Voldens særegne marked

Kronikk Aftenposten 16 mars 2002

Når den som plyndrer og den som beskytter rekrutteres fra samme gruppe av våpenkyndige menn, blir det egendynamikk: Tilbudet av vold skaper sin egen etterspørsel. Det skjer i Russland og Afghanistan, i Afrika og Sør-Amerika.


Beskyttelsesindustri vokser på alle kontinenter. Overflødig militær ekspertise skaper et voldsmarked der etterspørselen og prisen for tjenestene øker med antallet firmaer, skriver forsker Halvor Mehlum(t.v.) ved Frischsenteret og professor Kalle Moene ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.


Mange land har et overskudd av militær ekspertise og unge menn med våpenerfaring som både kriminelle bander og private sikkerhetsselskaper kan rekruttere fra. Russland etter kommunismens fall er et eksempel.

Økonomisk nedgang, økende arbeidsløshet og spesielt reduksjoner i forsvars- og sikkerhetsstyrker innebar at mange unge menn i Russland ikke hadde ordinære jobber å gå til. Når statsapparatet ikke maktet å tilby grunnleggende beskyttelse, var det lett å rane privatiserte virksomheter. Bare fra 1989 til 1993 steg kriminaliteten med 70 prosent. Samtidig eksploderte antallet private sikkerhetsselskaper fra null i 1989 til fem tusen i 1993, for siden å nå ti tusen i 1996.

Hvem var entreprenørene bak disse sikkerhetsselskapene? I noen tilfeller var det tjenestemenn fra politiet, innenriksministeriet og KGB. I andre tilfeller etablerte kriminelle grupper egne sikkerhetsselskaper. Blant de mest kjente er det prominente selskapet Scorpion, drevet av en tidligere leder for den kriminelle gruppen Tambovskaya i St. Petersburg.

I Russland som i mange andre land har fremveksten av privat beskyttelse ført til nedgang i kriminaliteten. De private sikkerhetsselskapene har derfor tilsynelatende bidratt til å løse et viktig samfunnsproblem ved å tre inn der staten har sviktet. Dette er imidlertid ikke hele sannheten. Privatiseringen av voldsapparatet har også konsekvenser som kan være svært skadelige, særlig for fattige land.

Når beskyttelsesindustrien og de kriminelle gruppene rekrutterer fra den samme voldelige ekspertisen, inngår sikkerhetsselskapene i en markedsbasert utpresning. Det oppstår lett en uorganisert arbeidsdeling mellom voldsentreprenører, der ofrene må betale som om utpresningen var organisert.

I en ordinær utpresningssituasjon betaler offeret for å unngå den skade som utpresseren selv truer med. Under markedsbasert utpresning betaler offeret for å unngå den skade som konkurrerende voldsentreprenører truer med. De første gjengene i St. Petersburg drev med ordinær utpresning. Etterhvert som antallet økte, begynte gjengene å tilby beskyttelse mot andre lignende gjenger. De skapte hverandres marked.
Dette markedet for utpresning har en enkel logikk som vi kan rendyrke på følgende måte: Alt etter hva som lønner seg, velger hver voldsentreprenør mellom å beskytte mot betaling og å plyndre for egen vinning. Når det er få plyndrere, er ofrenes behov for beskyttelse lavt. Når antall plyndrere stiger, går behovet for beskyttelse opp, og derved også villigheten til å betale for tjenestene til en beskytter.

I et samfunn med mange plyndrere er det også lønnsomt å operere som beskytter. Etterhvert som enkelte ofre kjøper seg privat beskyttelse, blir andre ofre, som ikke har beskyttelse, enda mer utsatt. Markedsmekanismen virker selvregulerende i den forstand at arbeidsdelingen mellom voldsentreprenørene sikrer at prisen for beskyttelse blir lik gevinsten for en plyndrer.

Dersom alle voldsentreprenører driver med plyndring, er det mye å hente for den som går over til beskyttelsesvirksomhet. Etterhvert som flere følger etter, faller prisen på beskyttelsestjenester, inntil de to typene voldsentreprenører tjener like mye. Markedet er derfor i balanse når voldsentreprenørene har fordelt seg slik at det oppstår en arbeidsdeling mellom beskyttere og plyndrere.

En skulle tro at privat beskyttelse blir billigere når det blir flere konkurrenter. Slik er det ikke så lenge konkurrentene er voldelige entreprenører som kan opptre både som beskyttere og plyndrere. Prisen for beskyttelse øker naturlig nok når antallet plyndrere går opp. Ofrene må betale mer. I neste omgang innebærer det at det felles inntektsnivået for både plyndrere og beskyttere øker. Paradoksalt nok tjener derfor hele gruppen av voldsentreprenører på at antallet voldsentreprenører går opp.

