DN 13. august 2002

IMF gir kostbare og dårlige råd

 

 

Kalle Moene
 
Jeg hadde håpet at en med visesentralbanksjef Jarle Bergos
erfaring kunne svare mer konkret på kritikken mot IMF,  skriver
professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo.¨
 
Kritikk er nyttig,
sier Jarle Bergo i DN 31. juli, som svar på min ytring 20. juli -
med utgangspunkt i Joseph Stiglitz' kritikk av Det internasjonale
pengefondet (IMF) i boken "Globalization and its Discontents".
  Men kritikken bør ta utgangspunkt i at Pengefondet ikke er en
utviklingsinstitusjon, fortsetter Bergo, for deretter å ramse opp
Pengefondets oppgaver knyttet til internasjonal handel,
ressursbruk, økonomisk vekst, bekjempelse av korrupsjon og
utviklingen av institusjoner for en god økonomi. Alt dette er
sentrale elementer i enhver utviklingsstrategi.
  Direktøren i Pengefondet, Horst Kšhler, sier da også: "The
IMF is deeply committed to playing an active part to achieve the
Millennium Development Goals". Pengefondet må derfor akseptere
kritikk av sin faktiske utviklingsrolle. Egentlig skulle
Pengefondet understøtte finansiell stabilitet i en verden med
faste valutakurser, knyttet til gull. Men som andre byråkratier
tolket Pengefondet sitt oppdrag bredt og søkte nye oppgaver da
fastkurssystemet falt sammen på begynnelsen av syttitallet.
  Pengefondet ekspanderte ved å gi hyppigere og mer intensive
råd til medlemslandene på stadig flere områder. De landene som
var villige til å følge rådene, fikk lån. Innflytelsen økte,
særlig i forbindelse med gjeldskrisen i Latin-Amerika, de store
finansielle krisene i Mexico og Asia og under reformprossene i
Russland og Øst-Europa.
  I dag har minst sytti land økonomiske strukturprogrammer ledet
av Pengefondet. De fattigste landene er direkte avhengige av
Pengefondet. De blir stilt overfor en rekke krav som begrenser
utviklingen av eget demokrati og som forskyver den interne
maktfordelingen i landene. Dette er utgangspunktet for Stiglitz'
kritikk.
  Meltzer-kommisjonen - oppnevnt av den amerikanske kongressen i
1998 - framsatte i hovedsak samme kritikk: Pengefondets
krisehåndtering er for kostbar, rådene som gis er ofte gale og
innflytelsen for påtrengende. Betingelsene som stilles, har ikke
sikret økonomisk framgang. Tvert imot, i likhet med Stiglitz
påpeker Meltzer-rapporten at det ikke er de fattige landene, men
utenlandske långivere, som først og fremst tjener på tiltakene.
  Likheten er også slående i forståelsen av Asia-krisen.
Pengefondets tiltak passet kanskje for land med stor statsgjeld
og høy inflasjon, mens Asia hadde overskudd på statsfinansene,
høy sparing og lav inflasjon, men nedgjeldete bedrifter. Endelig
er Meltzer-kommisjonen og Stiglitz enige i kritikken av
Pengefondets engasjement i Russland under Jeltsin. Pengefondet
hadde ikke den nødvendige ekspertise og erfaring til å involvere
seg så sterkt som det gjorde - i støtten av et korrupt regime.
  Som Stiglitz, konkluderer Meltzer-rapporten med at det er
nødvendig å reformere Pengefondet, ikke bare for å øke veksten og
levestandarden i utviklingslandene, men også for å unngå de
periodiske krisene som kan true den finansielle stabiliteten i
hele verden.
  Jeg hadde håpet at en med Jarle Bergos erfaring - han har
nylig sittet to år i styret for Pengefondet - kunne svare mer
konkret. Krever den nye rollen til Pengefondet en annen type
kontroll med institusjonen? Trengs det mer demokrati i ledelsen
og mindre teknokratisk skråsikkerhet i staben? Bør
utviklingslandene få økt innflytelse og USA mindre? Er det noe i
Paul Krugmans påstand om at Pengefondet "er instrumentet som det
amerikanske finansdepartementet bruker for å intervenere i
utviklingsland"? Er det ikke en grufull tanke at Pengefondet kan
ha skapt nød og elendighet i stedet for vekst og velstand?
  Mens Bergo i det minste finner Stiglitz' bok tankevekkende,
avfeier Ole Egil Distad Andreassen den tvert i DN 23. juli. "En
bok full av feil", sier artikkeloverkriften, men forfatteren
påviser ingen. Jeg stiller meg også undrende til påstanden at
Stiglitz "gjør de som ønsker en kritisk debatt om Pengefondet en
real bjørnetjeneste". Boken gir interesserte en gylden anledning
til å drøfte Pengefondet så kritisk de bare vil. Distad
Andreassen griper ikke sjansen. I stedet får vi høre at boken er
kontroversiell og at Pengefondet reagerer negativt mot den. Hva
hadde han ventet?
  Nå har Distad Andreassen kanskje rett i at rekrutteringen til
Pengefondet er "homogen", og at koblingen mellom "forskning og
beslutninger" er klarere her enn i Verdensbanken. Men dette er
ikke entydige plussfaktorer for Pengefondet. Den homogene
rekrutteringen kan bety faglig ensporing, og koblingen mellom
beslutninger og forskning kan gå begge veier. Sammen med
Pengefondets "institusjonelle stolthet" kan dette forklare
hvorfor Pengefondet lærer så lite av sine feil.
  Jeg refererte til en undersøkelse av Przeworski og Vreeland
som viser at Pengefondets politikk, i strid med målsetningen, gir
lavere vekst. Ifølge Distad Andreassen burde jeg også referert
til artikkelen av Dicks-Mireaux, Mecagni og Schadler som har
motsatt konklusjon. Kanskje det. Den artikkelen dekker imidlertid
en kortere periode og benytter en annen og etter min vurdering
ikke fullt så overbevisende metode. Alle tre forfatterne arbeider
dessuten i Pengefondet.
  Distad Andreassen framhever Pengefondets høye faglig kvalitet,
Bergo institusjonens forbedrede læring. Stiglitz og andre er
skeptiske til begge deler. De krever mer drastiske endringer.
Pengefondets håndtering av den nåværende krisen i Argentina er
den ferskeste testen på hvem som har mest rett.