Til Vestøls norsksider
   jens
Jens Bjørneboe
bjørneboe

Copyright: Magne Vestøl

 

TO ESSAYS

"DEN GODE ELEV" OG "NATO PÅ KOLSÅS"

 

BAKGRUNN

Begge tekstene ble utgitt i 1970. "Den gode elev" stod i samlingen Vi som elsket Amerika, mens "NATO på Kolsås" ble trykket i samlingen Norge, mitt Norge. Essays om formyndermennesket. Begge tekstene rører ved noe av kjernen i Bjørneboes personlighet og forfattervirksomhet. De handler om individet som står mot majoriteten og autoriteten. Samtidig er tekstene svært ulike i formen og illustrerer på den måten spennvidden i essay-sjangeren.

Jens Bjørneboe, 1920-1976, er en av de store opprørere og individualister i norsk litteratur. Han deltok aktivt i samfunnsdebatten gjennom avisinnlegg, artikler og essays, i tillegg til at han skrev skjønnlitteratur innenfor alle de tre hovedsjangerne.

Bjørneboe var et sammensatt menneske. Han var dypt religiøs, med tilknytning til antroposofien, han var konservativ i språket og hadde et grundig kjennskap til klassisk europeisk kultur. Samtidig var han overbevist anarkist og en glødende kritiker av alle autoritære institusjoner, slik som militæret, skolen og fengselsvesenet.

Bjørneboe skrev både dikt, skuespill og romaner. Mest kjent er nok enkeltromanene Jonas og Haiene, samt trilogien Bestialitetens historie. Jonas er en typisk antiautoritær roman som kritiserer skolesystemets behandling av taperne. Haiene og trilogien tar opp et av Bjørneboes store livstemaer, den menneskelige ondskap og spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den.

Bjørneboe var et menneske med stor evne og vilje til å leve seg inn i andres lidelser. Livet ble til slutt for mye også for ham. Han tok sitt eget liv i 1976.

 

DEN GODE ELEV

Teksten "Den gode elev" er et intenst og poengtert forsvar for den intelligente og kunnskapsrike avvikeren og nyskaperen. Bjørneboes tese er at den kulturelle utvikling drives framover av de opposisjonelle, de som ikke tilpasser seg og som nekter å godta de rådende oppfatninger.

Nyskapningen foregår i to faser. Først må den kommende opposisjonelle tilegne seg hele den tradisjon som ligger forut, overta alle sine forgjengeres kunnskaper. Så må han (eller hun?) bryte ut, gjøre opprør ved å formulere nye og - for omgivelsene provoserende - innsikter. Bjørneboe hevder at de virkelig sanne og dype nyskapere som oftest vil bli oppfattet som forrædere mot sannheten. Et tydelig tegn på dette ser han i kjetterbålene som har fulgt den europeiske kultur som en skygge, og som hadde henrettelsene av Sokrates og Jesus som sitt startpunkt.

Tekstens tittel har Bjørneboe lånt fra filosofen Nietzsche. Med utgangspunkt i Nietzsche snur Bjørneboe opp ned på samfunnets tradisjonelle oppfatning av elevrollen. For Bjørneboe er den gode elev ikke den forutsigbare, pålitelige som passivt aksepterer den overleverte visdom. Den gode elev er tvert imot den som bruker kunnskapen på en ny og uforutsigbar måte, som er våken og kritisk og tenker selv.

Teksten må kunne karakteriseres som et essay. Den er til en viss grad argumenterende i formen, men den mangler artikkelens nøkterne saklighet og balanserte drøfting. Bjørneboes tekst er rent subjektiv, den gjør ikke noe forsøk på å bringe inn motforestillinger. Som essay betraktet er teksten svært stram og nøktern. Den har ikke digresjoner eller sidetemaer, heller ikke skjønnlitterære virkemidler eller innslag av anekdoter og selvopplevde hendelser. Teksten forfølger uavbrutt sin tanketråd med en gjennomført og nådeløs konsekvens.

Det viktigste essaytrekket ved teksten ligger kanskje ikke i formen, men i innholdet. Dette at Bjørneboe snur fullstendig opp ned på samfunnets forestillinger om god oppdragelse, og slik skaper grunnlag for en helt nyskapende aha-opplevelse hos leseren. En definisjon av sjangeren essay hevder at det dreier seg om en filosoferende, nyskapende og velformulert, skriftlig høyttenkning. I så måte må man kunne si at Bjørneboe oppfyller kriteriene med denne teksten.

