Palassrevolusjon på intektstoppen

 

 

KALLE MOENE
 
Med egene ord
  De rike blir rikere fordi eierskapet blir oppsplittet, skriver
Kalle Moene.
  Kapitalismen gir økende ulikhet over tid, blir det hevdet.
Kapitalen konsentreres i de største bedriftene og eierskapet blir
samlet på færre og færre hender. Dette slagordpregede synspunktet
har implikasjoner for utviklingen i de aller rikestes inntekter
over tid. For det første skulle en vente at gruppen med de
høyeste inntektene i økende grad skulle bestå av mektige
kapitaleiere. For det andre skulle en vente at inntektsandelen
til de rikeste i samfunnet skulle øke.
  Et omfattende arbeid med skattestatistikken i USA, foretatt av
Thomas Piketty og Emmanuel Saez, gjør det nå mulig å studere
sammenlignbare tidsserier av inntektsandelene til de rikeste i
det amerikanske samfunnet og av kildene til deres høye inntekter.
  Inntektsandelen til de rikeste har variert over tid. I
mellomkrigstiden svingte inntektene med den ustabile
konjunkturutviklingen. Etter krigen og frem til 1970 mottok de
rikeste imidlertid klart lavere andeler enn i mellomkrigstiden.
  Fallet i inntektsandelene er sterkest for de aller høyeste
inntektsklassene. De ti prosent rikeste i USA fikk for eksempel
omkring 45 prosent av landets inntekter før krigen og 30 prosent
i perioden 1950-70. Inntektsandelen til den rikeste prosenten i
inntektsfordelingen var på 15 prosent i mellomkrigstiden og falt
til åtte prosent i perioden 1950-70.
  Kapitaleierne er som ventet overrepresentert blant de aller
rikeste på mesteparten av 1900-tallet. Men det er lite som tyder
på at kapitalen skal ha blitt samlet på stadig færre hender.
Ifølge nasjonalregnskapet er andelen av verdiskapningen som går
til kapitaleierne som gruppe noenlunde konstant i hele århundret.
Når inntektsandelen til de rikeste så går ned, tyder det heller
på at konsentrasjonen av kapital hos de rikeste er blitt lavere.
  Etter 1970 har imidlertid de rikeste igjen blitt relativt
rikere. Inntektsandelene deres har steget gradvis til sitt
førkrigsnivå. Dette gjelder alle inntektsklasser blant de ti
prosent rikeste. Hele 1900-tallet sett under ett viser altså et
U-formet forløp av inntektsandelene til de rikeste i USA, først
fallende så stigende.
  Er den økende ulikheten etter 1970 en tilbakevending til
business as usual, eller er vi vitne til helt nye trender i
inntektsutviklingen? Er det de gamle kapitaleierinteressene som
igjen styrker sin stilling på inntektstoppen, eller kommer det
nye grupper inn?
  Svaret kan vi finne ved å studere inntektene til de aller
rikeste 0,01 prosentene, de superrike i inntektsfordelingen. I
1929 utgjorde kapitalinntekter hele 70 prosent av inntektene til
de superrike. I 1998 derimot utgjorde kapitalinntekter bare litt
over 20 prosent av inntektene deres. Nesten halvparten av
inntektene til de superrike er nå arbeidsinntekter. Resten av
inntekten til denne gruppen kommer fra selvstendig næringsdrift.
  Det som gjelder for de aller rikeste gjelder i enda sterkere
grad for resten av de rike. I forhold til før krigen, er
arbeidsinntekt nå en viktigere inntektskilde for de rike.
  Nå som før har imidlertid rikere familier en høyere andel av
sine inntekter fra kapital enn ikke fullt så rike familier.
Endringen i forhold til mellomkrigstiden består først og fremst i
den relative betydningen av de forskjellige inntektskildene. Når
de superrike får mesteparten av sin inntekt fra salg av
arbeidstjenester, har de andre rike en enda høyere
gjennomsnittlig andel av sin inntekt fra arbeid. Vi kan derfor
trygt slå fast at arbeidsinntekter nå er den dominerende
inntektskilden til de rikeste.
  Mye tyder altså på at det har skjedd en palassrevolusjon på
inntektstoppen i USA. Mens de rikeste tidligere oppnådde sine
høye inntekter først og fremst ved å eie og sysselsette kapital,
oppnår de rikeste nå sin inntekt først og fremst som kompensasjon
for arbeidstjenester de utfører. De arbeidende rike har tatt
posisjonen til kupongklipperne på inntektstoppen. De rikeste
direktørene tjener mer enn de rikeste kapitalistene.
  Det som har skjedd er enkelt å rekapitulere. Mens den
gjennomsnittlige reallønnen i USA har ligget omtrent konstant
siden 1970, har kompensasjonen til topplederne steget i
rekordfart. Administrasjonen tar altså over. Realverdien av
gasjen til de hundre best betalte sjefsdirektørene i USA har
nesten blitt førtidoblet fra 1970 til 1998. Særlig har
kompensasjonen i form av aksjeopsjoner til toppledere økt
dramatisk.
  Selv om det som har skjedd er lett å rekapitulere, er det ikke
like lett å forklare. Den nye gruppen av rike i USA får
mesteparten av sin inntekt fra arbeidsinnsats, men
inntektsøkningen deres kommer neppe som en følge av at de er
blitt førti ganger så produktive siden 1970. USA har i dag det
rikeste og derved det dyreste direktørsjiktet i verden uten at
det er påvist at amerikanske direktører av den grunn arbeider mer
effektivt eller er klokere.
  Trolig er det snakk om en maktendring. Den økte
inntektsulikheten i USA etter 1970 skyldes i alle fall ikke at
kapitalen er blitt konsentrert på færre hender. En grunn til at
det administrative sjefssjiktet makter å berike seg så sterkt kan
derimot være en maktforskyvning i forbindelse med et mer
fragmentert eierskap. Dersom eierskapet i bedriftene faktisk er
blitt mer fragmentert, er det selvsagt vanskeligere for
kapitaleierne å kontrollere sine toppansatte.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo.