Kjøp-mannen er helten

 

 

 

Adam Smith var ikke nødvendigvis på næringslivets side hele
tiden, men han kjempet i praksis for næringslivets frihet
innenfor rammene av en liberal
  rettsstat. Og det er fremfor alt kjøpmannen som er helten,
  skriver Tore Jørgen Hanisch.
  "Populærfremstillingen av økonomen Adam Smith som
næringslivets profet er blodig urettferdig mot en mann som tok
klart standpunkt for den fattige mot de rike og mektige", skriver
Kalle Moene i en artikkel i DN den 27. mars. Denne tiltalende
karakteristikken deler ikke jeg.
  Det kan neppe være tvil om at Moene er de fattiges forkjemper.
Spørsmålet er om han har rett når han skriver at "Smith er en
talsmann for de fattiges interesser og utpreget skeptisk til
kapitaleiernes motiver". Dette tror jeg blir misvisende, tildels
fordi oppmerksomheten konsentreres om Smiths hovedverk nr. 2,
"The Wealth of Nations" (WN). Moene synes å overse at Smith var
professor i moralfilosofi, at "Theory of Moral Sentiments" (TMS)
var hans første bok og den som i første omgang bragte ham ære og
berømmelse.
  Det står for det første bemerkelsesverdig lite om de fattiges
interesser i begge bøkene ut over det at økt velstand ville gavne
også de fattige (kan testes ved hjelp av indeksene). Smith var
for det annet fullt på det rene med at kjøpmennene var mest
opptatt av egen profitt, men han understreket samtidig at
egeninteressen var en meget sterk drivkraft hos alle mennesker,
høyst sannsynlig den sterkeste. Det var bakerens egeninteresse
som ga oss godt og billig brød. Hvis vi skulle basere oss på
altruismen, ville brødet antagelig bli dyrt og dårlig. Poenget
var at kjøpmannskapet måtte skje innenfor en bestemt
institusjonell ramme av rett, moral og konkurranse. På denne
måten kom han i noen grad til å legitimere egeninteressen, men
altså ikke uhemmet egoisme.
  Hvordan man skal holde egeninteressen innenfor moralsk
ansvarlige grenser, er nettopp et hovedtema i TMS. Boken handler
altså om "moral sentiment" og hvordan denne er avgjørende for
utviklingen av et sivilisert samfunn. Smiths moralske standpunkt
er sterkt påvirket av stoisismen med et klart innslag av kristen
nestekjærlighet, hvor det altså er plikt å hjelpe de svake i
samfunnet. Dette har han til felles med den klassiske
naturrettstenkningen og med den katolske kirke.
  Smiths annet hovedverk, WN, stiller spørsmålet om hvorfor noen
land er rikere enn andre. Han legger her særlig vekt på
arbeidsdeling og understreker at arbeidsdelingen ikke kan gå
lenger enn markedet tillater. Det er derfor om å gjøre å få
markedet så stort og fritt som mulig. Smith var med andre ord en
varm tilhenger av globalkapitalismen. Økonomisk vekst er det
underliggende tema hele tiden, men det er særlig i tredje bok det
kommer i fokus når han skriver om økonomisk utvikling i et
langsiktig perspektiv. Det sies her helt eksplisitt at handel og
kjøpmannskap er motoren i utviklingen, kjøpmannen er
entreprenøren.
  Utviklingen av byer og handel var for det første viktig fordi
det skaffet et marked for produksjonen i landbruket og dermed
skapte grunnlaget for en videre produktutvikling. For det andre
ble den kapitalen som akkumulerte seg i byene for en stor del
reinvestert på landet, og kjøpmennene viste seg å være dyktige
investorer og entreprenører også i jordbruket. Som Smith lakonisk
bemerker, "a merchant is accustomed to employ his money chiefly
in profitable projects, whereas a mer country gentleman is
accustomed to employ his money chiefly in expense." (bok tre,
kapittel IV). For det tredje kom handel og manufakturer gradvis
til å frembringe lov og orden og dermed økt sikkerhet for
individene.
  Moene skriver at Smith oppfattet godseierne som "tjukke i hue"
og at de "derfor var ute av stand til å styre ettersom de ikke
forsto konsekvensene av offentlig styring og regulering". Igjen
tror jeg dette blir misvisende. Problemet er ikke at noen er
tjukke i hue, men at ingen enkeltperson eller gruppe av
enkeltpersoner er i stand til å styre økonomien på en fornuftig
måte.
  Det overlates best til det private initiativ og til markedet
når forutsetningene om rett, moral og konkurranse er plass, kort
sagt til "den usynlige hånd". Alternativet, det å overlate
beslutningene til politikerne, vil han sterkt advare mot:
  "The statesman, who should attempt to direct private people in
what manner they ought to employ their capitals, would not only
load himself with a most unnecessary attention, but assume an
authority which could safely be trusted, not only to no single
person, but to no council or senate whatever, and which would
nowhere be so dangerous of a man who had folly and presumption
enough to fancy himself fit to exercise it." (bok tre, kapittel
II).