Ny innsikt i markedet

 

 

Forskningen til de tre nobelprisvinnerne i økonomi har gitt
oss  nye perspektiver på marked og regulering, skriver professor
Kalle Moene ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.
  Den Kungliga Vetenskaps-akademien gir i år Nobelprisen i
økonomi til George Akerlof (University of California, Berkeley),
Michael Spence (Stanford University) og Joseph Stiglitz (Columbia
University) for deres banebrytende analyser innenfor
informasjonsøkonomi.
  Informasjonsøkonomi er i dag en del av moderne økonomisk
teori. Problemstillingene den tar opp, dreier seg om hvordan
markeder fungerer når noen vet mer enn andre; det vil si når det
er asymmetrisk informasjon. Anvendelsesområdene for
informasjonsøkonomi spenner fra finansielle markeder til
tilbakeliggende jordbruksøkonomier, fra lokale
forsikringsordninger til internasjonale gjeldskriser, fra
næringsøkonomi til utdanningsvalg, fra arbeidsmotivasjon til
ufrivillig arbeidsløshet.
  På alle områdene har forskningen til de tre nobelprisvinnerne
økt vår forståelse av forhold som den tradisjonelle nyklassiske
angrepsmåten ikke forklarer. I tillegg gir informasjonsøkonomi
nye perspektiver på marked og regulering. For eksempel:
Tradisjonell teori sier at markeder uten inngrep gir
samfunnsøkonomisk effektivitet. Informasjonsøkonomi sier at
asymmetrisk informasjon kan gi ineffektive markeder, men at også
regulering er vanskelig på grunn av de samme
informasjonsproblemene.
  Tradisjonell teori viser hvordan markedskonkurranse gir likhet
mellom ønsket tilbud og etterspørsel uten renprofitt til
næringslivet. Informasjonsøkonomi forklarer hvorfor
arbeidsløshet, kredittrasjonering og renprofitt er normalt.
  La oss se på noen enkle eksempler. George Akerlofs "The market
for lemons" fra 1970 er en klassiker. Tittelen på artikkelen
henspiller på hvorfor dårlige bruktbiler (lemons) dominerer deler
av bruktbilmarkedet. For å få frem hovedargumentet kan vi
begrense oss til tilfelle med bare to typer bruktbiler; gode og
dårlige. Selgeren vet om han har en god eller dårlig bil.
Kjøperen derimot, kan ikke så lett avgjøre om bilen han kjøper er
god eller dårlig.
  Prisen kjøperen er villig til å betale i et slikt marked
ligger et sted mellom verdien til en god og en dårlig bil. Til
denne prisen er imidlertid ikke selgerne av gode biler villige
til å selge, men det er selgerne av dårlige biler. Asymetrisk
informasjon kan altså lede til et uheldig utvalg.
Høykvalitetssegmentet av markedet kan forsvinne til tross for at
det finnes kjøpere og selgere som er villige til å handle med
hverandre dersom informasjonen var likt fordelt mellom dem. De
dårlige fortrenger de gode.
  En lignende mekanisme kan gjøre seg gjeldende i
kredittmarkeder når bankene ikke kan skjelne mellom hederlige og
uhederlige låntagere. De uhederlige er ikke så nøye med om de
misligholder sine forpliktelser og godtar derfor høye renter.
Banker som tilbyr lån til en rente som klarerer kredittmarkedet,
kan derfor ende med gjeldskriser og økonomiske tap. Det
rentenivået som er mest lønnsomt for bankene kan derfor være
lavere slik at bankene ønsker å gjennomføre selvpålagt
kredittrasjonering.
  Teorien om uheldige utvalg forklarer hvorfor en får en rekke
slike institusjonelle ordninger for å omgå informasjonsproblemer.
  Michael Spence, som skrev sine mest berømte arbeider tidlig på
1970-tallet, viste hvordan økonomiske aktører "signaliserer" for
å overkomme konsekvensene av uheldige utvalg. Troverdige signaler
er kostbare. Å ta utdanning kan for eksempel være et signal om at
en person er høyproduktiv selv om kunnskapen som utdanningen gir,
ikke i seg selv øker produktiviteten. Bedrifters investeringsvalg
kan likedan signalisere deres konkurransekraft. Utbytte til
aksjonærene er ofte sterkere skattlagt enn gevinster i form av
verdistigning på børsen. Likevel betaler selskapene utbytte,
trolig for å gi et troverdig signal om selskapets lønnsomhet i et
marked med asymmetrisk informasjon. Joseph Stiglitz har utvidet
teorien til hvordan de uinformerte bør opptre for å oppnå et godt
resultat. Med utallige medforfattere (Stiglitz er økonomifagets
mest publiserende forsker) har han blant annet analysert hvordan
forsikringsselskaper kan tilby en meny av kontrakter som kundene
kan velge fra.
  Poenget er å lede høyrisiko-kunder til å velge en
forsikringskontrakt med en høy premie og full forsikring og å
lede lavrisikokunder til å velge en lavere forsikringspremie som
ikke gir full forsikring.
  Stiglitz har også vist hvordan sammenhengen mellom kvalitet og
pris kan gi markedsubalanser og ulikhet. Hans teori kan kanskje
utrykkes ved at priser som klarerer markedet gir lav kvalitet. Et
arbeidsmarked med full sysselsetting, for eksempel, motiverer
ikke til ekstra arbeidsinnsats fordi det er så lett å få ny jobb.
Effektivitetslønn innebærer høyere lønn, men lavere sysselsetting
slik at de ansatte taper på å miste jobben. Intern effektivitet
kan slik kreve ekstern sløsing i form av arbeidsløshet.
  Noe lignende kan gjøre seg gjeldende i produktmarkedene. Å
selge et kvalitetsprodukt for en lav markedsklarende pris kan
være vanskelig. Ved å øke prisen og derved overskuddet kan
produsenten signalisere at han faktisk tjener penger på at
kundene er fornøyd og derfor har grunn til å levere god kvalitet.
  Informasjonsøkonomi har skapt et fruktbart analyseapparat for
å forstå markeder og institusjoner. De tre nobelprisvinnerne er
slik sett teoretikere. Men alle tre er bredt orienterte med en
sterk anvendt forankring. Akerlof har for eksempel inkorporert
sosiologiske og psykologiske elementer i økonomiske modeller for
å forbedre adferdsantakelsene.
  Mange av de faglige innovasjonene i informasjonsøkonomi er
dessuten inspirert av observasjoner i utviklingsland. Stiglitz er
da også en av verdens ledende utviklingsforskere. Til sammen har
de tre bidratt til å gjøre økonomi til et enda mer spennende
samfunnsfag.