Til Vestøls norsksider
norsk
S
pråk

Copyright: Magne Vestøl

 

STILISTISKE BEGREPER

Introduksjon
I. Tekstfunksjoner og stilnivå
II. Ordenes verdiladning og bibetydninger.
III. Gjentakelser og kontraster.
IV. Språklige bilder.
V. Rim og rytme.
VI. Referanse og allusjon.
VII. Ironi.
VIII. Stil og grammatikk.
IX. Tekstsammenbinding og variasjon.

Introduksjon
Stilistikk handler om språklige virkelmidler og kunsten å formulere seg på den mest velegnede og virkningsfulle måten.

De stilistiske virkemidlene skaper ulike effekter, og virkningen kan variere alt etter hvilken sammenheng (kontekst) de settes inn i. Noen sjangre krever en bestemt språkbruk (sjangerforventning). Å bryte disse forventningene kan forvirre leseren eller skape en slags sjokkeffekt.

 

I. TEKSTFUNKSJONER OG STILNIVÅ

A. Tekstfunksjoner.
Vi snakker om fire ulike hovedfunksjoner eller formål for tekster. De fleste tekster vil ha innslag av flere funksjoner.

  1. Informativ funksjon.
    Tekstens formål er å gi saklig informasjon.
    Typisk for faglitteratur.

  2. Appellativ funksjon.
    Tekstens formål er å påvirke og overbevise. Typisk for reklametekster og politisk propaganda.

  3. Ekspressiv funksjon.
    Tekstens formål er å gi uttrykk for personlige følelser. Typisk for dikt og privat dagbok.

  4. Estetisk funksjon.
    Tekstens formål er å formidle et inntrykk av noe vakkert. Typisk for skildringer.

     

B. STILNIVÅ
Vi skiller om tre ulike stilnivå i tekster:

  1. Høystil
    En høytidelig stil eller en typisk litterær stil med bruk av skildring, bilder o.l. Typisk eksempel: bibelspråk og tradisjonell lyrikk.

  2. Sakstil eller mellomstil
    Den vanlige sakprosastilen. Den typiske avisstilen og lærebokstilen.

  3. Lavstil
    En stil preget av muntlig språk eller slang. Typisk for tekster med motiv/tema fra livet blant samfunnets tapere.

 

II. ORDENES VERDILADNING OG BIBETYDNINGER.

A. Ordenes verdiladning.
Både enkeltord og formuleringer kan ha mer eller mindre tydelig verdiladning. Vi snakker om:

  • positive ord eller plussord
  • negative ord eller minusord
  • nøytrale ord eller nullord

Dersom det er mange pluss- eller minusord i en tekst, har den ofte en klar holdning til det temaet den tar opp (eks.: reklametekst, politisk propaganda).

B. Ordenes bibetydninger.
Ord vekker ulike tanker og følelser hos mennesker. Vi skiller mellom ordets egentlige betydning (denotasjon) (f.eks. snø: frosset vanndamp) og de bibetydninger ordene skaper hos ulike lesere. Noen slike bibetydninger vil være vanlige (konnotasjoner) (eks.snø: hvitt, rent, kaldt) mens andre vil være helt private assosiasjoner (eks.: snømannen jeg laget i fjor).
Bibetydningene spiller en viktig rolle når en forfatter skal velge det rette ord eller uttrykk blant flere som betyr omtrent det samme.

 

III. GJENTAKELSE OG KONTRASTER

A. Gjentakelse
Gjentakelse av ord, uttrykk eller temaer kan ha en sammenbindende effekt og en forsterkende effekt.
Når åpning og avslutning av en tekst bindes sammen ved hjelp av gjentakelse, kaller vi det sirkelkomposisjon.

B. Kontraster.
Bruk av kontraster er klargjørende og forsterker profilen på budskapet. Eks.: Stor og liten, ny og utslitt.
En spesiell type kontraster kan oppnås ved bruk av anførselsverb. Eks.: Vi må nok slippe en bombe, smilte presidenten.

Zeugma er en egen form for kontrast.
Ulike ord eller begreper stilles sammen. Eks.: Han elsker pølser og opera.

 

IV. SPRÅKLIGE BILDER


Språklige bilder er uttrykksmåter hvor en gjenstand, et levende vesen eller et forhold blir brukt som bilde på noe annet. Språklige bilder er vanligst i lyrikken, men brukes også i prosatekster - særlig noveller, romaner, essay og kåseri.

