DN 19. januar 2002

kalle moene, UiO

Når naturressurser blir en forbannelse

 
Med egne ord
  Et forskningsprosjekt viser at naturressursene kan gi opphav
til en fordelingskamp som fort sløser bort gevinsten som
ressursene kunne gitt.
 
  En skulle tro at rike naturressurser var bra for økonomisk
utvikling. Slik er det ikke. Det er nesten ingen overlapping
mellom gruppen av rike land i verden, målt ved nasjonalinntekten
per innbygger, og gruppen av land med en høy konsentrasjon av
verdifulle naturressurser.
  Enda klarere blir bildet når en sammenligner den økonomiske
veksten i forskjellige land de siste 30 årene. Land som Korea,
Taiwan, Singapore, Hong Kong, Malta, Botswana og Indonesia er
høyvekstland med en økonomisk vekst på minst fem prosent per år
siden 1970. Alle disse landene var ressursfattige i 1970 med en
eksport av naturressurser på under ti prosent av
bruttonasjonalproduktet. Blant de landene som har null eller
negativ vekst i den samme perioden finner vi blant annet Bahrain,
Saudi-Arabia, Guyana, Zambia, Liberia, De forente arabiske
emirater og Kuwait. Alle disse landene var ressursrike i 1970 med
en eksport av naturressurser på over førti prosent av
bruttonasjonalprodukt.
  Mer systematiske statistiske studier som blant annet Jeffrey
Sachs og Andrew Warner har gjennomført, viser det samme
mønsteret. Økonomier med betydelige naturressurser vokser i
gjennomsnitt mye langsommere enn ressursfattige økonomier, selv
når en tar hensyn til andre vekstfaktorer. Den isolerte
virkningen av naturressurser på økonomisk vekst er negativ.
  Land som fra naturens side er best utrustet gjør det dårligst.
Ressursrikdom kan gi inntektsfattigdom. Hvorfor?
  I et felles forskningsprosjekt med Halvor Mehlum og Ragnar
Torvik viser vi at naturressursene kan gi opphav til en
fordelingskamp som fort sløser bort gevinsten som ressursene
kunne gitt.
  Å delta i fordelingskampen kan sammenlignes med å delta i et
lotteri. Så lenge forventet gevinst er større enn prisen for
hvert lodd, lønner det seg å kjøpe flere lodd. Følgelig kjøper
deltagerne lodd inntil forventet gevinst har falt så mye at den
er lik prisen per lodd, noe som innebærer at deltagernes samlede
utlegg til lodd akkurat er lik premien de konkurrerer om.
  Oversatt til kampen om naturressurser betyr det at
entreprenører er villige til å bruke tid og krefter på å tilrane
seg inntekter fra ressursene. Prisen de må betale er de
inntektene de må oppgi ved å bruke sitt talent på denne
uproduktive måten. Som i loddeksempelet er entreprenørene samlet
sett villige til å oppgi akkurat så mye i tapte
produksjonsinntekter som kontrollen med ressursene er verd.
Følgelig kan hele ressursinntekten sløses bort i
fordelingskampen. Sagt på en annen måte: Det blir fort dyrt å
drive med produktiv virksomhet når en av den grunn ikke kan delta
i den lukrative fordelingskampen om ressursinntektene.
  Våre empiriske analyser viser at det først og fremst er land
med dårlige institusjoner som får lav vekst fordi de har mye
ressurser. Det dreier seg om land med manipulerbare
institusjoner. De har et svakt rettsvesen, et ineffektivt
byråkrati, mye korrupsjon og en høy risiko for ekspropriasjon av
eiendom.
  I land med gode institusjoner er forekomsten av rike
naturressurser bra for utviklingen. Island og Norge har for
eksempel ikke hatt lav vekst på tross av rike naturressurser.
Fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har derimot ofte
manipulerbare institusjoner. Da kan naturressurser bli en
forbannelse. I stedet for økonomisk konkurranse som øker
verdiskapingen i samfunnet, får de politisk og administrativ
konkurranse som utarmer samfunnsøkonomien.
  Noe av problemet er at konsentrerte naturressurser er lettere
å tilrane seg enn andre økonomiske aktiviteter som kan flyttes
utenlands dersom den implisitte skattleggingen blir for kraftig.
Uttapping av naturressurser krever heller ikke like mye samarbeid
og tillit som vekstskapende virksomhet. Inntektene fra
naturressurser kan derfor holdes oppe selv i situasjoner med
store konflikter i landet. Forekomsten av naturressurser i land
med dårlige institusjoner skaper i seg selv konflikter.
  Et grelt eksempel er Nigeria som fant olje etter at landet ble
uavhengig i 1960. Oljen og betydelige gassforekomster var
konsentrert i den sørøstlige delen av landet som i 1967 erklærte
seg som egen republikk.
  Dette var starten på Biafra-krigen som medførte enorme
lidelser. Minst 500.000 mennesker sultet ihjel. Krigen endte som
kjent med at de sentrale myndighetene i Nigeria med sovjetisk og
britisk støtte vant tilbake kontrollen i 1969.
  Krigen i Katangaprovinsen i Zaire (Congo) like etter
uavhengigheten dreide seg om kontrollen med kopper- og
diamantforekomstene i regionen. Rike naturressurser skaper ikke
bare voldelige konfrontasjoner, de kan også finansiere en
langvarig krig som i Angola der de stridene partene har kontroll
med hver sine naturressurser: diamanter for UNITA og olje for
MPLA.
  Afghanistan ble under Taliban en av verdens største
opiumseksportører og Taliban-bevegelsen kunne finansiere sine
krigsoperasjoner ved en skatt på minst tyve prosent på
opiumsdyrkingen i landet.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo.