DN 17. august 2002

Livet blant økonomene - før og nå

 

 

 

 
Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
 
De utstøtte har kommet seg inn i varmen, mens de som sto
øverst på statusstigen er skjøvet ned. Dessuten har økonomene
begynt å lære av andre fag.
 
.For mer enn tredve år siden skrev den
svensk-amerikanske økonomen Axel Leijonhufvud artikkelen "Life
among the Econ" - en harselas dels med økonomifaget, dels med
sosialantropologi. Leijonhufvud la ordene i munnen på en
antropolog som hadde oppsøkt "økonene" for å berette om deres
liv.
  Hans første observasjon var at "økonene" levde i et
kastesamfunn. Øverst tronet "matte-økonene", prestekasten, med
sitt abstrakte matematiske språk fjernt fra livets realiteter.
Nederst sto "the devlops", opptatt av utviklingsproblemene i
fattige land, noe "økonene" bare beskjeftiget seg med dersom de
hadde mislyktes med alt annet. "The devlops" snakket dessuten med
representanter for andre suspekte stammer som "Polscis"og
"Sociogs" - statsvitere og sosiologer. Artikkelen beskriver også
en rekke andre forhold, morsomt og halvmorsomt, som det vil føre
for langt å referere her.
  Uten å være like underholdende, er det nærliggende å
reflektere over hva Leijonhufvuds antropolog ville ha observert i
dag dersom han igjen oppsøkte de akademiske økonomene. Han ville
se noe av det samme som sist, men også noen nye trekk.
  Utviklingsøkonomene har kommet seg opp og fram. Deres
problemstillinger står nå sentralt i faget. Hovedspørsmålet er
fortsatt hvorfor noen land er rike og andre så fattige. Når en
først begynner å lure på det, sier Robert Lucas, er det vanskelig
å tenke på noe annet. Og tenkningen har båret frukter. I
motsetning til tidligere publiserer utviklingsøkonomene nå sine
bidrag i ledende generelle tidsskrifter, som om de var vanlige
dannete folk. Flere av innovasjonene i økonomifaget har kommet
innenfor utviklingsøkonomi. De utstøtte har altså blitt ledende,
med frontfigurer som Amartya Sen, Joseph Stiglitz og Robert
Lucas, for bare å nevne tre nobelprisvinnere.
  Den typen økonomer som tidligere hadde høyest status, har
derimot blitt offer for sin egen suksess. Ingen kaller seg lenger
matematiske økonomer. Det er ikke fordi matematikk er gått av
moten, men snarere fordi alle, ikke bare yppersteprestene,
benytter de samme matematiske og statistiske metodene som nå er
bedre tilpasset de problemene som drøftes. Det siste er viktig.
Økonomifaget benytter nå i sterkere grad en ernæringsmessig
lav-fett-meny i formaliseringene der poenget er å få fram det
essensielle, snarere enn det matematisk generelle.
  Utviklingsøkonomer, og i økende grad andre økonomer, snakker
ikke bare med statsvitere og sosiologer, men også med psykologer.
Det skulle selvsagt bare mangle. Det er nå en liten, men voksende
gruppe av psykologiske økonomer som tar folks adferd mer på
alvor. Et av framstegene er en bedre forståelse av at vanlige
folk kan ha sosiale preferanser som ikke bare vektlegger egne
materielle interesser, men også inkorporerer
rettferdighetsoppfatninger, samfunnsnormer og ofte andres
interesser og adferd.
  Med et slikt utgangspunkt blir valg av institusjoner i
samfunnet viktigere og deres rolle lettere å forstå. Når
arbeidstakere bryr seg både om egen inntekt og om økonomisk
ulikhet, blir spørsmålet om lokale versus sentrale lønnsoppgjør
ikke bare et spørsmål om effektivitet og egen lønn. Det blir også
et spørsmål om hvilken ordning som best tar hensyn til folks
ønsker om en rimelig lønnsfordeling.
  De psykologiske økonomene opererer ikke i utkanten av faget.
De har blant annet trengt seg inn i kjernen, innenfor fagområdet
finans. Noen av de mest ledende kommer fra det ellers så
konservative forskningsmiljøet ved University of Chicago. De
studerer blant annet hvordan finansielle aktører overreagerer på
ny markedsinformasjon, hvorfor spekulanter er mindre villige til
å selge aksjer de har tapt på enn aksjer de har tjent på, og
hvorfor de finansielle markedene kort sagt ikke fungerer så
perfekt som de gamle lærebøkene ville ha det til.
  Mer generelt kan en kanskje si at økonomisk teori tidligere la
mye vekt på å forstå idealiserte forhold med perfekt
markedskonkurranse mellom aktører med ubegrenset egeninteresse,
ubegrenset informasjon og ubegrenset rasjonalitet. I dag studerer
faget også mer virkelighetsnære forhold. Utviklingen har gått via
begrenset konkurranse og begrenset informasjon til begrenset
rasjonalitet og begrenset selvkontroll.
  Selvkontrollproblemer kan innebære at folk søker umiddelbar
tilfredsstillelse og utsetter det ubehagelige. Slike holdninger
har betydning for folks sparing, for bruken av dyre kredittkort
og for hvor likvid de holder sin formue. For eksempel ville det
være uklokt å reformere pensjonssystemet uten å ta hensyn til
denne typen viljessvakhet.
  Innarbeidingen av sosial gjengjeldelse som adferdsprinsipp i
økonomisk teori, røper en påvirkning fra fag som
sosialantropologi. Folk gjengjelder stort sett godt med godt og
ondt med ondt, noe som har betydning for å forstå såvel
solidaritet som samfunnskonflikter. Økonomer studerer nå et mye
videre spekter av økonomisk adferd enn den som foregår i
velordnede markeder. Det dreier seg om alt fra byråkratisk adferd
og politisk konkurranse til problemer knyttet til krig og fred.
  De nye trekkene er ikke dominerende, men de bidrar til å gjøre
faget mer virkelighetsnært, mindre teknokratisk og mer humant.
  Kanskje økonomene også blir mindre skråsikre?