Vi deler inn språkbildene i følgende typer:

  1. Sammenligning
    Her sies det rett ut hva som er bilde på hva, ved at man bruker sammenligningsordet "som" (eller "lik"). Eks.: Treet var som et gammelt, godslig troll.

  2. Metafor
    Her gjøres det samme som i sammenligningen, men sammenligningsordet ("som"eller "lik") sløyfes. Eks.: Du er en ren bulldoser.

  3. Besjeling
    Besjeling vil si å bruke et bilde som gir "sjel" til noe som i utgangspunktet er en livløs gjenstand. Eks.: Trærne hvisker til hverandre. Bilen blunker vennlig med lysene.

  4. Personifikasjon
    Personifikasjon vil si å bruke et bilde som gjør at noe abstrakt og formløst blir konkret og "får en kropp". Eks.: Mørket listet seg innpå oss.

  5. Symbol
    Symboler er tegn, gjenstander eller levende vesener som det er knyttet sterke og tydelige felles følelser og tanker til. Sola står for (symboliserer) lys, varme og liv. Korset står bl.a. for lidelse og død.

  6. Del for helheten (pars pro toto).
    Man omtaler en liten detalj i stedet for å nevne hele gjenstanden, personen e.l. Eks.: Små føtter tripper av sted.

  7. Klisjé
    Klisjé er et språklig uttrykk, f.eks. et språkbilde, som har vært brukt så lenge og så ofte at det oppleves som utslitt. Det er ikke forbudt å bruke klisjéer, men da må det gjøres med en spesiell hensikt, f.eks. i ironisk sammenheng. Eks.: Dine øyne er blå som havet.

 

V. RIM OG RYTME

A. Rim
Rim brukes mest i lyrikken. Men det kan også fungere i prosatekster, i begrenset grad.

  1. Enderim
    Enderim vil si at siste stavelse i to ulike ord har samme vokal og konsonanter (helrim).
    Eks.: Du var slik en deilig gutt.
    Men nå er forelskelsen slutt.

    Hvis siste stavelse ikke har trykk, må flere stavelser rime:
    Eks.: Du søker i natt og i blinde.
    Hva er det du prøver å finne?

    I tidligere tider var det nok at lydene lignet hverandre (halvrim). I dag kreves ofte helrim.
    Det skilles mellom rimord som ender på tung stavelse (mannlig rim, f.eks.: tung/ung) og rimord som ender på lett stavelse (kvinnelig rim, f.eks. vinne/finne).

    I lyrikken snakkes det om ulike rimmønstre:

    • Parrim
      To og to linjer i et dikt rimer.

    • Kryssrim
      Annenhver linje (første og tredje, andre og fjerde) i et dikt rimer på hverandre.

    • Andre rim
      Balladerim: Bare andre og fjerde linje rimer.
      Tiraderim: Alle linjene rimer på hverandre.

  2. Bokstavrim

    • Konsonantrim, allitterasjon
      Samme konsonant gjentas i starten av flere trykktunge stavelser. Eks.: Røde, rare, runde rips.

    • Vokalrim, assonans
      Samme eller lignende vokaler opptrer i flere trykktunge stavelser. Eks.: Den ligger der hvit og liten.

B. Rytme
Alle språkuttrykk har rytme. For å få en tekst med flyt i, er det viktig at rytmen er god. Den viktigste sjekken på at rytmen i språket er god, får man ved å lese teksten høyt.

Det finnes i hovedsak tre ulike måter å bruke rytme på i tekster:

  1. Oppstykket og kaotisk rytmemønster.
    Dette er et drastisk virkemiddel og egner seg best i eksperimentelle tekster som handler om oppløsning og destruksjon. Det benyttes av og til i modernistisk diktning.

  2. Rytmemønster etter talerytmen.
    Dette er den vanlige prosarytmen, men brukes også i moderne lyrikk.
    Talerytmen har ganske stor spennvidde, fra tungt "byråkratspråk" med lange strukturer til kjapt og raskt hverdagsspråk.

  3. Regelmessig, kunstferdig rytme.
    Tradisjonell lyrikk har den mest markerte rytme. Den skal gjerne være en jevn og regelmessig veksling mellom tunge og lette stavelser.

    Det opereres med ulike rytmemønstre i tradisjonell lyrikk. Disse er bygd opp av fire grunnleggende rytmefigurer:

    • Jambe
      En lett og en tung stavelse. Eks.: av sted.

    • Anapest
      To lette og en tung stavelse. Eks.: elegant.