En slik form for markedsbasert utpresning er ikke bare et russisk fenomen. Lignende situasjoner kan oppstå i alle land der staten ikke er i stand til å sikre innbyggerne. Ofrene kan være alt fra husholdninger og bedrifter til hele byer og regioner. Formen kan variere. I Afghanistan er hovedaktørene krigsherrer - plyndrere og beskyttere i samme person. Landet har lenge vært herjet av slike krigsherrer som bør betraktes som voldsentreprenører motivert av egen vinning.

På 1990-tallet var som kjent Afghanistan i full oppløsning. Krigsherrene bekjempet hverandre, byttet side og kjempet igjen i en forvirrende rekke av allianser, bestikkelser, svik og blodsutgytelser.

Regjeringen under president Burhanuddin Rabbani kontrollerte Kabul. I vest sto Ismal Khan, i øst restene av Mujaheddin, i sørøst Gulbuddin Hikmetyars menn og i nord krigsherren Rashid Dostum. I tillegg opererte en rekke mindre krigsherrer i sentrale deler av landet. Disse krigerne og bandittene plyndret befolkningen, lammet transport og annen økonomisk aktivitet.

Landeveisrøvere sperret hovedveiene for å kreve løsepenger fra lastebilene. Alle kjempet mot alle. Hver voldsentreprenør profitterte på truslene fra andre, og representerte selv trusler som andre trengte beskyttelse mot.

Det første Taliban gjorde da denne bevegelsen av halvstuderte ungdommer dukket opp høsten 1994, var å befri hovedveiene fra Pakistan og Kandahar. De ble mottatt som helter i sør etter at landeveisplyndrerne var erstattet med et ordnet tollsystem. Transportmafiaen kunne igjen frakte mat og smuglervarer langs den viktige transportruten fra Pakistan. Men etterhvert som Taliban-krigerne beveget seg nordover mot Kabul, utøvde de selv volden som andre måtte beskytte seg mot.

I Afrika nådde antallet voldsentreprenører nye høyder etter den kalde krigen. Da militærbudsjettene sank på midten av 1980-tallet, måtte demobilisert personell og underbetalte offiserer finne nye inntektskilder. Mange ble voldsentreprenører kvalifisert for kriminalitet, lokal krigføring og privat beskyttelse.

I Liberia snakket man om "sobels", soldater som var opprørere (rebels) om natten, og "pobbers", politi som var plyndrere om natten. I tillegg var Liberia herjet av rene røverbander med aktverdige navn som National Patriotic Front of Liberia, Independent National Patriotic Front of Liberia, United Liberation Movement for Democracy, Armed Forces of Liberia og Liberian Peace Council, for å nevne noen.

Også i Latin-Amerika har voldsspiralen medført akselererende utgifter til privatisert sikkerhet. I denne regionen er utgifter til sikkerhetstiltak høyere enn de samlede velferdsutgiftene. Et av de verste tilfellene er Colombia, der geriljagrupper blant annet driver med kidnapping og utpresning av ansatte i oljeindustrien. Denne virksomheten har alt i alt gitt dem inntekter på flere hundre millioner dollar. Trusselen om kidnapping har selvsagt skapt et stort behov for beskyttelse som andre paramilitære grupper dekker.
Militær aktivitet og rådgivning i utviklingsland har også endret karakter i en retning som kan gi markedsbasert utpresning. I mange land, særlig i Afrika, fyller private paramilitære grupper og kommersielle militærforetak vakuumet etter at supermaktene trakk tilbake sin militære støtte. De private overtar i stigende grad rollen som enten angriper eller fredsskaper, og noen ganger begge deler. Blant de mest kjente foretakene er Executive Outcomes, Sandline International og Military Professional Resources Inc.

Executive Outcomes rekrutterte fra det sørafrikanske forsvaret, og er blitt omtalt som verdens første kommersielle militærstyrke. Dette foretaket var basert i Sør-Afrika, og sloss mot UNITA i Angola og mot opprørere i Sierra Leone. Da aktiviteten var på det høyeste, kunne foretaket stille med et middels artilleri og egen flystøtte.

I alle sine former representerer markedsbasert utpresning en stor økonomisk belastning for fattige land. Denne typen marked skiller seg fra ordinære markeder der hver ny leverandør reduserer avkastningen til konkurrentene. Markedsbasert utpresning kan tvert imot innebære at alle voldsentreprenørene tjener på at de blir flere.

Dette er en selvforsterkende utvikling. Når kriminaliteten øker, øker også behovet for beskyttelse. Når dette behovet delvis dekkes av de kriminelle selv, blir det mer lønnsomt å delta innenfor denne arbeidsdelingen. Rekrutteringen av voldsentreprenører kan derfor bli selvforsterkende. De som må betale, er næringslivet og sivilbefolkningen.

Voldsentreprenørene utgjør en ny klasse som kort sagt har interesse av at samfunnet preges av uorden og vold. Voldsentreprenørene kontrollerer destruksjonsmidlene snarere enn produksjonsmidlene. Derfor er denne nye klassen så skadelig for utviklingen i fattige land.