Hauker og duer

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Paradoksalt nok forutsetter en effektiv markedskonkurranse en
synlig hånd i form av en sterk stat, skriver Kalle Moene.
  Siden midten av 1970-tallet har samfunnsøkonomer over hele
verden satt søkelys på stivbente samfunnsplaner og
uhensiktsmessige reguleringer. Dette har vært et nyttig
korrektiv. Kritikken var i utgangspunktet inspirert av
konservative økonomer, men fikk etterhvert tilslutning fra de
brede lag av samfunnsøkonomer. Alternativene til byråkratisering
og overregulering har da heller ikke bare vært markedskreftenes
frie spill, men også nye mer markedsorienterte styringsordninger.
  Som studenter ved Universitetet i Oslo ble vi for eksempel
forelest hvordan markedet for elektrisk kraft kunne dereguleres
for å begrense overproduksjonen og forhindre at nye vassdrag ble
lagt i rør. Prinsippet om at forurenseren skal betale ble likedan
dosert som markedsorientert miljøpolitikk. Markeder og
markedsetterligninger er et viktig middel for å forbedre
effektivitet og ressursutnytting der også naturvernerne kan se
fordeler når de sammenligner med det tidligere
reguleringsregimet.
  Nå er mange av dereguleringene gjennomført, ikke bare i
kraftmarkedet, men i de fleste sektorer nasjonalt og
internasjonalt. Ser vi tilbake, er det lett å gjennomskue hvor
uhensiktsmessig mange av reguleringene faktisk var på 1960- og
70-tallet. Systemkostnadene av planleggingsoptimismen var
betydelige. Men siden det er så lett å smile av forhistorien, er
det også lett å forestille seg at folk i framtiden kommer til å
le av det vi nå tar som god latin. Folk kommer selvsagt til å le
av dagens markedsnaivitet, av troen på at markeder bare har
fordeler og ingen ulemper. De kommer til å undre seg over
mangelen på kritiske korrektiv til dagens rådende oppfatninger,
og over hvorfor så få peker på at også markedsorganisering har
sine systemkostnader.
  For eksempel er mange i dag overbevist om at markedets
utvelgelse av de sterkeste bedriftene ("the survival of the
fittest") leder til et effektivt næringsliv. Men begrepet "the
survival of the fittest" kommer fra biologi (Darwin) og ikke fra
økonomi. I biologien er det imidlertid velkjent at evolusjonen
også kan favorisere ineffektive arter og strategier. Eksempelvis
finnes det aggressive og mindre aggressive frosker. De aggressive
hannfroskene hopper på hunnene for å være først ute med å pare
seg. Som en konsekvens dreper de mange hunner. Mindre aggressive
hannfrosker er mer effektive i den forstand at de ikke dreper så
mange hunner. Likevel er det de aggressive og ineffektive som
vinner i evolusjonen ettersom de parer seg først og siden noen
hunner tross alt overlever og fører de aggressive genene videre.
  Likedan kan det være i markedet for selskapskontroll.
Bedrifter som drives etter en langsiktig strategi for å utvikle
bedre produkter og en god bedriftskultur, må gjerne inngå
implisitte avtaler med sine ansatte. Slike avtaler kan innebære
perioder med høy innsats som etterfølges av roligere perioder i
løpet av yrkeskarrieren i bedriften. Aggressive raidere kan
imidlertid høste kortsiktige gevinster av å overta bedrifter
etter at de første oppofringene er unnagjort, og kutte kostnadene
gjennom nedbemanning. Etterhvert som mulighetene for slik
opportunistisk adferd blir gjennomskuet, er det selvsagt færre
ansatte som ønsker å inngå implisitte avtaler. Resultatet kan bli
at en taper langsiktige effektivitetsgevinster i jakten på de
kortsiktige.
  Internasjonale anbudskonkurranser kan ha lignende
konsekvenser. En lokal anleggsentreprenør som er avhengig av sine
lokale oppdragsgivere, må utføre arbeidet godt for å få nye
lokale oppdrag. Han kan imidlertid vanskelig konkurrere i en
anbudskonkurranse med internasjonale entreprenører som ikke er
avhengige av å få nye jobber i dette distriktet dersom kvaliteten
på det utførte arbeidet skulle vise seg å bli lav. De dårlige kan
slik utkonkurrere de gode.
