DN 3. februar 2001

Olje og fattigdom

 

 

Kalle Moene
 
Med egne ord
  Oljen i Nordsjøen var en test på vår rettferdighetssans - som
vi ikke besto, skriver Kalle Moene
  Tenk deg at alle i verden hadde hvert sitt par sko som vi
stilte opp i en lang rekke. Mer en 1,2 milliarder av disse
skoparene (omkring 25 prosent) tilhører personer som må klare seg
med langt mindre enn ti kroner dagen. Du blir så spurt om du går
med på en loddtrekning om hvilke sko du skal få og derved hvilke
materielle forhold du skal leve under. Loddtrekningen er
rettferdig. Alle har samme sjanse til å få et vilkårlig valgt
skopar. Går du likevel ikke med på loddtrekningen, må det være
fordi du syns at inntektsfordelingen i verden er urettferdig.
  Mer prinsipielt kan vi spørre: Hvordan må fordelingen av
inntekten i verden være for at vi er villige til å trekke lodd om
skoene?
  Det er refleksjoner som disse moralfilosofen John Rawls
indirekte innbyr til i boken "A Theory of Justice" fra 1971. Hva
som er en rettferdig inntektsfordeling kan ikke avgjøres når vi
vet hvem vi er. Egeninteressen kan lett lure oss. Bare bak
"uvisshetens slør", før loddtrekningen om hvem vi skal bli, kan
vi definere upartiske kriterier for fordelingsrettferdighet. Bak
dette sløret er trolig de fleste av oss så redde for selv å havne
blant de dårligst stilte at vi ønsker å øke de fattiges
levestandard betydelig. Vi ville kanskje gå inn for en fordeling
som maksimerer inntekten til den dårligst stilte gruppen, det
såkalte maximinn prinsippet.
  Dersom det ikke var noen sammenheng mellom hvor mye inntekt
det er å dele og hvordan den fordeles, skulle vi dele likt ifølge
prinsippet. Siden det er en sammenheng mellom fordeling og samlet
inntekt, innebærer maximin-prinsippet at vi skal tillate ulikhet,
men bare inntektsforskjeller som øker inntekten til den dårligst
stilte gruppen. Grovt regnet skal vi altså bare tillate
inntektsforskjeller mellom land som øker overføringene til de
fattigste. Land som får økte inntekter nærmest som manna fra
himmelen, burde i hvert fall overføre dem til de fattigste i
verdenssamfunnet.
  Bruken av oljepengene kan ses i dette perspektivet. Gjør vi
det, er det eneste rettferdige å gi bort oljeinntektene til de
fattigste i verden. Mesteparten av oljeinntektene er en
arbeidsfri grunnrente. Det blir ikke mindre av den, dersom det
landet som har funnet oljen gir bort grunnrenten. Oljen i
Nordsjøen var en test på vår rettferdighetssans - som vi ikke
besto. Men det er ikke for sent å snu.
  Nå kan en innvende at mye av utviklingshjelpen har vært en
gedigen fiasko. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at
bistandsmidler har gått til prestisjeprosjekter som ikke har
kommet de fattige til gode. Utviklingshjelp kan dessuten ha
bidratt til å holde korrupte regimer ved makten. Myndighetene i
fattige land kan også bli ledet til å bruke tid og krefter på å
skaffe seg bistandsmidler internasjonalt i stedet for å arbeide
for en sosial og økonomisk utvikling i hjemlandet. Men dersom de
fattige faktisk får det verre når de får overført mer, burde god
utviklingshjelp innebære at vi i stedet for å gi, faktisk tok
ressurser fra de fattige landene. Når ingen har foreslått noe så
absurd, er det fordi ingen egentlig tror at mer ressurser gjør
folk fattigere.
  Hvorvidt utviklingshjelp virker eller ikke, er å stille
spørsmålet galt. Det interessante spørsmålet er hvordan og til
hvem utviklingshjelpen helst bør gis for å hjelpe de fattigste.
Undersøkelser som Verdensbanken har gjennomført, viser at
utviklingshjelp gir dårlige resultater når den gis til regimer
med en korrupt administrasjon, ineffektive institusjoner og en