    • Troké
      En tung og en lett stavelse. Eks.: havet.

    • Daktyl
      En tung og to lette stavelser. Eks.: sangene.

    Rytmemønstre (versemål) med jamber og anapester kan ofte virke lettere enn rytmemønstre med trokéer og daktyler.

For den som ikke selv pusler med dikt- eller sangskriving er det ikke så interessant med disse detaljene. Men det betyr ikke at rytmen i dikt er likegyldig. Den kan på ulike måter understreke innholdet. Det er derfor viktig i det minste å være oppmerksom på om rytmen i et tradisjonelt dikt er spesielt tung eller spesielt lett, og om dette kan ha sammenheng med temaet i diktet.

 

VI. REFERANSE og ALLUSJON


Man kaller det en referanse hvis en forfatter i forbifarten henviser til hendelser, uttalelser eller personer som er allment kjent. Man kan for eksempel lage en vri på et kjent ordtak.

En henvisning til en annen litteraturtekst, kalles en allusjon. Mange diktere har f.eks. brukt allusjoner til Bibelen.

 

VII. IRONI


Ironi
vil si å skrive det motsatte av det man egentlig mener, men på en slik måte at det blir tydelig for leseren hva man egentlig mener. Dette er et svært kraftig stilistisk virkemiddel. Det innebærer gjerne at man framstiller motpartens syn på en karikert og latterliggjørende måte. Det egner seg vanligvis best for kåserisjangeren.

 

VIII. STIL OG GRAMMATIKK


Det vanlige i norsk tekstproduksjon er at man følger de gjeldende regler for rettskriving, tegnsetting og setningsbygning. Dersom man avviker fra dette, bør det være et bevisst og gjennomtenkt virkemiddel.

  1. Ufullstendige setninger.
    Det vanligste bruddet er bruk av ufullstendige setninger (setninger som mangler nødvendige setningsledd).
    Dette gjøres mest i skjønnlitteratur og i litterære sakprosasjangre (essay og kåseri) og i privatsjangerne.
    Til en viss grad er dette også akseptert i artikkelsjangeren, men da stort sett i de tilfellene hvor den ufullstendige setningen er et forklarende tillegg til det som står i setningen foran. Regelen bør likevel være at man bruker komma i slike tilfeller hvis det er mulig.
    Ufullstendige setninger kan brukes for å skru opp tempoet i en tekst. I skildringen av noe som skjer i høyt tempo, kan man f.eks. hogge ned setningene til ett ord. Hovedregelen er: Jo kortere setninger, desto høyere tempo.

  2. Brudd på rettskriving.
    Dette kan i verste fall oppfattes som et tegn på at forfatteren har dårlige språkkunnskaper. Det kan likevel brukes som et virkemiddel, f.eks. for å understreke at en person i en tekst har problemer med å uttrykke seg.

  3. Brudd på normal setningsstruktur.
    Moderne norsk er et språk uten kasus og har en ganske fast rekkefølge for leddene i setningen. (NB: Vær oppmerksom på at rekkefølgen mellom verbal og adverbial er ulik i helsetninger og leddsetninger).
    Å bryte med den normale setningsstrukturen har samme effekt som brudd på rettskrivingen. Det bør bare brukes i bevisst hensikt, f.eks. i en tekst hvor det er viktig å understreke at en person (f.eks. en utlending) ikke behersker norsk språkstruktur.

 

IX. TEKSTSAMMENBINDING OG VARIASJON


For å få en god tekst, er det viktig med et variert språk. Det gjelder å utnytte synonymene i språket (ord som har samme betydning).
Det gjelder å binde sammen språket ved hjelp av "limordene". Særlig viktig er dette i artikkelsjangeren hvor språket har lett for å bli tørt og litt skjematisk.

  1. Disponerende uttrykk:
    Uttrykk som ordner stoffet i punkter og binder det sammen uten å gjøre framstillingen for skjematisk: Eks.:for det første, på den andre siden, i tillegg, dessuten, videre, for øvrig, også, til slutt, for eksempel, som sammenfatning, som konklusjon, avslutningsvis.

  2. Logiske markører:
    Ord og uttrykk som brukes til å uttrykke årsaksforhold. Eks.: for, så, derfor, altså, dermed, av den grunn, nemlig, fordi, på grunn av, siden, når.

  3. 3. Motsetningsmarkører:
    Ord og uttrykk som markerer motsetninger. Eks.: men, imidlertid, likevel, heller, snarere, derimot, på den andre siden, til tross for, selv om.