  Hauker og duer er et annet eksempel fra biologien. Duene er
effektive. De deler knappe ressurser med hverandre uten kamp.
Kommer det en hauk, flyr de bort. Hauker kan derfor lett invadere
et territorium med duer. Men etterhvert som det blir flere
hauker, møter de hverandre og det blir kamp på liv og død om
ressursene. Hauker utrydder hauker noe som igjen innebærer at
populasjonen av duer vokser. Følgelig er hverken en populasjon av
bare duer eller av bare hauker evolusjonsmessig stabil.
Evolusjonen favoriserer derimot en blanding av effektive duer og
ineffektive hauker.
  Likedan kan det være i markedet for innovasjoner. Genuine
entreprenører utvikler nye metoder og produkter som samfunnet
verdsetter. Men i mange sammenhenger kan det være mer profitabelt
å imitere enn å skape. Et næringsliv med bare genuine
entreprenører kan følgelig lett invaderes av pirater som
profitterer på andres oppdagelser og markedsføring. Piratene
reduserer entreprenørenes inntjening. Et næringsliv som består av
mange pirater, kan derfor lett stagnere noe som etterhvert også
reduserer profitabiliteten til piratene. Fri konkurranse gir
følgelig en blanding av entreprenører og pirater, av skapende og
snyltende virksomhet.
  Eller ta en strategi som benytter smarte, men mer eller mindre
lovlige, forretningstriks. En slik strategi kan være svært
lønnsom overfor andre bedrifter med en mer høyverdig
forretningsmoral. Men når den tvilsomme forretningspraksisen blir
utbredt, kan den bli direkte uproduktiv. Trikserne er ikke bare
en byrde for hederlig næringsdrift. Etterhvert som de
ekspanderer, møter trikserne seg selv i døren og underminerer
hverandres lønnsomhet. Russland etter dereguleringen har mange
eksempler på alt fra voldelig kontraktshåndhevelse i privat regi
(strelka) til ren mafiavirksomhet. Effektive markeder krever en
forretningsetikk som markedskonkurransen ikke automatisk
frembringer.
  Både i næringslivet og i naturen kan haukene ta fra duene, men
når de møter sin egen type, taper de. En hybrid som oppfører seg
som en hauk når han kommer først til en ressurs, men som oppfører
seg som en due når han kommer til en allerede okkupert ressurs,
ville være evolusjonsmessig overlegen. Hybriden ville nemlig
unngå kostnadene med å slåss mot sin egen type. Av den grunn
ville hybriden gjøre det bedre enn haukene som sloss med
hverandre, og siden han oppfører seg som en hauk mot duer, ville
han også utkonkurrere duene.
  Hybriden ville rett og slett følge en god borgerlig strategi
som krever eiendomsrett til ressurser som ingen eier, men som
respekterer andres eiendomsrett der den allerede er etablert. I
næringslivet synes imidlertid ikke hybridene å vokse frem av seg
selv. Det kreves i det minste et effektivt rettssystem, en god
patentbeskyttelse og en hensiktsmessig konkurransepolitikk. I
realiteten krevs det betydelig mer. Paradoksalt nok forutsetter
en effektiv markedskonkurranse en synlig hånd i form av en sterk
stat som overvåker økonomien og som er i stand til å intervenere
der markedskonkurransen overlatt til seg selv gir dårlige
resultater.
  I den sammenheng kan det være nyttig å minne om at akademisk
samfunnsøkonomi kanskje er på sitt beste når rådende oppfatninger
kritiseres og ikke alltid når status quo forsvares. Å nevne dette
er ikke ansvarsfraskrivelse på vegne av økonomifaget, men snarere
et forsvar for fagets rolle som motmakt og som inspirasjonskilde
til reformer og samfunnsmessige forbedringer. Behovet for et
kritisk korrektiv er like påtrengende etter dereguleringene som
før de ble gjennomført. Samfunnsøkonomiske ideer er kanskje bedre
i opposisjon enn i posisjon?
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
  Universitetet i Oslo.