DN 23. februar 2002

Finans i Nairobis slum

\KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Kanskje det er i slum-men Kibera vi finner kimen til fremgang
og utvikling for Afrika?
  Fattige folk i utviklingsland håper som oss på en bedre
fremtid. De ønsker å spare. De trenger lån for å utbedre boligen.
De har behov for forsikring mot uforutsette utgifter ved sykdom,
ved tap av inntekt eller når et familiemedlem dør.
  Men til forskjell fra oss, har de hverken tilgang til
forsikringsmarkeder eller kredittmarkeder, og de har heller ikke
en velferdsstat som følger dem fra krybbe til grav.
  Ta for eksempel slummen Kibera i utkanten av Nairobi. Der bor
det omkring en halv million mennesker. Majoriteten tjener omkring
ti kroner dagen. De lever med stor inntektsusikkerhet og
helserisiko, uten tilgang til formell forsikring, kreditt eller
sosialstøtte. Kenyanske myndigheter gjør ingenting for å forbedre
leveforholdene. Slumboerne er derfor avhengige av egen
oppfinnsomhet og organisering for å tilfredsstille de mest
grunnleggende behovene for sikkerhet og velferd.
  Under disse forholdene har slumbeboerne skapt sitt eget
finanssystem. De har etablert utallige uformelle kredittgrupper,
helseforsikringer, spareforeninger og kollektive
investeringsgrupper. I Kianda, ett av områdene av Kibera med 5000
slumboere, er det nesten 600 slike uformelle grupper. 75 prosent
av husholdningene i Kianda er medlem av minst én gruppe. Mange
husholdninger er medlem av flere.
  Dette dreier seg om velferdsstatsordninger uten statsmakt og
finansinstitusjoner uten et rettsapparat som håndhever inngåtte
avtaler.
  En såkalt roska er den mest utbredte uformelle
finansinstitusjonen i verden. Over halvparten av
selvhjelpsgruppene i Kibera er roska-er eller
"merry-go-round"-er, som de også kalles. En vanlig roska består
av 15 til 30 medlemmer som må møte én gang i uken. "Hver lørdag
klokken 14 presis. For-sent-kommere blir bøtelagt," som det heter
i ett av reglementene.
  På møtet betaler hvert medlem et fast sparebidrag til en
kollektiv pott. Denne potten blir så gitt til ett av medlemmene -
ofte etter loddtrekning. Først når alle har vunnet potten én
gang, begynner en ny runde. Derav navnet roska, en roterende
spare- og kredittforening.
  Ettersom roska-ene ikke betaler renter, kan en lure på hva
fordelene ved medlemskapet består i. Hvorfor sparer ikke folk på
egen hånd? En grunn er at medlemmene kan skaffe seg varige goder
tidligere enn ved å spare på egen hånd. Nytt tak på boligen kan
kreve et halvt års sparing. I en roska med 26 medlemmer, kan den
første få nytt tak etter bare én uke, den andre etter to uker og
så videre. Den gjennomsnittlige tiden det tar før et medlem får
utbedret taket sitt, går ned.
  I gjennomsnitt får medlemmene det materielt bedre, og fordelen
ved medlemskapet øker når antallet medlemmer går opp. Men
sjansene for mislighold øker også med antallet medlemmer. Derfor
forblir gjerne hver roska ganske liten.
  Kortere oppsparingstid er én fordel, men trolig ikke
hovedgrunnen til at folk blir roska-medlem. Som oss, kan
slumboerne ha problemer med å følge en fornuftig spareplan.
Oppofringer som kan gi et bedre liv i morgen, utsettes lett til
fordel for umiddelbare behov i dag. Slike individuelle
selvkontrollproblemer kan løses ved å binde seg til masten i et
sosialt forpliktende roska-medlemskap. Det er spesielt viktig å
kunne binde seg når selvkontrollproblemene skyldes konflikten
mellom kvinner og menn.
  Som overalt i verden, har mange familier i Kibera ansvarlige
kvinner og ikke fullt så ansvarlige menn. Kvinnene bryr seg i
gjennomsnitt mer om barna, familien og fremtiden enn det mennene
gjør. Som roska-medlem kan kvinnene beskytte familiens sparing
mot forbruks-press fra mennene.
  Dette ser en tydelig av hvem som slutter seg til disse
finansinstitusjonene. Av alle kvinnene i Kibera er halvparten
medlemmer. Men av de kvinnene som både har egen inntekt og som
lever sammen med en mann, er hele 80 prosent medlemmer av en
roska.
  Mens en roska er basert på direkte gjengjeldelse - jeg hjelper
deg i dag fordi du hjelper meg i morgen - er uformelle
forsikringsordninger basert på betinget gjengjeldelse - jeg
hjelper deg i dag fordi du vil hjelpe meg dersom jeg havner i din
situasjon i morgen.
  I Kibera gir en tredel av selvhjelpsgruppene slik forsikring,
i hovedsak helseforsikring. Forsikringsordningene er ikke
fondsbaserte, men avhengige av løpende bidrag fra medlemmene når
uhellet eller sykdommen har inntruffet.
  Forsikringsgruppene kan imidlertid ikke basere seg på
medlemsbidrag som er så store at det lønner seg å hoppe av. For
at medlemmene skal identifisere seg med hverandre, har de sosialt
samvær, og forsikringsgruppene må ikke være for store.
  De har derfor færre medlemmer enn det som ville gitt best
risikospredning med rettslig bindende avtaler.
  Kanskje det er i slummen Kibera vi finner kimen til fremgang
og utvikling for Afrika. I alle fall bidrar de selvstyrte
gruppene til en bedre fremtid for medlemmene både når det gjelder
helse, materielle forhold og skolegang. Gruppene kan dessuten
være starten til mer formaliserte finans- og
forsikringsinstitusjoner i slumområdene. Selvhjelpsgruppene
minner oss om forhistorien til våre sparebanker,
kredittforeninger og gjensidige forsikringsordninger.
  Forsikring og finans er viktig nok for mektige menn i rike
land, men enda viktigere for fremtidsorienterte kvinner i fattige
land.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
      Universitetet i Oslo.