dårlig økonomisk politikk. Det var for eksempel ingen vits å gi
bistand til kleptokraten Mobutu i Zaire, og mesteparten av
hjelpen som Zambia har mottatt har trolig ikke kommet de fattige
til gode.
  Men undersøkelsene viser også at bistand til land som åpner
seg for internasjonal handel, som har en brukbar administrasjon
og som prøver å holde inflasjonen i sjakk har bidratt til
økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Uganda og Botswana er
eksempler. I slike land fortrenger ikke utviklingshjelpen
landenes egne investeringsprosjekter. Den stimulerer dem.
  Å være inspirert av Rawls innebærer at en skal hjelpe de
fattigste. Men det betyr ikke nødvendigvis at bistanden skal gis
betingelsesløst til de landene som har mest fattigdom. En slik
tildeling ville utgjøre en fattigdomsbonus som kan friste
u-landsregimer til å ha mange fattige. En god tillemping av
maximin-prinsippet bør søke å hjelpe de fattige landene som selv
bidrar til å avskaffe fattigdom gjennom omfordeling, skolegang og
helsepolitikk. Utviklingshjelp kunne slik bli en belønning for
fattigdomsreduksjon som samtidig bidrar finansielt til at landene
kan øke satsingen i riktig retning.
  Det finnes også andre gode tiltak å bruke oljepengene på. Et
tiltak som særlig Jeff Sachs ved Harvard har gjort seg til
talsmann for, er å stimulere legemiddelindustrien til å
fremskaffe medisiner mot helseplager og epidemier som rammer de
fattige. Utviklingen av nye medisiner begrenses av størrelsen på
det kjøpekraftige markedet. En ordning kunne derfor være at
giverland som Norge garanterer at de vil kjøpe vaksiner som viser
seg å kurere for eksempel malaria. Dersom legemiddelindustrien
ikke lykkes i å utvikle slike vaksiner, får den ingen midler.
Lykkes den, er legemiddelindustrien sikret et kjøpekraftig
marked.
  Det er ingen grunn til å feie under teppet at det er vanskelig
å redusere verdens fattigdom gjennom utviklingshjelp. Mye av
fattigdommen i verden er systembetinget. Den avhenger av
organisatoriske og maktpolitiske forhold som utviklingshjelpen
ikke alene kan endre. Mange land har regimer som bare kan beholde
sin makt så lenge landet er underutviklet. De tjener på
underutvikling og motsetter seg endringer som kan true deres
makt. Tidligere var det ikke politisk korrekt å understreke slike
forhold. Nå har pendelen svingt til det andre ytterpunktet. Å
påpeke det faktum at ikke alle regimer i fattige land er korrupte
og inkompetente oppfattes som naivt og skjønnmalende.
  Det kan være grunnen til at OECD-landene nå gir mindre
utviklingshjelp som andel av bruttonasjonalproduktet enn noen
gang siden 1950-tallet. Å øke utviklingshjelpen tilbake til
nivået som disse landene hadde i 1991, innebærer en økning på 50
prosent. Det er derfor en viktig oppgave å finne effektive måter
å avskaffe verdens fattigdom på som kan stimulere til økt
innsats. Et oljerikt land som Norge har en spesiell forpliktelse
til å satse mer og øke sin bistand. Det er også et solid flertall
i den norske befolkning for økt internasjonal omfordeling. I
velgerundersøkelsen som Bernt Aardal ved Institutt for
samfunnsvitenskap gjennomførte ved valget i 1997, svarte 78
prosent ja på spørsmålet om de ønsket å fordele mer av rikdommene
i verden og 73 prosent stilte seg positiv til utviklingshjelp. I
forhold til undersøkelsen fire år tidligere er det en klar økning
i støtten til utviklingshjelp.
  Dagens diskusjon om bruken av oljeinntektene dreier seg altså
ikke om det viktigste spørsmålet. Temaet på regjeringens nylig
avholdte samråd om oljepengene burde vært hvordan vi best kan gi
bort mer for å avhjelpe verdens fattigdom.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo.