Globalisering av kollektive helsegoder

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Vaksiner er eksempler  på globale kollektive goder der en ikke
kan vente at markedsmekanismen  alene gir gode resultater.
  Aids, malaria og tuberkulose dreper tilsammen mer enn fem
millioner mennesker per år. I løpet av de siste femti årene har
de tre epidemiene tatt livet av mer enn seks ganger så mange som
er blitt drept i krig. I første rekke rammer epidemiene
utviklingsland. Hivsmitten er riktig nok global, men 95 prosent
av ofrene kommer fra fattige land særlig i Afrika.
  Tuberkulose er nærmest utelukkende et u-landsproblem, størst i
Sør-Asia og Afrika, men økende i deler av Russland. Endelig er
malaria konsentrert i Afrika og rammer særlig barn og gravide
kvinner.
  Selv om en nå trolig har basiskunnskapen som skal til for å
utvikle effektive vaksiner mot disse infeksjonssykdommene, er det
minimalt med forskning på området. Legemiddelindustrien holder
tilbake i frykt for ikke å selge nok vaksiner til priser som
dekker de høye utviklingskostnadene. Vaksiner er imidlertid
eksempler på globale kollektive goder der en ikke kan vente at
markedsmekanismen alene gir gode resultater.
  Slike kollektive goder forringes ikke i verdi av å bli
tilgjengelig for alle. Tvert imot, å bli vaksinert mot en
smittsom sykdom innebærer ikke bare at en selv blir immun, men
også at en ikke bringer smitten videre til andre. Så selv om nye
vaksiner krever forskningsinvesteringer langt utover det hvert av
de hardest rammede landene kan betale, er det svært lønnsomt i et
globalt perspektiv.
  De samlede gevinstene av å utvikle nye vaksiner er faktisk
over ti ganger så høye som grove anslag på utviklingskostnadene.
Vi står altså overfor en alvorlig markedssvikt, men en svikt som
kan rettes opp.
  Harvardøkonomen Michael Kremer har gått inn for at
Verdensbanken skal opprette et fond som garanterer for at
eventuelle vaksiner blir solgt til priser som dekker kostnadene.
Et slikt fond, som James Wolfensohn i Verdensbanken stiller seg
positiv til, vil stimulere legemiddelindustrien og andre til økt
forsknings- og utviklingsarbeid. Det kan bli konkurranse om å
være først ute med nye vaksiner når en får solgt vaksinene til en
på forhånd fastlagt pris. Kravet må selvsagt være at vaksinene er
testet og funnet effektive.
  Det er viktig at en stor internasjonal organisasjon som
Verdensbanken garanterer for ordningen. Uten en slik oppbakking
kan legemiddelindustrien fortsatt være tilbakeholden i frykt for
at de enkelte kjøperland skal prøve å forhandle ned prisen etter
at vaksinen er utviklet. Det vil i tilfelle gjøre
utviklingsarbeidet ulønnsomt.
  Nå rammes ikke folk i fattige land bare av u-landssykdommer.
De får eksempelvis også kreft og hjertesykdommer i samme grad som
oss. Mot disse sykdommene er det utviklet flere nye legemidler
som også er globale kollektive goder som burde være tilgjengelige
for alle som trenger dem. Men halvparten av verdens befolkning
har faktisk bare fire prosent av verdens samlete medisinforbruk.
  Selv om medisiner er dyre å utvikle, er de billige å kopiere.
Privatøkonomisk lønnsomhet krever derfor en effektiv
patentbeskyttelse som begrenser globaliseringen. Inntil nylig var
det imidlertid ikke så nøye om utviklingsland hadde patentregler
for legemidler. Nå krever Verdens Handelsorganisasjon at landene
håndhever patentrettigheter etter mønster fra USA. Som en følge
blir medisinene enda dyrere.
  Kritikken av de høye prisene på patentbeskyttet aids-medisin
til Afrika er på sin plass. Patenterte legemidler mot kreft,
diabetes og hjertesykdommer er også altfor dyre i u-land. De tre
sykdommene forårsaker hele seksten prosent av samlede tapte
leveår i utviklingsland, fire ganger mer enn malaria.
  For å øke globaliseringen av medisiner trengs institusjonell
oppfinnsomhet. Markedet er stort nok i rike land til at det er
lønnsomt å utvikle de nye medisinene. I tråd med dette har
Yaleøkonomen Jean Lanjouw følgende forslag: Når et
legemiddelfirma søker om patent i et rikt land, må firmaet
samtykke i at patentrettigheten ikke kan håndheves dersom firmaet
også søker om patent for den samme medisinen i et fattig land.
  En slik regel innebærer at oppfinnerbedriften ikke ønsker å
patentere preparatet sitt i fattige land i frykt for å miste
patentbeskyttelsen i rike land der markedet er mest lønnsomt.
Resultatet blir at medisinen fritt kan kopieres av konkurrerende
bedrifter, men bare for salg i fattige land som slik kan få
medisinen til en lav pris.
  Forslaget bryter ikke med eksisterende internasjonale avtaler.
Legemidlene kan fortsatt fritt patentbeskyttes i andre rike land
og ordningen krever ikke nye patentregler i utviklingsland. For å
virke etter hensikten krever ordningen bare at rettssystemet i
rike land håndhever den. Forslaget er billig å sette i verk.
Konkurrerende legemiddelbedrifter som ønsker å kopiere medisinen
enten i fattige land eller i rike land, vil overvåke at reglene
følges.
  Problemet er bare at medisinene er lette å frakte over
landegrensene. Dette kan uthule ordningen med mindre en
samarbeider internasjonalt om en effektiv merking av
distribusjonsland.
  Uansett kan det internasjonale samfunnet åpenbart gjøre mer
for å skaffe rimelige medisiner og nye vaksiner til fattige land.
Det er flere gode ideer å arbeide med og Verdens
helseorganisasjon og Verdensbanken er ivrige etter å øke
innsatsen.
  I den sammenheng er det vanskelig å forstå valgkamputspillene
om å redusere norsk bistand. Det er behov for en politikk som kan
gjøre Norge til en mer generøs sponsor og aktiv pådriver av
globale kollektive goder.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
 Universitetet i Oslo.