Arbeidsgiverne mister grepet

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Trolig har arbeidsgiverne mistet sitt viktigste våpen i
lønnsforhandlingene, muligheten til å benytte lockout, skriver
Kalle Moene.
  Det er vanlig å hevde at økonomisk internasjonalisering gir
mer kapitalmakt. Men er det riktig? Er det først og fremst
arbeidsgiverne som styrker seg ved internasjonalisering av
næringslivet?
  Økt kapitalmobilitet innebærer riktignok at noen bedrifter kan
true med å flytte ut dersom de ikke får det som de vil. Men slike
trusler er trolig mest troverdige når det gjelder nyetableringer.
Når det gjelder bedrifter som allerede er etablert, kan
internasjonalisering faktisk svekke arbeidsgivernes
forhandlingsstyrke overfor sine ansatte.
  Hva bestemmer partenes forhandlingsstyrke? En vanlig
forhandlingstaktikk er å følge gudfarprinsippet: "I gave him an
offer he could not refuse". I mer forsonlige ordelag går
prinsippet ut på å forlange mest mulig, men ikke så mye at
motparten ønsker å si nei. Jo mer en får, desto høyere
forhandlingsstyrke har en. Motparten har imidlertid ingen grunn
til å gi etter for et krav med mindre han blir påført en
økonomisk belastning ved å si nei. Normalt innebærer det at
forhandlingsstyrken til en part er proporsjonal med de kostnadene
som motparten blir påført dersom partene ikke blir enige. En høy
forhandlingsstyrke betyr at en kan ramme sin motpart uten selv å
bli rammet. Internasjonaliseringen av næringslivet innebærer at
arbeidsgivernes kostnader ved en arbeidsstans stiger mer enn
kostnadene for de ansatte. Den internasjonale konkurransen har
tvunget frem nye produksjonsmåter som er mer følsomme overfor
arbeidsstans.
  Det dreier seg om spesialiserte produksjonskjeder med en høy
grad av avhengighet mellom leddene. Produksjonsstans i ett ledd
forplanter seg derfor lett til andre ledd i kjeden, gjerne i et
selskap i annet land.
  Internasjonal konkurranse fremtvinger også mer økonomisering
med lagerhold slik at det blir færre buffere mot
produksjonssvingninger. "Just in time deliveries", gir liten
fleksibilitet overfor produksjonsstopp. Endelig innebærer
internasjonalisering at det er flere leverandører å velge blant.
Utenlandske kunder kan derfor lettere gå over til andre
leverandører etter en periode med forsinkelser og leveransestopp.
  Den internasjonale produksjonen av bildeler er et eksempel på
en virksomhet som er spesielt følsom for lokale
arbeidskonflikter. Underleverandørene er spesialiserte
eneleverandører på kort sikt, men kan erstattes på noe lengre
sikt.
  Raufoss asa og Hydro Automotive deltar aktivt i dette
markedet. Streiken i mai i fjor, som omfattet nær 2000
arbeidstagere ved de to bedriftene, kunne lett ha stoppet
produksjonen hos BMW, Audi, Saab og Daimler-Chrysler.
  En lignende konflikt på Raufoss i 1996 kunne endt med at BMW
måtte permittere 10.000 arbeidere.
  Under streiken på Raufoss ifjor truet da også BMW med å
erstatte de norske underleverandørene med andre. Hydro ville i
tilfelle miste en kontrakt på en halv milliard kroner. Slike
mulige konsekvenser av en konflikt gir de fagorganiserte stor
forhandlingsstyrke. Dette er ikke spesielt for Raufoss, men
typisk for den internasjonale bilindustrien. Da Fordfabrikkene
for tyve år siden innførte "just in time deliveries" i sitt
underleverandørsystem i Europa, brøt hele systemet sammen etter
en liten lokal streik i England.
  Under slike forhold er bedriftene derfor villige til å strekke
seg langt for å imøtekomme arbeidstakernes krav for å unngå
konflikt. Det innebærer som sagt at arbeidstagerne i realiteten
får mer makt. Men økte kostnader ved arbeidsstans reduserer også
arbeidsgivernes mulighet til å bruke lockout som kampmiddel. En
lockout er faktisk mer kostbar for arbeidsgiverne enn en streik
ettersom internasjonale kunder har vanskelig for å akseptere
forsinkelser forårsaket av at arbeidsgiverne selv har utestengt
arbeidskraften.
  BMWs reaksjon mot Raufossmiljøet under streiken ifjor hadde
trolig vært sterkere, dersom forsinkelsene skyldtes en lockout.
Av slike grunner er det mindre troverdig å true med lockout nå
enn på 1960- og 70-tallet. I tillegg kommer at
arbeidsgiversolidariteten, som må til for å organisere en
lockout, er mindre nå enn før og klart mindre enn solidariteten
blant arbeidere i streik.
  Trolig har arbeidsgiverne mistet sitt viktigste våpen i
lønnsforhandlingene, muligheten til å benytte lockout som
kampmiddel. Dette er en betydelig endring. Arbeidsgiverne kunne
blant annet bruke lockout for å tømme fagforeningenes
streikekasser, for å disiplinere såkalte uansvarlige
fagforeninger og som et mottrekk til høye lønnskrav mer generelt.
Nå er utekonkurrerende arbeidsgivere i ferd med å miste grepet på
dette området. De store lockoutene i 1980 i Sverige og i 1986 i
Norge var ingen suksess, for å si det forsiktig, og frister neppe
til gjentakelse.
  Dersom jeg har rett i at internasjonalisering øker de
fagorganisertes forhandlingsstyrke og at arbeidsgiverne er i ferd
med å miste sitt viktigste forhandlingsvåpen, må NHO kanskje
tenke seg om. Arbeidskonfliktene, som var så fremtredende i
mellomkrigstiden, er blitt erstattet med tilnærmet arbeidsfred
ved sentrale lønnsforhandlinger i etterkrigstiden. Blant annet av
denne grunn har arbeidsgiverne tjent på landsomfattende
tariffavtaler. Både i Sverige og Norge har arbeidsgiverne da også
tradisjonelt støttet sentrale oppgjør blant annet med
lockouttrusler mot fagforeninger som ønsket å bryte ut.
  Men kan en fortsette med sentrale lønnsforhandlinger dersom
kampmidlene blir så ulikt fordelt mellom partene? Mer
desentraliserte lønnsforhandlinger løser imidlertid ikke
arbeidsgivernes problem. Desentralisering innebærer lokal
streikerett og høyere forhandlingsstyrke hos avgjørende
arbeidstakergrupper i et internasjonalisert næringsliv. En kommer
kanskje ikke utenom at konflikten mellom eiere og ansatte
skjerpes, med mindre de ansatte i sterkere grad også blir eiere.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo.