Til Vestøls norsksider
norsk
L
itteratur

Copyright: Magne Vestøl

 

DRAMATISK DIKTNING

Drama er et gresk ord som betyr "noe som framstilles" eller "handling".

Sjangeren dramatisk diktning har undersjangrene skuespill, hørespill, musikkspill og lesedrama. Den følgende oversikten gjelder først og fremst skuespill.

 

I. TRAGEDIE OG KOMEDIE

Skuespill deles tradisjonelt i to typer: tragedier og komedier. Tragedien ender med heltens død, komedien med at alle forviklinger får sin lykkelige løsning. Moderne skuespill følger ikke dette skjemaet fullt ut, men visse trekk vil kunne finnes igjen.

 

II. TIDENS, STEDETS OG HANDLINGENS ENHET.

Tradisjonelt har det vært et ideal at skuespill skal ha et mest mulig konsentrert innhold. Man taler om "de tre enheter":

  1. Tidens enhet.
    Handlingen i skuespillet skal foregå over et kortest mulig tidsrom, gjerne være konsentrert til en eller to dager.

  2. Stedets enhet.
    Handlingen skal utspille seg på et begrenset geografisk område, f.eks. i samme rom. Eller på to steder som ligger nær hverandre, slik at aktene kan veksle mellom disse stedene.

  3. Handlingens enhet.
    Handlingen skal bygges opp omkring en sentral konflikt, og hovedpersonene i skuespillet skal knyttes til denne konflikten.

 

III. AKT OG SCENE, SCENEANVISNING OG REPLIKK

Dette er byggesteinene som et skuespill er satt sammen av.

  1. Akt og scene.
    En akt er en hoveddel av et skuespill. Det kan være sprang i tid eller sted mellom aktene. I så fall kan det være nødvendig å skifte kulisser. Skifte mellom akter markeres tradisjonelt ved at sceneteppet går ned.
    Et tradisjonelt skuespill består gjerne av tre eller fem akter. Enaktere forkommer også.

    En scene er en del av en akt. Sceneskifte markeres gjerne ved at en person går ut eller kommer inn.

  2. Sceneanvisninger og replikker.

    Den trykte teksten til skuespillet (manuskriptet) består stort sett bare av sceneanvisninger og replikker.

    A. Sceneanvisninger.

    Forfatteren gir gjerne opplysninger i skuespillteksten om hvordan han tenker seg at det skal se ut på scenen, hvordan personer skal være kledd og hvordan de skal bevege seg på scenen. De viktigste sceneanvisningene kommer i starten av hver akt eller scene. Men det kommer også anvisninger underveis i teksten.

    Regissøren som øver inn skuespillet med skuespillerne vil ofte velge å gjøre endringer i sceneanvisningene.

    B. Replikker.

    Replikkene utgjør det meste av den trykte teksten og bærer også framstillingen på scenen. Forfatteren kan legge inn replikkanvisninger som beskriver hvordan replikkene skal framføres. Men i stor grad avgjøres dette av regissør og skuespillere.

 

IV. FORTELLER OG RETROSPEKTIV TEKNIKK

Når handlingen i et skuespill skal utspille seg over kort tid, vil det ofte være nødvendig å få fram bakgrunnen for det som skjer.

  1. Forteller.

    Den eldste måte å løse problemet på var å la en forteller forklare hva som var skjedd før handlingen i skuespillet begynte.

  2. Den retrospektive teknikk.

    Henrik Ibsen tok i bruk denne teknikken i sine samtidsskuespill i 1870-årene. I første akt lot han en person vende tilbake til stedet etter å ha vært borte i lang tid. Den-ne personen spurte om hva som hadde skjedd på stedet i tiden som var gått. Slik ble bakgrunnen for konflikten langsomt kjent for leserne eller tilskuerne. Denne teknikken gjør at alt som skjer på scenen virker realistisk og gir tilskuerne følelsen av å se et utdrag av det virkelige liv.

  3. Bruk av forteller i moderne skuespill.

    Moderne skuespillforfattere har tatt i bruk forteller. De kjenner selvsagt Ibsens metode, men ønsker å bryte inntrykket av virkelighet på scenen. Fortelleren kan stikke hodet fram på de mest uventede steder og snakke direkte til publikum.

 

IV. HANDLING OG KONFLIKT

I et skuespill er det en ytre handling som foregår synlig på scenen. Samtidig inneholder skuespillet en indre handling. Det er den utviklingen som skjer inne i personene som deltar i skuespillet og også i forholdet mellom dem.

Ytre og indre handling henger sammen og er gjerne nært knyttet til den konflikten som skuespillet er bygget rundt. Konflikten setter handlingen i gang, og utviklingen av konflikten skaper gjerne spenningstopper og når et klimaks og en eventuell løsning mot slutten av skuespillet.

 

V. PERSONENE

Personene (framstilt av skuespillere) bærer hele framstillingen på scenen. Forfatteren har ikke samme kontroll over framstillingen av personene som det en romanforfatter har. Mye er overlatt til skuespillere og regissør.

På samme måte som i den episke dikt-ningen kan vi skille mellom statiske personer og dynamiske personer. En statisk person forblir den samme gjennom hele skuespillet, mens en dynamisk person gjennomgår en (indre) utvikling.

Et realistisk skuespill er helt avhengig av at skuespillerne greier å skape troverdige framstillinger av personene. Ekstra krevende er oppgaven når en person skal gjennomgå en hel personlighetsforvandling.

 

VI. SPRÅK.

Språket i skuespill har variert gjennom tidene. I eldre skuespill ble det brukt faste rim- og rytmemønstre slik som i tradisjonell lyrikk. Stilen var gjerne høystil med utstrakt bruk av allusjoner, språkbilder o.l.

I nyere skuespill er språket gjerne gjort mest mulig likt dagligtalen i det miljøet handlingen er lagt til.

 

VII. TEMA OG BUDSKAP

De fleste skuespill har et tema og et budskap de forsøker å formidle. Men enkelte komedier er skrevet som ren underholdning. De kalles gjerne lystspill.