DN 20. juli 2002         

Et fond fullt av feil

 

 

Kalle Moene
 
Hvorfor lærer ikke Pengefondet av egne feil og gjentatte
fiaskoer med de dramatiske følgene de har?Det Internasjonale
Pengefondet (IMF) er igjen under kritikk. Denne gangen kommer
ikke kritikken fra  protestorganisasjoner eller andre
utenforstående, men fra en av verdens ledende økonomer, Joseph
Stiglitz - tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, leder for the
Council of Economic Advisers i Clinton-administrasjonen og
nobelprisvinner i økonomi 2001.
  Hans siste bok, "Globalization and its Discontents", dreier
seg om hvordan Vesten, særlig Pengefondet og Finansdepartementet
i USA, har drevet fram sider av globaliseringen og de mange
blundere de har gjort i den sammenheng. Han viser hvordan
Pengefondet gjorde galt verre under Asia-krisen og hvordan
Pengefondet ødela reformprosessene i Russland og Øst-Europa.
  Stikk i strid med sin opprinnelige oppgave skaper
Pengefondet fattigdom og elendighet i stedet for framgang og
vekst. Stiglitz anklager Pengefondet for å være drevet av en
fundamentalistisk markedsideologi - i strid med empirien og uten
teoretisk forankring.
  Stiglitz' bok er basert på hans erfaringer fra det siste
tiåret både som sjeføkonom og rådgiver for presidenten.
Pengefondet ble imidlertid opprettet i 1944, da 44 land
undertegnet Bretton Woods-avtalen sterkt influert av John Maynard
Keynes.
  I dag har institusjonen nesten to hundre medlemsland og en
politikk som står fjernt fra de sosiale og økonomiske ideene til
Keynes. Målet er fortsatt å avhjelpe betalings-balanseproblemer
uten å ødelegge nasjonal og internasjonal økonomisk framgang.
Eller som  det selv sier: Vårt fremste mål er nasjonal og global
økonomisk vekst.
  En inngående statistisk undersøkelse, som Stiglitz ikke
refererer, viser at dette målet langt fra blir nådd.
Undersøkelsen av Adam Przeworski (New York University) og James
Vreeland (Yale), dekker perioden 1970-90. Den viser at
Pengefondet etter sammenbruddet av Bretton Woods har hatt en
politikk som bidrar til klart lavere og ikke høyere vekst - noe
jeg har påpekt tidligere i denne spalten.
  Også land med små reserver og store betalingsunderskudd gjorde
det bedre uten IMF-program enn med. Land som avsluttet et
IMF-program - uavhengig av hvor lenge de hadde hatt det - fikk
høyere vekst enn land som fortsatte.
  Vilkårene for å få lån har blitt strengere etterhvert som
Pengefondet har fått økt makt. Pengefondet krever at landene
kutter offentlige utgifter, øker rentene, reduserer tilgangen på
kreditt og devaluerer. Landene må også foreta en omfattende
liberalisering av økonomiene.
  Dette er en pakkeløsning som ikke har virket etter
intensjonen. Selv viser Stiglitz blant annet hvordan Pengefondet
var med på skape den finansielle krisen i Asia på slutten av
1990-tallet. Nasjonalinntektene falt og arbeidsløsheten ble
flerdoblet i land som Korea, Thailand, Malaysia, Indonesia og
Filippinene.
  I Malaysia avslo myndighetene Pengefondets tilbud om
assistanse. Myndighetene der ville ikke bli diktert utenfra, og
satte i verk økt kontroll med kapitalstrømmene, noe Pengefondet
sterkt kritiserte. India og Kina hadde kapitalreguleringer i
utgangspunktet og ble derfor ikke direkte rammet av krisen.
  Kort fortalt: Landene som valgte å stå utenfor Pengefondets
opplegg, ble mindre rammet og kom seg raskere ut av krisen.
Landene som benyttet seg av Pengefondets opplegg og råd gjorde
det klart dårligst. Prisen disse landene må betale er økt
fattigdom, lavere vekst, dårligere helsetilbud og store sosiale
konflikter.
  Pengefondet er ifølge Stiglitz en del av problemet, snarere
enn løsningen. Kravet om å deregulere kapitalmarkedet virker
destabiliserende.
  Internasjonal kapital strømmer inn i oppgangstider, men
forsvinner ut igjen når tidene blir dårlige og midlene virkelig
trengs. En høy rente - som gavner spekulantene - slår ut ikke
bare svake bedrifter, men også gode. Pengefondets politikk
hjelper ifølge Stiglitz først og fremst långivere i rike land som
får tilbakebetalt sine lån når de kriserammete landene får
midler. De som til syvende og sist må betale, er de fattige i
landene som skulle hjelpes - en politikk han kaller skattlegging
uten representasjon.
  Det er grunn til å støtte Stiglitz' kritikk av Pengefondets
økonomiske og sosiale uansvarlighet. Problemet er ikke
globaliseringen i seg selv, men måten den administreres på.
Hvorfor lærer ikke Pengefondet av egne feil og gjentatte fiaskoer
med de dramatiske følgene de har for dem som rammes?
  Det store byråkratiet - med egne kriterier for forfremmelser
og suksess - er immunt mot kritikk. Sett utenfra er imidlertid
tilliten til Pengefondet sterkt svekket. Men, som Stiglitz sier,
dersom ikke Pengefondet fantes, måtte det finnes opp fordi en
globalisert verden trenger en verdensomfattende offentlig bank av
denne typen.
  De problemene som Pengefondet ble opprettet for å avhjelpe, er
nemlig mer påtrengende i dag enn i 1944.
  Nå står kampen mot fattigdom på den internasjonale dagsorden,
og de nordiske landene er viktige pådrivere. Denne
fattigdomspolitikken motarbeides i realiteten av Pengefondets
tiltak. Hva har Norden gjort i den sammenheng?
  Norden har Žn av tjueto styrerepresentanter i Pengefondet, og
representasjonen går på omgang i perioder på to år mellom de fem
nordiske landene. Regelen er at vi er representert med ledende
personer fra sentralbankene. Sender vi lokale teknokratiske
byråkrater for å overvåke de teknokratiske byråkratene i
Pengefondet? Hva har våre representanter gått inn for? Støtter de
den rådende politikken eller stiller de seg kritisk?
  Dersom Pengefondet skal holdes ansvarlig for sine feilgrep, må
vi begynne med å ansvarliggjøre våre egne styrerepresentanter.