Ingen venn av revolusjonen

 

 

 

Adam Smith er en meget lojal forsvarer av eiendomsretten,
også for store eiendomsbesittere, skriver professor Tore Jørgen
Hanisch ved Høyskolen i Agder.I mitt forrige innlegg i debatten
om Adam Smith sa jeg at det var kjøpmannen som var helten i
"Wealth of Nations", det er primært kjøpmannens adferd i markedet
som driver utviklingen fremover. Jeg ga samtidig noen eksempler
på at Kalle Moene etter min mening brukte Adam Smith på en
misvisende måte. I sitt svar 29.4 sier Moene sjenerøst at mye av
det jeg skrev var "både klart, godt og ukontroversielt", men at
det blir uklart hva som var misvisende. "La meg være polemisk",
sier han så og stiller meg tre grunngitte spørsmål.
  Det første spørsmålet er om det er misvisende å karakterisere
Smith som talsmann for de fattige. Svaret er ja! Det er etter min
mening misvisende. Jeg tviler naturligvis ikke på at Smith ut fra
sitt moralske ståsted gjerne ville bedre de fattiges kår, men det
var altså ikke det han skrev og talte om. Sjekk
innholdsfortegnelsen i "Wealth of Nations" (WN) og se hvor mange
ganger han omtaler de fattiges interesser. Jeg fant ingen. Gjenta
gjerne eksperimentet i "Theory of Moral Sentiment" (TMS).
  Som de fleste andre tenkere i opplysningstiden tar Smith
stendersamfunnet for gitt og forestiller seg ikke at det er mulig
å gjøre noe med det. "Wherever there is great property, there is
great inequality", skriver Smith (WN,V.1.ii). Men til tross for
at dette skaper betydelige problemer, er han altså en meget lojal
forsvarer av eiendomsretten, også for store eiendomsbesittere.
Moenes patronisering overfor Bente Aasjords bruk av dette sitat
er etter min mening malplassert. Smith har betydelig sympati for
arbeiderne og vil gjerne bedre deres kår, men er i tvil om det
hjelper med høyere lønn, siden dette vil medføre flere barn. Helt
urimelig blir det i alle fall når Moene fremstiller Smith som en
venn av revolusjonen. "The peace and order", skriver han i et
karakteristisk utsagn, "is even more worth than the relief of the
miserable." (TMS s 226). Det tyder ikke på et særlig
revolusjonært sinnelag.
  Det blir også misvisende å si at Smith er utpreget skeptisk
til kjøpmennenes motiver. Han er egentlig ikke skeptisk i det
hele tatt, han vet at kjøpmennene er primært opptatt av egen
profitt. Og Smith var altså slett ikke ubetinget skeptisk til
egeninteressen. Han oppfattet den som den sterkeste drivkraften i
samfunnet, det er bakerens egeninteresse som gir oss godt og
billig brød. Men Smith er altså meget klar over at kjøpmenn og
fabrikkeiere er "an order of men, whose interest is never exactly
the same as that of the public" ("Lectures of Jurisprudence" s
208).
  Og det er ikke bare kjøpmennenes interesser han eventuelt er
skeptisk til. Som Moene selv viser til er han også skeptisk til
godseierne, ikke minst når de prøver å forlenge føydale
privilegier. I den utstrekning han tok seg tid til å skrive om de
fattiges motiver, var han også skeptisk til dem. Igjen må jeg
visst minne om at Smith var professor i moralfilosofi, og det var
et fundamentalt utgangspunkt for hans posisjon at han tok
menneskelige motiver med en klype salt.
  Bente Aasjord skriver om Smiths "berømte tese" om den
"usynlige hånd". Moene polemiserer mot dette og påpeker helt
korrekt at Smith bruker uttrykket én eneste gang i WN. Men tesen
er nå berømt likevel, da, det vises helt klart av
Smith-litteraturen som vist av Stein Østre. Temaet introduseres i
TMS om visse former for "unintended consequences", og er ifølge
Smith-eksperter som Heilbroner og Skinner et gjennomgangstema i
Smiths arbeider.
  Hvem er best egnet til å styre; indolente jordeiere, grådige
kjøpmenn eller dumme arbeidere? For Smith er dette et ekte
dilemma. Ett løsningsforslag er å bringe inn en såkalt "nøytral
observatør". Dette er hovedkonklusjonen i TMS. Et annet forslag
er å overlate mest mulig til markedet. Det er hovedkonklusjonen i
WN. Det er samtidig nødvendig med en rettsstat for å sikre
nøytrale rammevilkår, og den må ikke være kontrollert av noen
bestemt gruppe, heller ikke av sosialdemokratiet slik Østre
antyder.
  Når det gjelder påstanden om at Smith var en venn av
revolusjonen, har jeg vondt for å ta den helt på alvor. Han var
som nevnt en mann som satte "peace and order" særlig høyt, og
noen revolusjonær var han åpenbart ikke. Det kan nok tenkes at
han ble hyldet i revolusjonens første liberale fase da
tredjestanden, pluss deler av adelskapet og presteskapet, samlet
seg i Jeu de Paume og oppgav alle privilegier. Men bortsett fra
enkelte lyspunkter i denne fasen, gikk den franske revolusjonen
raskt av skinnene og forlot det liberale konstitusjonelle
utgangspunktet. Det fulgte terror, militærdiktatur og
erobringskriger over hele Europa i 20 år. Kanskje Moene kunne
fortelle oss Ð hvis det er min tur til å være polemisk Ð hvor
mange av Smiths venner som overlevde terroren i 1791 og 1792?