Adam Smith - en venn av revolusjonen

 

 

 

Adam Smiths død i 1790 ble i det revolusjonære Frankrike
markert med stor sorg. Han ble fremhevet som en  betydningsfull
filosof og en venn av revolusjonen. Det  er slik, og ikke som en
konservativ økonom, han bør bli husket - også i dag, skriver
professor Kalle Moene.
  Min kronikk om Adam Smith imøtegåes i to innlegg i Dagens
Næringsliv, ett av Bente Aasjord 10. april og ett av Tore Jørgen
Hanisch 16. april.
  Kronikken har tydeligvis irritert Aasjord, nestleder i
Attac Norge. Hun prøver å tilbakevise at Adam Smith var de
fattiges forkjemper, slik jeg hevder. Etter "en kikk i hans
skrifter", er hun sikker på at jeg tar feil. Jeg er imidlertid
redd at hun har kikket i den misvisende populærlitteraturen om
Adam Smith, og ikke i hans skrifter. Hun gjengir noen
Smith-sitater som hun rett og slett misforstår. Smiths harme mot
sosial urettferdighet - "for hver meget rike mann må det være
minst fem hundre fattige" - oppfatter hun tvert imot som hans
forsvar for økonomisk ulikhet. Dette sitatet og de andre i
slutten av artikkelen hennes, står i første kapittel i bok V av
"Wealth of Nations". Der beskriver Adam Smith blant annet hvordan
økonomisk ulikhet på hans tid ikke bare skapte konflikter mellom
fattig og rik, men også sosial rangordning, ulikhet for loven og
et korrupt rettsvesen. Slike beskrivelser er fortsatt dekkende
for forholdene i mange utviklingsland og burde derfor interessere
en organisasjon som Attac. Men nestlederen ser dem ikke.
  Aasjord utlegger også Adam Smiths berømte tese om "den
usynlige hånd". Berømt tese? På de godt over tusen sidene i
"Wealth of Nations" bruker Adam Smith uttrykket "den usynlige
hånd" én og bare én gang, og da i en annen sammenheng enn
Aasjords. Poenget til Adam Smith var at kapitaleierne kunne ha
interesse i å investere i hjemmeindustrien, noe som også var
nyttig for forsvaret av landet, som om de var ledet av en usynlig
hånd (andre kapittel i bok IV).
  Endelig skriver Aasjord om WTO, IMF, Verdensbanken og UDs
hjemmeside, noe hverken Adam Smith, eller min kronikk om ham,
berørte med et eneste ord. Så det skal få stå uimotsagt.
  Mye av det Tore Jørgen Hanisch skriver i sin artikkel er både
klart, godt og ukontroversielt. Flere steder hevder han
imidlertid at mine tolkninger kanskje er misvisende, uten at det
blir helt klart hva som ikke stemmer. La meg være polemisk:
  Er det misvisende å karakterisere Adam Smith som talsmann for
de fattige? Smith selv sa for eksempel "It is but equity,
besides, that they who feed, cloath and lodge the whole body of
the people, should have such a share of the produce of their own
labour as to be themeselves tolerably well fed, cloathed and
lodged", (kapittel åtte i bok I).
  Er det misvisende at Smith oppfattet godseierne som "tjukke i
hue" og at de "derfor var ute av stand til å styre ettersom de
ikke forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering"?
Smith selv snakket for eksempel om godseierne "whose revenue
costs them neither labour nor care, but comes to them, as it
were, of its own accord, and independent of any plan or project
of their own. That indolence, which is the natural effect of the
ease and security of their situation, renders them too often, not
only ignorant, but incapable of the application of mind which is
necessary in order to foresee and understand the consequences of
any public regulation", (kapittel XI i bok I).
  Er det misvisende å påstå at Smith var skeptisk til
kapitaleiernes - eller kjøpmennenes - motiver? Smith selv sa for
eksempel - og her kunne jeg virkelig fråtse i sitater: "The
interest of the dealers ... in any particular branch of trade or
manufacturers, is always in some respects different from, and
even opposite to that of the public ... by raising their profits
above what they naturally would be, to levy, for their own
benefit, an absurd tax upon the rest of their fellow-citizens,"
(kapittel XI i bok I).
  Hanisch har selvsagt rett i at Adam Smith ville utvide
markedet, noe jeg også sa. Smith minner her om moderne europeiske
sosialdemokrater som ønsker å legge forholdene til rette for
ekspansjon i næringslivet for å bedre leveforholdene til
flertallet. På samme måte argumenterte Smith for mer marked for å
redusere fattigdommen. Men Smith var trolig mer kritisk til
kapitaleierne enn sosialdemokratene vanligvis er.
  Mer marked med konkurranse kan i noen tilfeller tjene de
fattiges interesser også i dagens utviklingsland. Men det trengs
mye mer, blant annet mer skole, mer sosialforsikring og bedre
forsvar av folks rettigheter, noe som best kan ivaretas av det
offentlige. Dessuten trengs det mer demokrati. Republikaneren
Adam Smith var ikke blind for noe av dette.