Økonomisk korrupsjon

 

 

KALLE MOENE
 
Med andre ord
  Korrupsjon korrumperer. Når andre i samme statsapparat er
korrupte, er sjansene små for selv å bli tatt av en ærlig
overordnet. Korrupte politikere ser gjennom fingrene med korrupte
byråkrater.
  En journalist drar til Italia og spør en lokal politiker
hvorfor han så rik. - Ser du sykehuset der? sier politikeren til
journalisten som nikker, - vel, jeg tok ti prosent...
  Journalisten drar til Kenya og stiller det samme spørsmålet
til en lokal politiker. - Ser du sykehuset der? sier politikeren
til journalisten som rister benektende på hodet, - vel, jeg tok
hundre prosent.
  Økonomisk korrupsjon dreier seg om misbruk av politisk og
byråkratisk makt til egen vinning. Maktmisbruket er grovest og
mest utbredt i den fattige verden der skruppelløse politikere med
letthet kan plyndre befolkningen.
  En vesentlig kostnad ved politisk korrupsjon knytter seg
nettopp til alt et land ikke kan gjøre når det har en korrupt
statsledelse. Kampen mot korrupsjonen er derfor viktig. Likevel
er det strid om hvorvidt korrupsjonen bare har negative
konsekvenser. Kan den ikke også virke som olje i et tregt
byråkratisk maskineri?
  Ordet korrupsjon (corruzione) betydde opprinnelig
kvalitetsforringelser av et lands styre uavhengig av om
forringelsene skyldes bestikkelser eller ikke. Slik ble også
ordet benyttet til langt inn i det attende århundret.
  Den gamle betegnelsen er fortsatt treffende i dag. Korrupsjon
er ineffektivt. Korrupsjonen skaper for eksempel flaskehalser. Jo
flere byråkratiske hindre, desto mer bestikkelser. Korrupte
byråkrater er derfor mot deregulering og forenkling.
Korrupsjonsinntektene deres avhenger av bestikkernes verdsetting
av å smøre en sak og av antall saker som smøres.
Bestikkelsesbeløpet per sak blir høyt når antall behandlede saker
er lavt og vise versa. I byråkratiet er det imidlertid mye
lettere å forsinke enn å forpurre saksgangen. Akkurat som
monopolbedrifter i et marked ønsker derfor korrupte byråkratier
et lavt kvantum og en høy pris, noe som medfører treg saksgang,
lang kø og høye bestikkelser.
  Byråkratisk korrupsjon virker stort sett som sand i
maskineriet og bestikkelser utgjør et ineffektivt
beskatningssystem.
  I tillegg kommer at korrupsjonen korrumperer. Når andre i
samme statsapparat er korrupte, er sjansene små for selv å bli
tatt av en ærlig overordnet. Korrupte politikere ser gjennom
fingrene med korrupte byråkrater, eller de kan mer eller mindre
oppmuntre dem til å ta bestikkelser så lenge de er lojale mot
regimet. "Steal a little in a nice way", som Zaïres statssjef
skal ha sagt til sine underordnede.
  I tillegg inngår korrupsjon som en del av et undergrunnssystem
med kriminalitet, vold og terrorisme. Korrupte regimer har
fleksibel lovhåndhevelse. Illegal virksomhet blir derfor mer
lønnsom når reglene kan bendes og dommerne kjøpes. Illegal
virksomhet øker etterspørselen etter korrupte tjenester som igjen
stimulerer til mer illegal virksomhet. Slik forsterker offentlig
og privat kriminalitet hverandre gjensidig. Dette viser seg
indirekte i empiriske undersøkelser der korrupsjonen er positivt
korrelert med omfanget av den private undergrunnsøkonomien.
  Korrupsjon avler dessuten vold og politisk ustabilitet.
Krigene i Liberia og Sierra Leone dreier seg for eksempel mye om
makten i hovedstedene, Monrovia og Freetown, der en kan høste
korrupsjonsgevinster av illegale transaksjoner.
  Endelig krever illegale aktiviteter politisk beskyttelse. I
korrupte regimer kan menn som Osama bin Laden skaffe seg våpen og
ekspertise i tillegg til fri passasje og opphold.
  Alt dette er spesielt bekymringsfullt for fattigdom og
underutvikling. Sammenlignende studier viser som nevnt at fattige
land er langt mer korrupte enn rike. Omfanget av korrupsjon er
negativt korrelert med nasjonalinntekten per innbygger. Empirien
viser dessuten at korrupte land har spesielt lave investeringer.
Investorer skremmes bort både fordi bestikkelsene er høye og
fordi en aldri vet når nye krav om bestikkelser dukker opp.
Korrupsjonen er altså mest utbredt der den gjør mest skade.
  Når korrupsjonen alt i alt medfører en dårlig samfunnsøkonomi
og lav økonomisk vekst, står vi overfor en fattigdomsfelle.
Korrupsjonen blir både en konsekvens av og en årsak til
fattigdom.
  Demokratisering begrenser omfanget av korrupsjon, men empirien
viser at effekten er svak i fattige land. Land som har hatt
demokrati lenge, har mindre korrupsjon enn unge demokratier. Nå
er selvsagt demokratisk styre mer sannsynlig og mer stabilt jo
rikere et land er. Demokratiske land med en inntekt høyere enn et
kritisk nivå (omkring nivået per innbygger i Argentina i 1970)
synes å forbli demokratiske, mens erfaringen tyder på at land med
en lavere inntekt lett kan bli udemokratiske igjen.
Demokratisering gir derfor beskjedne korrupsjonsreduksjoner så
lenge den ikke skjer under økonomiske vilkår som gjør demokratiet
stabilt.
  Kampen mot korrupsjon er på moten i internasjonale
organisasjoner. Det er stort sett en god mote. Mitt forbehold
refererer seg til at vi som er opptatt av korrupsjon så lett kan
overdrive. Selv om fattige land har mye korrupsjon, er selvsagt
ikke alle politikere og byråkrater i fattige land korrupte.
  Anti-korrupsjonsretorikken kan likevel gi et slikt inntrykk. I
det hele tatt skal det ikke mye til i dag før en leder i et
utviklingsland blir stemplet som korrupt. Frykten for falske
anklager kan da skremme potensielt ærlige politikere og
byråkrater fra å satse på en lederkarriere. Dersom dette er
tilfelle, blir overdrivelsene selvoppfyllende og kampen mot
korrupsjonen kan virke mot sin hensikt.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
 Universitetet i Oslo.