DN 27. mars 2002

De fattiges forkjemper

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Populærfremstillingen av økonomen Adam Smith som næringslivets
profet er blodig urettferdig mot en mann som tok klart standpunkt
for de fattige mot de rike og mektige.
  Næringslivsfolk kåret nylig Adam Smiths "An Inquiry into
the Nature and Causes of the Wealth of Nations" til en av de mest
innflytelsesrike bøkene i verden. At boken fra 1776 kom så høyt
som på syvende plass, viser at Adam Smith blir betraktet som
næringslivets mann. Overalt i verden er han omfavnet av den
politiske høyresiden og mistenkeliggjort av den politiske
venstresiden. Tilsynelatende er Smiths venner i dag arbeidsgivere
og konservative økonomer, mens hans ideologiske fiender er
arbeidstagere og globaliseringsmotstandere. Gir det han skrev
grobunn for slike holdninger?
  Problemstillingen i boken, hvorfor noen land er så rike og
andre så fattige, er like viktig i dag som i 1776. Dengang var
det vanlig å hevde at herskernes formue av gull og edle metaller
utgjorde den nasjonale rikdommen. Adam Smith, derimot, var
opptatt av hele nasjonens rikdom i form av varer og tjenester som
alle forbruker. Dette er et mål på velstand som ikke favoriserer
de rike.
  Tvert om fremholdt han at ikke noe samfunn kan blomstre og
være lykkelig der det store flertallet lever i fattigdom og
elendighet. Økte arbeidsinntekter til tjenere og arbeidsfolk -
det store flertallet på Smiths tid - økte ifølge ham ikke bare
samfunnets velstand direkte, men ledet også til økt
arbeidsproduktivitet.
  Han pekte videre på de urimelige maktforholdene i
lønnsfastsettelsen. Hver arbeidstager sto svakt overfor sin
arbeidsgiver som kunne tåle en arbeidskonflikt så mye lenger.
Dessuten hadde England en rekke lover mot sammenslutninger av
arbeidere som kunne presse lønningene opp, men ingen lover mot
sammenslutninger av arbeidsgivere som presset lønningene ned,
påpekte han. Slik er situasjonen fortsatt i mange fattige land i
dag.
  Adam Smith var kritisk til visse sider av fattiglovene i
England, noe mange kommentatorer tolker som motstand mot sosiale
reformer. Det Smith protesterte mot var imidlertid ikke
minstelønninger og sosial omsorg, men bruddet på arbeidsfolks
rett til å bosette seg der de ønsket. Innskrenkete rettigheter og
yrkesvalg skapte store inntektsulikheter som noen tjente på.
  Smiths sympati var hos dem som fikk reduserte inntekter og
muligheter. Han var for eksempel for offentlig finansiert
utdanning for de fattige blant annet for at de skulle kunne
fremføre sine interesser i samfunnsdebatten.
  Ifølge Adam Smith var arbeidernes velstand avhengig av
økonomisk vekst og utvikling. Vekst krevde en utstrakt
arbeidsdeling, høye lønninger en stigende
arbeidskraftsetterspørsel. Men dels på grunn av spesialiseringen
av arbeidsoperasjoner og dels på grunn av manglende utdanning,
innså ikke arbeidsfolk at deres egne interesser sammenfalt med
samfunnets, hevdet han.
  Godseierne elsket å høste der andre hadde sådd. De utgjorde
den eneste klassen som fikk sine inntekter uten arbeidsinnsats
eller annen oppofring. Likevel hevdet Smith at også deres
interesser var knyttet til hele samfunnets. Økonomisk vekst økte
etterspørselen etter mat og derved utleieprisen på jord,
godseiernes viktigste inntektskilde. Men lediggang og lettjente
formuer gjorde godseierne rett og slett tjukke i huet, mente han.
De var derfor ute av stand til å lede samfunnet ettersom de ikke
forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering.
  Den tredje klassen, arbeidsgiverne eller kapitalistene, var
både foretaksomme og smarte. Deres prosjekter og planer hadde
omfattende konsekvenser for hele samfunnsøkonomien. Adam Smith
var med rette imponert over alt næringslivet fikk til. Han pekte
også på at arbeidsgiverne fullt ut forsto sine egne interesser og
samfunnets. Han var imidlertid uhyre skeptisk til deres motiver.
  Forretningsfolk møtes sjelden, sa han, uten å konspirere mot
samfunnsinteressene. Mindre konkurranse øker profitten, noe han
betegnet som en absurd skatt på resten av samfunnet.
Arbeidsgiveres lovforslag for å regulere handelen kom fra en
gruppe, fremholdt han, som har interesse av å undertrykke
befolkningen, og som når anledningen har budt seg, både har
sveket og undertrykt den.
  Kanskje agiterte han for marked og mot politikk nettopp fordi
han mente at den eneste klassen som hadde tilstrekkelig innsikt
til å styre samfunnet på hans tid, hadde motstridende interesser
til resten av befolkningen. Bare fri konkurranse kunne beskytte
samfunnet mot monopolisering; forbrukerne mot høye priser og
arbeidstagerne mot lave lønninger.
  Selv om konkurransen normalt ledet til orden og ikke til kaos,
var han langt fra blind for at markedsadferd kunne gi
feilinvesteringer. Denne formen for sløsing, mente han, hadde
mindre omfang enn offentlig sløsing.
  Militærvesenet fremholdt han som den verste formen for
offentlig sløsing. Store armeer produserte ingenting i fredstid
og oppnådde ingenting i krig som kunne kompensere for de store
utgiftene. Vold og militær tvang ledet til stagnasjon og
degenerering - som i Afrika i dag. Han var også en svoren
motstander av koloniveldet som han beskrev inngående over hundre
sider. Der fremholdt han særlig The East Indian Company i India
som et skrekkeksempel på undertrykkelse og skadelig dominans.
  Adam Smith skrev mot klassetyranni, mot de fås undertrykkelse
av de mange. Han var motstander av krig og kolonivelde, en
talsmann for de fattiges interesser, og en utpreget skeptiker til
kapitaleiernes motiver. Han er fortsatt verd å lese. De godt over
tusen sidene i "Wealth of Nations" har mye å by på - både for
globaliseringsmotstandere og forretningsfolk.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk Institutt,
Universitetet i Oslo.