DN 6. januar 2001

Når kartet ikke stemmer

 

 

KALLE MOEN
 
Med egne ord
  Der behovet for omfordeling er størst, er overføringene til de
dårligst stillte minst, skriver Kalle Moene.
  Når en ser på OECD-land som har omtrent samme inntekt per
innbygger, er det påfallende store forskjeller på økonomiene. Det
er for eksempel store forskjeller på lønnsspredningen i de
enkelte land og støtten fra velferdsstaten til de dårligst stilte
varierer også mye. Vil ikke disse ulikhetene forsvinne i en
verden med frihandel og kapitalmobilitet? La oss ta
lønnsspredningen først.
  Kan samme type arbeidskraft lønnes ulikt i land som
konkurrerer på det samme verdensmarkedet? Ulik lønn for likt
arbeid i forskjellige land leder til konkurransefortrinn for
bedrifter med lav lønn. Om ikke lønningene endres kan
lavlønnsbedriftene ekspandere på bekostning av bedrifter som
lønner samme type arbeidskraft bedre. Prosessen stopper ikke før
lønna blir den samme. Slik kan en få faktorprisutjamning gjennom
internasjonal handel.
  Det er imidlertid store forskjeller på lønnsspredningen i land
som er omtrent like rike, samme hvordan en måler forskjellene. Et
mye brukt mål på lønnsspredning sammenligner lønnsnivået som
avgrenser de ti prosent fattigste med lønnsnivået som avgrenser
de ti prosent rikeste. Forholdstallet mellom disse nivåene er 550
prosent i USA og nesten 350 prosent i Storbritannia. Begge
tallene står i kontrast til 198 prosent for Norge.
  Forskjellene på lønnsspredningen i de enkelte land har heller
ikke blitt mindre siden 1980. De har derimot økt. Mens land som
USA og England har større lønnsskiller nå enn i 1980, har
lønnsspredningen i de fleste landene i Nord-Europa, deriblant
Norge, vært ganske stabil.
  Hvordan kan land med så ulik lønnsfordeling konkurrere omtrent
like godt på verdensmarkedet? Forklaringen er at land med en
egalitær lønnsfordeling kan betale de lavtlønte mer nettopp fordi
de høytlønte får mindre. Økonomisk integrasjon krever at
kapitaleierne får samme avkastning på sine investeringer. Men
internasjonal handel og kapitalmobilitet dikterer ikke hvordan
lønna skal fordeles på forskjellige typer av arbeidskraft så
lenge de samlede lønnskostnadene til alle arbeidskraftstyper er
lave nok til å forhindre kapitalflukt.
  Et populært argument peker imidlertid på økt internasjonal
handel som forklaring på hvorfor noen land har fått større
lønnsulikhet fra 1980 til i dag. Dersom argumentet er rett,
skulle land med stor utenrikshandel enten erfare økte
lønnsforskjeller eller større arbeidsledighet. Stor
utenrikshandel og lav arbeidsledighet skulle derfor være
assosiert med spesielt store lønnsforskjeller.
  Men empirien viser noe annet. Land med stor utenrikshandel,
som andel av bruttonasjonalproduktet, tenderer til å ha en
relativt egalitær lønnsfordeling. Dette resultatet holder selv om
en kontrollerer for at små land med stor utenrikshandel har mer
sentralisert lønnsfastsettelse enn andre land. Ser en spesielt på
land med lav arbeidsledighet, er den positive sammenhengen mellom
handel og lønnslikhet sterkere enn for land med høyere ledighet.
Teorien strider altså mot empirien.
  Men motvirkes ikke store forskjeller i lønn før skatt av
omfordelinger gjennom velferdsstatsordninger? Lønnsfordelingen i
alle land har lange haler med høye inntekter. Av den grunn tjener
majoriteten normalt på en omfordeling fra de rikeste. Gevinstene
som majoriteten kan få er høyere jo større ulikheten er.
Demokratiske land med de største lønnsskillene før skatt skulle i
tråd med dette argumentet ha mest omfordeling til de fattigste.
  En kan derfor lure på om forskjellene mellom land i
fordelingen av lønn før skatt reflekterer at noen land presser
sammen lønnsforskjellene i arbeidsmarkedet, mens andre land
utjamner via skatter og overføringer? Begge måtene kan i
prinsippet gi den samme endelige fordeling av disponibel inntekt.
Ideen er altså at sammenpressing i arbeidsmarkedet og omfordeling
via velferdsstaten utgjør alternativer. Skulle ikke derfor store
lønnsforskjeller skape behov for og gi stor omfordeling via
velferdsstaten, mens små lønnsforskjeller skulle gi liten
omfordeling?
  Igjen stemmer ikke kartet med terrenget. Land med store
lønnsskiller har mange fattige og liten offentlig
fattigdomsomsorg. Land med en mindre lønnsspredning har størst
omfordeling til de fattigste. Større ulikhet før skatt gir ikke
opphav til mer, men til mindre generøse velferdsstatsordninger.
Omfanget av sosialforsikring svarer altså ikke til behovet til de
fattige. Der behovet for omfordeling er størst, er overføringene
til de dårligst stilte minst.
  Dette viser seg også i mål på fattigdom på tvers av land. En
kan for eksempel lage slike mål ved å implementere den
amerikanske absolutte fattigdomsgrensen (to tredeler av
medianinntekten i USA) og gjøre nødvendige korreksjoner for
forskjeller i kjøpekraft mellom land. På den bakgrunn kan en
kalkulere andelen av husholdningene som ville blitt klassifisert
som fattige i USA dersom de mottok sin realinntekt i dollar. Det
er store variasjoner i andelen av fattige husholdninger på tvers
av relativt like land. Av 14 OECD land har Storbritannia høyest
fattigdom med 17 prosent, fulgt av Italia med nesten 15 og USA
med nesten 12 prosent. Norge har lavest fattigdom med en andel på
under to prosent.
  Hva kan vi lære av alt dette? For det første, det er store
forskjeller på den implisitte sosiale kontrakten som innbyggerne
tilbys selv i avanserte industrinasjoner. Forskjellene utjevnes
ikke gjennom internasjonalisering og velferdsstatsordninger.
Begge mekanismene gir tvert om større forskjeller mellom land.
  For det andre, sammenpressing i arbeidsmarkedet og utjevning
gjennom velferdsstaten fungerer ikke som alternativer. Land med
små lønnsforskjeller har også god sosialforsikring. En egalitær
lønnsfordeling synes å gi opphav til stabile politiske allianser
i favør av generøse velferdsstatsordninger. Selv når en
kontrollerer for forskjeller i gjennomsnittsinntekt, har land med
de minste lønnsforskjellene den laveste fattigdommen.
  Hvorvidt land med mindre likhet får noe verdifullt igjen, for
eksempel i form av bedre samfunnsøkonomisk effektivitet, er et
åpent spørsmål.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
  Universitetet i Oslo.