DN 4. mai 2002

Hundre år med sosialisme

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Årets 1.mai- feiring  reiser igjen spørsmålet om vi kan
kombinere de sosialistiske dydene  likhet og trygghet med de
kapitalistiske dydene effektivitet og konkurranse.
  Spørsmålet har preget europeisk politikk siden de fire
hundre delegatene som opprettet den andre sosialistiske
internasjonalen i 1889, innstiftet 1. mai som arbeidernes
kampdag.
  Nå har det ikke vært mangel på motforestillinger mot sosiale
reformer i kapitalistiske markedsøkonomier. Både radikale og
konservative har betraktet reformer som Sisyfos-arbeid. Den
radikale økonomen Rosa Luxemburg mente for eksempel at hver
reformseier blir utvannet av markedskreftene. Den konservative
økonomen Erik Lundberg mente derimot at markedskreftene blir
utvannet av sosiale reformer som svekker viljen til å arbeide,
investere og spare.
  Ser en på Europa i et hundreårsperspektiv har tilsynelatende
ingen av dem fått rett. Reformene har understøttet hverandre og
vært kumulative. Desto flere arbeidere som var fagorganisert og
mobilisert som velgere, desto vanskeligere var det for
arbeidsgivere og regjering å gå mot deres krav. Hver seier la
grunnlaget for nye fremstøt. Ingen reform var i seg selv
revolusjonær, men den kumulative prosessen omdannet samfunnet
over tid. De sosiale reformene og den økonomiske utjevningen i
Europa har ikke redusert den økonomiske veksten sammenlignet med
andre land.
  Amerikanerne kaller resultatet "den europeiske sosialismen".
  De spør derfor om Europa er basert på samme type feil som
Sovjetunionen, men i en form som gjør selvødeleggelsen mer
langsom. Det sovjetiske systemet hadde imidlertid ingen av de to
dydene som Europa har prøvd å forene. Sovjetsystemet var både
utrygt og ineffektivt. Det hadde hverken markeder eller politisk
konkurranse, og det kan diskuteres i hvilken grad det var
egalitært.
  Det primære målet for reformtilhengerne i Europa var derimot å
redusere usikkerhet og ulikhet i markedsøkonomier gjennom
velferdstatsordninger, kollektive lønnsavtaler og et forsøk på å
holde full sysselsetting. Det mest iøynefallende resultatet er
små lønnsforskjeller. Norden har for eksempel de minste
lønnsforskjellene i verden. Gapet mellom de ti prosent rikeste og
de ti prosent fattigste lønnstagerne er to til en i Norden, mot
tre til én i det kontinentale Europa. I USA, som hverken har hatt
en samordnet fagbevegelse eller et sterkt sosialistisk parti, er
gapet på mer enn fem til én.
  Forskjellene viser seg også i graden av fattigdom når vi
benytter samme fattigdomsgrense. I rike land er fattigdommen
størst der lønningene er markedsbestemt - selv når vi
kontrollerer for forskjeller i nasjonalinntekt per innbygger.
Fattigdommen i Europa er da også høyest i England, som har gått
lengst i å deregulere. Den relativt lave fattigdommen i andre
europeiske land skyldes velferdsstatsordninger og kollektive
lønnsavtaler.
  Det mest påtrengende spørsmålet for reformtilhengerne er om
globaliseringen vil endre resultatene som er oppnådd. Historien
sier nei. Hundre år med europeiske reformer burde ha lært dem at
fri, internasjonal handel ikke har vært en hindring. Tvert om.
Det er små, åpne økonomier som har hatt de sterkeste
fagbevegelsene, de mest generøse velferdsstatene og de minste
lønnsforskjellene. Så langt har altså de sosialistiske dydene
vært forenlige med kravene som internasjonal konkurranse stiller.
  Likevel kan en lure på om ordningene er stabile. Den nylig
avdøde økonomen Mancur Olson fremholdt at både europeiske og
amerikanske arbeidsmarkeder kunne gi effektivitet, men bare en
ordning med uregulerte markeder, som i USA, var stabil på sikt.
Utviklingen i de siste tiårene støtter delvis hans syn, men bare
delvis.
  Dereguleringen av europeiske arbeidsmarkeder foregår sakte og
ujevnt. For eksempel har fagorganiseringen gått ned i de fleste
land etter 1980, mens den har økt i Norden. I det kontinentale
Europa er organisasjonsgraden nå nesten like lav som i Canada og
USA. Andelen av arbeidsstyrken som mottar fagforeningslønn i
Europa, er likevel på nordisk nivå. Tre av fire arbeidstagere
mottar fagforeningslønn selv om bare en av tre arbeidstagere
betaler fagforeningskontingent. Den frivillige
organisasjonstilslutningen er altså betydelig mindre enn antallet
som omfattes av avtalene.
  Etter min vurdering har mange av skeptikerne både på høyre- og
venstresiden en feilaktig forståelse av velferdsstatene i Europa.
De betrakter ordningene som et sosialt kompromiss der
kapitaleierne er blitt tvunget til å gi arbeiderklassen sosiale
og økonomiske konsesjoner.
  Sannheten er trolig at også arbeidsgiverne har tjent på
ordningene. I Sverige stilte da også arbeidsgiverne seg i spissen
for både sentraliserte lønnsoppgjør og universelle
velferdsordninger. Dette er ikke så rart. Det kan faktisk vises
at sammenpressede lønnsforskjeller sammen med full sysselsetting
normalt øker bedriftsoverskuddene.
  Full sysselsetting krever lønnsmoderasjon. De gjennomsnittlige
lønnskostnadene må derfor ikke bli for høye. Gevinsten av lavere
lønn til de høytlønte overstiger da lett kostnadene ved høyere
lønn til de lavtlønte, slik at overskuddene går opp.
  Dersom dette er riktig, har Europa vinnere på hver sin
ytterkant i inntektsfordelingene lavtlønte og kapitaleiere.
Taperne er den langtidsutdannede middelklassen. En tar fra
middelklassen og gir til de fattige og de rike. "Utjevning" kan
altså bety at makten i begge endene av inntektsfordelingen blir
brukt mot yrkesutøvere som ligger i midten.
  Fremtidsutsiktene for denne formen for omfordeling kan derfor
være knyttet til hvordan rekrutteringen til middelklassen
avhenger av politikken som føres. Her kan systemet bli offer for
sin egen suksess.
  Kalle Moene er professor  ved Økonomisk institutt,
 Universitetet i Oslo.