Selskapsbyråkratene og krisen

Den amerikanske kapitalismen er offer for egen suksess. Et vellykket næringsliv har skapt høye gjennomsnittsinntekter og gode muligheter for kapitaleiere til å spre sine aksjeporteføljer på mange virksomheter. Middelklassen er også blitt rik og deltar i økende grad i aksjemarkedet. Resultatet er at eierskapet blir spredt på mange hender, på tvers av bedrifter, og kontrollen med bedriftsledelsen svekkes.


Det som skjer i amerikansk økonomi, kan ses som en repetisjon av noe som foregikk på 30-tallet. Det hadde sitt utspring i at den administrative ledelsen i store selskaper fikk interesser som sto i motsetning til eiernes. Da ble fristelsen stor til å gi villedende uttalelser, for det var til selskapsbyråkratenes, men ikke til eiernes fordel. Om dette skriver Kalle Moeneog Tone Ognedal, henholdsvis professor og førsteamanuensis ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.


Direktørene får økt makt, noe som de lett kan misbruke til egen vinning på eiernes bekostning. Et grelt eksempel er avsløringene i selskaper som Enron, WorldCom, Global Crossing, Tyco og Qwest, der bedriftslederne har drevet med regnskapsjuks og andre former for overskuddsmanipulering i milliardklassen. Men dette er ikke den eneste formen som maktmisbruket antar.

Ledelsen i store aksjeselskaper "kan gi villedende finansielle uttalelser eller spre nyheter som støtter egne markedsmanipulasjoner. Vi må derfor konkludere at interessene til eierskap og kontroll i det store og hele er motsatte så lenge interessene til dem som kontrollerer springer ut av ønsket om personlig økonomisk vinning".

Dette sitatet stammer ikke fra en kommentar til dagens finansskandaler i amerikanske aksjeselskaper. Det er hentet fra en bok som kom ut for 70 år siden, "The Modern Corporation and Private Property", av de amerikanske økonomene Adolf Berle og Gardiner Means (1932, s. 123 og s. 326). Det som Berle og Means advarte mot, er i dag satt i system i USA og i andre land gjennom direktørenes opsjonsavtaler og bonusordninger. Paradoksalt nok skjer det under en ideologi om markedseffektivitet og moderne bedriftsledelse.

Berle og Means påpekte at de trolig studerte det moderne aksjeselskapssystemet før det hadde "nådd sitt senit", som de sa. De dokumenterte likevel at eierskap og kontroll hadde skilt lag i mange amerikanske storbedrifter, et skille som i dag er regelen. Toppadministrasjonen har tatt over kontrollen med selskapene og kan drive virksomheten i tråd med egne private interesser. Det som er nytt i dag er først og fremst omfanget og de økonomiske fordelingsvirkningene. Den administrative ledelsen - selskapsbyråkratene - har beriket seg på eiernes og andre interessenters bekostning i så sterk grad at de nå er overrepresentert i den ene prosenten av de rikeste i USA. Denne eksklusive plassen i inntektsfordelingen var tidligere forbeholdt kapitaleiere.

Belønningen av topplederne i det amerikanske næringslivet har økt betydelig mer enn både salgsinntektene og overskuddene i bedriftene de leder. Hovedtyngden av ledernes inntektsøkning kommer i form av aksjeopsjoner. Bare fra 1992 til 1998 økte verdien av aksjeopsjoner til en middels toppleder i bedrifter med flere enn 500 ansatte med over 330 prosent til 1,6 millioner dollar. I tillegg kommer en høy gasje og andre bonuser som også økte med svimlende beløp. Mye tyder på at økningene i topplønningene i hovedsak er et resultat av at lederne har fått økt makt snarere enn at behovet for ledermotivasjon har blitt sterkere.

For det første er det styret, og ikke eierne, som bestemmer direktørens belønning. Direktøren er selv som regel meget aktiv i nominasjonen av styret. Under 30 prosent av amerikanske aksjeselskaper har en styrenominasjon som er uavhengig av direktøren.

For det andre er direktørlønningene høyest i selskaper som har spredt eierskap når alt annet er likt. Det er ingen effektivitetsgrunn til at det skal være slik. Men lederne har selvsagt mest makt der eierkonsentrasjonen er minst.

For det tredje er det ingen effektivitetsgrunn til at lederne skal ha en belønning som øker så sterkt ved en generell oppgangskonjunktur i økonomien. Effektivitetsbetraktninger tilsier at direktørenes belønning først og fremst skal avhenge av hvor godt bedriften de leder gjør det i forhold til andre bedrifter. Opsjonsavtalene innebærer imidlertid at belønningen øker med resultatene, enten de skyldes en generell oppgang eller en god jobb. Tendensen til å oppjustere opsjons- og bonusavtaler i generelle nedgangstider er også et utslag av direktørmakt.

For det fjerde er opsjonsavtalene ofte kamuflerte lønnsøkninger som ikke synes umiddelbart i selskapenes regnskaper. Verdien av hver aksje utvannes imidlertid når direktørene får tildelt retten til å kjøpe eierandeler under markedskurs. Eksterne eiere taper så lenge en eventuell produktivitsvekst som aksjeopsjonene kan motivere til, ikke skaper tilstrekkelig høyere bedriftsinntekter. En slik produktivitetsvekst finner tydeligvis ikke sted ettersom direktørlønningene øker langt mer enn bedriftenes inntjening.

