende karakteristikk. Ord som "glefse" og "drepe" forsterker et bilde av et blodtørstig uhyre på nådeløs jakt etter alt som skiller seg ut som et passende bytte.

Fliret er et sentralt begrep i teksten. Bygdefliret personifiseres som en stygg, mager skapning som bryter ut i hånlig latter. Når fortelleren skildrer den gapende latteren, bruker han ord som spiller på ild og aske, røde tunger som skyter rygg bak svarte tenner. Latteren framstilles som en fortærende og ødeleggende ild.

Fortellerens holdning til bygda er så kompromissløst negativ at han også slenger spydige kommentarer til i og for seg tilfeldige bipersoner. Sjåføren som kjører Arne hjem,, blir omtalt som "den skravlete bensinguden".

Mobbingen starter en høstdag, og fortelleren bruker høstfargen for å gi uttrykk for den prosessen som er satt i gang, både i bygda og inne i ham selv. Dagen var "gul og blodut som utbrent liv, bleik av unemnande undergangssorg." Denne høstdagen blir for fortelleren noe mer enn en enkelt dag. Den setter seg fast i ham og blir til en dyp og varig høststemning i hans eget liv.

Arnes selvmord er i kontrast til de malende høstskildringene skildret svært knapt, men med en krass realisme. Fortelleren benytter seg av en skjærende effekt. Arne sprenger seg selv i filler med dynamitt en vakker 17. mai-natt. Dagen som er selve nasjonalsymbolet for fred, frihet og lykke stilles i kontrast til en sprengt menneskeskjebne.

Hovedsymbolet i teksten er liket. Det er markert i tittelen og følger teksten fra Arne ankommer bygda med anorakken, helt fram til fortellerens avsluttende kommentar. Symbolet oppstår som et resultat av en tilsynelatende spontan og rammende replikk fra en representant for bygdefolket. Men det skal vise seg å bli en skjebnetung og selvoppfyllende profeti. Ordet blir hengende ved Arne som et makabert klengenavn selv om han slutter å bruke den hvite anorakken som gav opphav til navnet, og selv om overklasseungdom i bygda begynner å bruke liknende plagg. Det er tyngden i dette skjebnesvangre ordet som driver Arne inn i undergangen. For fortelleren blir begrepet "liket" et symbol som rommer mer enn den skjebnen som rammet Arne. I sluttkommentaren gir han uttrykk for at "liket" for ham ikke bare representerer den enkelte utstøtte som blir trakassert. Fortelleren har erfaring både som venn av et mobbeoffer og som deltager i mobbingen. Denne dobbeltstillingen har lært ham at de som knuser og jager andre, ofte selv er redde, innestengte mennesker. Likluften finnes også i maktmenneskene.

 

TEMATIKK

Tema og budskap er formulert av fortelleren selv i den avsluttende kommentaren. Han lar teksten munne ut i en direkte oppfordring til leseren om å være uredd. Bare på den måten kan de onde sirkler av frykt og terror brytes. Det er all grunn til å tro at fortelleren (jeg-personen) i teksten står for forfatterens egen holdning i dette spørsmålet. Men det er unektelig tankevekkende at forfatteren selv tok sitt eget liv kort tid etter at teksten ble skrevet.