 

NATO PÅ KOLSÅS

Bortsett fra korte innledende og avrundende kommentarer består teksten i sin helhet av en levende og humoristisk gjenfortalt hendelse. Kommentarene gir inntrykk av at hendelsen virkelig har funnet sted, sannsynligvis en eller annen gang på 1950-60-tallet.

Kort fortalt dreier det seg om Jens Bjørneboe og hans turkamerat, filosofen Arne Næss, som på vei til sistnevntes hytte på Kolsås, finner ut at de mangler vin. De legger turen innom NATOs hovedkvarter og spaserer uhindret gjennom tre strengt bevoktede sperringer ved å late som om de er høyt graderte offiserer i sivilt antrekk. Det blir ikke stilt et eneste kritisk spørsmål før en sivil garderobevakt til slutt setter øynene i dem og spør hva de har der å gjøre.

Bjørneboes etterord til historien er en lett satirisk merknad om hva som kunne ha skjedd om de to inntrengerne hadde hatt skumlere hensikter. Det kunne ha blitt en fin historie for pressen, avslutter han, og humrer nok lett mellom linjene med tanke på rødmende og svette NATO-generaler i journalistenes skuddlinje.

Jens Bjørneboes anarkistiske utgangspunkt gjør selvsagt militærmakten til en svært passende skyteskive. Men poenget hans er nok ikke først og fremst å kritisere det dårlige vaktholdet ved NATOs hovedkvarter. Det er systemet han er ute etter, det autoritære, passiviserende systemet som fratar de underordnede enhver selvstendighet og tankekraft. Nøkkelpunktet i teksten finner vi omtrent midtveis, i møtet mellom de to vinsøkende herremenn og den våkne, observante garderobevakten. Bjørneboe gjør poenget nesten overtydelig: "... noe foregikk i ham. Han tenkte." Og for sikkerhets skyld gjentar han det samme et par avsnitt lenger nede, etter å ha listet opp hele den militære slagkraft som hadde sluppet dem uhindret forbi: "Han hadde tenkt på egen hånd".

Mot en kompakt, underdanig masse stiller Bjørneboe opp ett eneste individ med en enkel, men desto mer klar og selvstendig tanke. Her ligger tekstens budskap. Den innledende og avsluttende omsorg for NATO-styrkenes sikkerhet, er neppe noe mer enn en velplassert, munter avledningsmanøver.

Bjørneboe har selv plassert teksten i en essay-samling. Slik viser teksten noe av spennvidden i sjangeren. Her er ingen dyptpløyende refleksjon, ingen utfolding av synspunkter, ingen vandring i temaet. En tilsynelatende uskyldig, humoristisk hendelse blir forvandlet til en litterær-filosofisk tekst gjennom ett eneste godt plassert poeng. Poenget i denne teksten er, som før sagt, gjort nesten overtydelig, men dette inntrykket avdempes gjennom innledningens og avslutningens avledende kommentarer.

 

SLUTTKOMMENTAR

De to tekstene er ytre sett svært ulike. I formen representerer de nok ytterpunkter innenfor essay-sjangeren. Men tematisk ligger de svært nær hverandre. I begge tekstene framheves individet, den enkelte som bruker sin tanke fritt og selvstendig. Riktignok kan en garderobevakts innflytelse på kulturhistorien neppe måle seg med betydningen til størrelser som Sokrates og Jesus. Det er opplagt en viss avstand mellom Athen og Kolsås i mer enn geografisk forstand. Men i disse for Bjørneboe så fremmedartede militære omgivelser har han altså møtt et lite glimt av den sokratiske selvstendighet. Og tolker jeg ham rett, har han også hatt sans for det ironiske i at denne selvstendigheten i dette tilfellet er med på å avsløre ham selv.

Å trekke tråder fra en forfatters tekster til hans egen personlighet, kan i noen tilfeller være en tvilsom og spekulativ virksomhet. Når det gjelder disse tekstene av Bjørneboe, er forbindelsen åpenlys. Han ønsket uten tvil selv å gå inn i rollen som "den gode elev". Han forble hele sitt liv outsideren, den ukontrollerbare. Hvorvidt hans forfatterskap også har vært et bidrag til å bringe den europeiske kultur et skritt videre, må nok bli opp til en senere tid enn vår å vurdere.