Regnskapsskandalene i USA henger trolig sammen med denne formen for belønning til toppledelsen. Opsjonsavtalene innebærer at direktørene tjener på en høyere aksjekurs i egne bedrifter. Av den grunn kan de fristes til å manipulere regnskapene for å pynte på resultatene slik at aksjekursen stiger. I Enron ble regnskapene fikset gjennom gedigne fiktive transaksjoner som overdrev inntekter og skjulte kostnader. I WorldCom ble milliardbeløp i løpende utgifter bokført som kapitalutgifter som kan avskrives over flere år og ikke over ett år slik de skulle. Slik ble overskuddene tilsynelatende høye, mens de i realiteten var lave eller negative.

Revisjonsfirmaene, som blant annet skulle sikre at eierne og andre markedsdeltagere får riktig regnskapsinformasjon, har i stedet hjulpet til med jukset. En mulig årsak er at disse firmaene også driver økonomisk rådgivning for bedriftsledelsen og ikke bare revisjon for eierne. Habiliteten svekkes ved at alle vil ha en del av kaken. Når resultatene manipuleres på denne måten, kan ikke aktørene stole på regnskapsinformasjon, noe som er viktig for at finansmarkedet skal fungere.

D0isse formene for maktmisbruk dreier seg om ren økonomisk kriminalitet. Slike ulovligheter er kanskje ikke så vanskelige å komme til livs gjennom bedre kontroll og strengere straffer. Det fins imidlertid andre, mer lovlige måter som ledelsen kan misbruke sin makt på, men som kan være vanskeligere å begrense. Regnskapskosmetikk er ett eksempel. Det innebærer at bediftsledelsen, uten å gjøre noe direkte ulovlig, presenterer sine regnskaper slik at resultatet ser penere ut etter aksjeanalytikernes tommelfingerregler.

Et annet eksempel er gale prosjektvalg. Ledelsen kan velge investeringsprosjekter og satsinger som øker direktørenes inntekt, men som eierne og samfunnet tjener lite på. Dette kan dreie seg om kortsiktige prosjekter fordi ledelsen typisk har kortere planleggingshorisont enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det kan også dreie seg om svært risikofylte prosjekter ettersom opsjonsavtalene innebærer at ledelsen tjener på variasjoner i aksjekursene.

Disse lovlige, men illegitime formene for maktmisbruk kan være like skadelige som de ulovlige.

Bedriftenes styre skal fungere som eiernes representanter overfor ledelsen. Det skal kontrollere ledelsen og slå ned på maktmisbruk. Som nevnt kan styret være for sterkt knyttet til ledelsen til at det klarer denne oppgaven fullt ut. Hvilke andre muligheter har eierne til å disiplinere en ledelse som misbruker sin makt?

Formelt kan aksjonærene få kastet styret og skiftet ut ledelsen dersom de for eksempel samlet seg til aksjon på generalforsamlingen. Trusselen om slike aksjoner kunne da avskrekke selskapsbyråkratiet fra å misbruke sin makt. Det er gode grunner til at det direkte aksjonærdemokrati ikke virker etter oppskriften. Aksjonærene har ofte ikke tilstrekkelig informasjon til å vite når de har grunn til å være misfornøyde. Det kan være vanskelig å bedømme hvor fornuftige ledelsens prosjektvalg er. En grunn til dette kan nettopp være ledelsens manipulasjon med regnskapene.

Den enkelte aksjonær har dessuten svake incitamenter til å bære kostnadene ved å skaffe seg informasjon og sette i gang aksjon, siden han bare får en liten del av gevinsten. Dette kalles ofte "gratispassasjerproblemet". Hver enkelt ønsker at de andre aksjonærene tar affære, men vil selv være en gratispassasjer som bare høster fordelene. Resultatet blir da at ingen gjør noe. Gratispassasjerproblemet og problemet med informasjon leder også til at aksjonærene sjelden går rettens vei, selv om de har mistanke om at ledelsen misbruker sine stillinger på eiernes bekostning.

Mens det private næringsliv assosieres med konkurranse og effektivitet, assosieres offentlige virksomheter med byråkrati og ineffektivitet. Det er imidlertid altfor lett å fokusere på ulikheter der likhetene dominerer. Store bedrifter er sentraldirigerte systemer i miniatyr. Både offentlige og private institusjoner er hierarkiske. Begge typer institusjoner må delegere myndighet og beslutninger til personer med egne interesser som kan stå i motstrid til oppdragsgivernes. Faren for byråkratisering, korrupsjon og maktmisbruk er til stede i begge systemer dersom en ikke har effektive kontrollordninger.

Den resulterende ressurssløsingen er like skadelig for samfunnet enten den foregår i offentlig eller i privat regi. Det er derfor et paradoks at vi ikke har lært mer av Berle og Means' klassiske bok. Allerede for 70 år siden advarte de to mot de uheldige konsekvensene av skillet mellom eierskap og kontroll som vi har erfart gjennom finansskandalene i USA. Deres advarsler ble imidlertid neglisjert, og vi fokuserer fortsatt nokså ensidig på effektivitetsproblemene i offentlig sektor - i stedet for å rette søkelyset mot lignende problemer i alle store organisasjoner.