norsk
S
pråkkunnskap

Copyright: Magne Vestøl  [Til Vestøls norskside]

 
 

DIALEKTPRØVER OG SOSIOLEKTPRØVER

Sidehenvisninger til Tekst og Tanke. Lærebok.

 

Oversikt 1: Dialektprøver.


 
  Prøve nr. 3 
s. 418 
Prøve nr. 7
s. 420
Prøve nr. 8
s. 420
Prøve nr 10
s 422
Tjukk l NEI: "sjøll, væll". 

Sørlandet Vestlandet eller 
Troms/Finnmark.

JA: "kjøLi, sjøL".

Østlandet, Trøndelag eller Nordland.

NEI: "bli, ullkane".

Sørlandet, Vestlandet eller Troms/Finnmark.

JA:"måL, joL".

Østlandet, Trøndelag eller Nordland.

Palatalisering JA: "villj, allje".

Ikke Sørlandet og sørlige Vestland.

JA: "annjdre, dennj".

Ikke Østlandet sør for Mjøsa.

NEI: "vill, inn".

Ikke Troms og det meste av Finnmark.

JA: "dennj, alljt".

Ikke Østlandet sør for Mjøsa.

Infinitiv E-infinitiv: "lage, være".

Nordlige Vestland eller Troms/Finnmark.

Kløyvd infinitiv med apokope: "å vårrå/å kjøre" med ending, "å bruk" uten ending.

Trøndelag eller Nord-Møre.

A-infinitiv: "kåmma, bæra".

Området fra Vest-Agder til Sogn.

Kløyvd infinitiv uten apokope: "å vara" og "å sjønne".

Østlandet.

Personlige 
pronomen
"Eg, vi". 

Deler av Sogn og Fj. el. Nord-Norge.

Ingen eksempler. "Eg/e, me". 

Agder og Vestlandet.

"Je, vi".

Ikke fjellbygdene vest på Østlandet.

Hunkjønnsord Ingen eksempler. Sterkt: "byggda".

Ikke fjellbygdene vest på Østlandet.

Sterke: "dåtterå, døra, drånningo".
Svake: "prinsesso".
Endinger å og o:

Rogaland, sørlige Hordaland.

Sterkt: "byggda".

Ikke fjellbygdene vest på Østlandet.

Skarre-R

Bløte 
konsonanter

NEI
NEI
NEI
NEI
JA: "døRa".
NEI: "bite, lika".

Sørlige Vestland nord for bløte kyststripe.

NEI
Diverse Sammentrekning av r og t utelukker Vestlandet, eks.: "attigheit, kvætt".

Nektingsord "ikkje" utelukker Finnmark.

Ordformene "streva og bruka" utelukker Troms nord for Salangen.

Jamningsformen "vårrå" tyder på sørøstre del av Trøndelag.

Ord som "fel, felåm" for fjell og "bønn" for bjørn peker mot Selbu

Mye dativ "landi, felåm". Dialekt med sterke røtter i gammelt språk.

Ordformer som "ullkane" og "fisskane" tyder på et område nær den bløte kyststripe.  Vi er allerede i østlige del av Østlandet, nord for Mjøsa, altså Hedmark.

Dativform "gaLa" tyder på flatbygdene øst for Mjøsa. Byene har ikke dativ, og Midt-Østerdalen har dativ på -øm.

Stedfesting TROMS
Lavangen
SØR-TRØNDELAG
Selbu
ROGALAND
Haugesund
HEDMARK
Løten

 

Oversikt 2: Sosiolektprøver


 
  Prøve nr. 5 
s. 419
Prøve nr. 15
s. 425
Tjukk l JA: "juLa, bLei".

Østlandet, Trøndelag eller Nordland.

NEI: "klat, blir".

Kan være Vestnorsk eller normalisert talespråk.

Palatalisering NEI: "fannt, runnt".

Østlandet sør for Mjøsa.

NEI: "mann, inn".

Sør for linjen Sognefjorden-Mjøsa.

Infinitiv Kløyvd infinitiv uten apokope: "å jørra" og "å kjøre".

Østlandet.

E-infinitiv uten apokope: "å stenge, bruke". 

Kan være sørlig Vestnorsk eller normalisert talespråk.

Personlige pronomen "Jæi, jæ, vi". 

Østlige del av Østlandet.

"Jæi, vi".

Østlige Østland.

Hunkjønnsord Svake: "sia, rommpa".

Østlandet (i likhet med det meste av landet).

Sterkt: "tiden".

Bergensdialekt eller normalisert talespråk.

Skarre-R
Bløte konsonanter
NEI
NEI
NEI: Ikke Vestlandet/Sørlandet
NEI: Ikke Sørlandet
Diverse Trykk på første staving av ordet utelukker det meste av Telemark.

Endingene "sjønner" og "knåtter" utelukker de sørligste områdene på Østlandet, fordi de der har endingen -ær.

Pronomenformen "demm" utelukker områdene nord for Oslo, der ville det hett domm eller dømm.

Prøven må være fra Oslo eller nærmeste områder rundt (deler av Akershus, Buskerud, Vestfold eller Østfold).

Østlandsk sammentrekning av rn og rt.

Alt peker i retning av et normalisert bytalespråk i det sørlige Østlands-området.

Stedfesting OSLO

Oslo øst

Som vi ser har språkprøven fra Oslo øst klare likhetstrekk med talespråket i områdene rundt. Det har sammenheng med at talespråket kom til byen med innflytterne fra bygdene omkring, da industrien startet opp i siste halvdel av 1800-tallet.

OSLO

Oslo vest

Språkprøven fra Oslo vest viser klar påvirkning fra et konservativt, bokmålspreget skriftspråk.

Tradisjonelt er denne formen for talespråk brukt i høyere sosiale lag, og de skriftspråkpregede formene er oppfattet som "finere" enn formene preget av talespråket i bygdene omkring byen.