Prinsessen og halve kongeriket

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Du kjenner historien fra folkeeventyret om prinsessen som
ingen kunne målbinde. Med en så stor pris, prinsessen og halve
kongeriket, var det ikke rart at alle ville delta og lot
gårdsarbeidet ligge for å prøve lykken på kongsgården. Likedan
blir deltakelsen stor i dagens vinnerne-tar-alt-konkurranser. New
York er full av servitører med kunstnerambisjoner. London er full
av uoppdagede rockemusikere. Det er kø for å komme inn på
handelshøyskolene. Men ingen vil bli matematikklærere i
videregående.
  Talentene blir tiltrukket av de høye vinnerprisene som
vokser med størrelsen på markedet. Før var inntektsmulighetene
begrenset av lokale forhold. Med internasjonalt cd-salg og MTV
får vi superstjerner med hele verden som marked.
  Poenget er ikke hvor dyktig vinneren er i absolutt eller
objektiv forstand. For det første er det viktigere å være bedre
enn andre enn å være god. Relative prestasjoner bestemmer
hitlistene. I rettssalen er det viktig å ha bedre advokat enn
motstanderen. For det andre er vurderingskriteriene subjektive og
skiftende. Det gjør det vanskelig å avgjøre om en har det som
trengs eller ikke.
  Gevinsten av å bli vurdert som relativt best, kan være stor,
selv om det nesten ikke er forskjell på den beste og den nest
beste. I en økonomisk rettstvist er det som sagt viktig å ha den
beste advokaten. Når kampen står om store verdier, teller de små
marginene. Små prestasjonsforskjeller kan derfor gi store
inntektsforskjeller. Fordelingen av inntekt blir derfor mye
skjevere enn fordelingen av talent.
  Fenomenet brer seg til forretningsadvokater, bedriftsledere,
skattejurister, finansmeglere, informasjonskonsulenter,
sjeføkonomer og andre. Men er det ikke bare bra at det er
konkurranse om de beste, slik at vi får rett person på rett
plass?
  For det første kan posisjonskonkurransen være en form for
uproduktiv fordelingskamp med for stor deltakelse, som når en lar
gårdsarbeidet ligge for å vinne prinsessen og halve kongeriket.
For det andre kan posisjonskonkurransen bli spesielt intens i
uproduktive sektorer.
  Problemet ville kanskje ikke være så stort dersom vi var født
med spesialiserte talenter, noen for fotball, andre for
entreprenørskap, og dersom all økonomisk virksomhet var
produktiv. Da reduseres problemet til å sortere gitte talenter på
de mest lønnsomme aktivitetene.
  Arbeidsdelingens store forsvarer, Adam Smith, mente derimot at
alle var født like og at skillet produktiv/uproduktiv arbeid var
vesentlig. Selv om en ikke går så langt som ham, skapes talenter
i noen grad av utdanningsvalg og trening. En med mye energi kan
bli dyktig i mange yrker. Derfor er det så viktig at det som er
best for den enkelte, også er best for samfunnet.
  For en tid tilbake holdt jeg en gjesteforelesning på
Journalisthøgskolen. Jeg gledet meg fordi kritiske
journalistspirer er utfordrende å snakke med. Entusiasmen dalte
imidlertid etterhvert som jeg fikk mistanke om at de fleste hadde
tenkt å bli informasjonsdirektører snarere enn journalister. I
vår sammenheng er det interessant hvilken av de to jobbene som er
mest verdt for samfunnet.
  I mange afrikanske land er gapet iøynefallende mellom det som
er bra for samfunnet og det som er bra for den enkelte. Det er
for eksempel akutt mangel på entreprenører som kan skape nye
arbeidsplasser, anvende moderne teknologier og bidra til økt
produktivitet og vekst. Likevel dreier talentkonkurransen seg om
byråkratpolitiske posisjoner. I stedet for å skape ny rikdom,
omfordeler makteliten den rikdommen som er skapt til egen fordel.
Vinnerne tar alt uten selv å skape noe. Den uproduktive
grådigheten reduserer avkastningen i produktiv virksomhet. Derfor
får en enda mindre av det som Afrika trenger mest, et produktivt
næringsliv.
  Alle jobber er ikke like verdifulle selv i mer ordnede samfunn
som vårt. Bør ungdom med mest skoleenergi bli ingeniører eller
jurister? Og når de er ferdigutdannet, hvor skal de arbeide? Skal
de beste skatteekspertene være i foretak som prøver å unndra seg
skatt eller i en skatteetat som prøver å få til et effektivt
skattesystem? Skal gode ledere lede produktive bedrifter eller
lobbyorganisasjoner som omfordeler verdiskapningen i favør av
særinteresser? Og, skal de beste journalistene bli
informasjonsdirektører i næringslivet eller kritiske
næringslivsjournalister i dagspressen? I denne sammenhengen er
det nok å peke på at de alternativene som synes å ha minst verdi
for samfunnet, ofte har mest posisjonskonkurranse.
  Vinnerne-tar-alt-konkurranse gjelder ikke bare personer, men
også aktiviteter. Forholdet mellom uregulerte og regulerte
sektorer er et særegent problem. Med sin sammenpressede
lønnsstruktur kan offentlig sektor bli uten toppkompetanse på
viktige områder. I stedet kjøper en konsulenttjenester i
vinnerne-tar-alt-markeder. Verst kan det bli i skolevesenet, som
kanskje må klare seg uten utdannede realfagslærere.
  Posisjoneringsavhengige utdanningsvalg kan slå ut i
vekstforskjeller mellom land. Selv om anslagene er grove og
usikre, er det verdt å merke seg at en studie av 91 land
(foretatt av Vishny og Schleifer) viser at land med betydelig
ingeniørutdanning har høyere vekst enn land som utdanner mange
jurister.
  Problemet med posisjonskonkurranse er ikke mangel på fri
inntektsdannelse. Det er tvert om den frie konkurransen som kan
lede til feilallokering av talent når vinnerne tar alt.
  I eventyret måtte som kjent kongen etterhvert begrense
konkurransen om å målbinde prinsessen. For å forhindre at for
mange ønsket å prøve seg, skar han render i ryggen på deltakerne
som mislyktes og strødde salt i sårene.
  Om det hjalp, vet jeg ikke.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitet i Oslo.