Skatt til nye venner

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Hva med å gi hvert fattig land et rikt vennskapsland? Slik kan
man skape empati - og støtte, skriver Kalle Moene.
  Folk som kjemper for å redusere skatter og avgifter, minner
meg om mannen som ville ha bilforsikringspremien tilbake fordi
han ikke hadde krasjet.
  De store usikkerhetene i livet kan en nemlig ikke forsikre seg
mot i private forsikringsselskaper. Det dreier seg om
usikkerheten knyttet til hvem en får som foreldre, deres inntekt
og hvilke muligheter en derved har senere i livet.
  Gode samfunn makter å redusere denne risikoen slik at
foreldres inntekt og posisjon ikke skal bety så mye for
mulighetene senere i livet. Et offentlig skolesystem gir samme
grunnutdanning til alle uavhengig av foreldres inntekt.
  Velferdsstatsordninger bidrar med helsetjenester og
sosialforsikring som reduserer risiko. Skattesystemet har i
tillegg andre elementer av inntektsforsikring og omfordeling.
  Mellom land er det enda færre forsikringsordninger for de
virkelig store usikkerhetsfaktorene. Den største av dem alle
knytter seg til hvor du er født.
  Blir du født i Somalia, et land litt større enn Norge, har du
en forventet levealder på under 50 år. Er du kvinne i Somalia,
har over nitti prosent av dine medsøstre aldri lært å lese og
skrive. I Somalia vil du mangle det meste, inklusive helsestell,
rent drikkevann og frihet fra krig og vold. Blir du derimot født
i Norge er forventet levealder nesten 80 år og materielt mangler
du i gjennomsnitt svært lite.
  De store forskjellene mellom Somalia og Norge reflekterer den
store usikkerheten i fødselslotteriet. Riktig nok kan alle
påvirke sine liv, men ingen har valgt vilkårene de er født inn i.
Med så store forskjeller i mulige utfall bestemt gjennom
fødselslotteriet, står vi overfor en gedigen sosial
ineffektivitet på grunn av manglende forsikring.
  All forsikring innebærer omfordeling fra de heldige til de
uheldige. Problemet med den type risiko som vi snakker om her, er
at en ikke kan appellere til folks egeninteresse for å tegne
forsikring. Forsikringsordningene må settes i verk etter at den
viktigste usikkerheten omkring egen situasjon er blitt kjent, det
vil si når vi vet hvor vi er født og hvilke foreldre vi fikk. De
fleste forsikringsordninger innebærer at en ikke på forhånd kan
si hvem som blir netto innbetalere og hvem som mottar
nettoutbetalinger. I vårt tilfelle vet vi imidlertid hvem de
uheldige er, hvem som er vinnere og hvem som er tapere.
  I stedet for egeninteresse må en derfor appellere til
samfunnsmessig fornuft for å få til rimelige ordninger. I den
sammenheng kan en spørre hvilke organisering som i gjennomsnitt
gir de beste forsikringsordningene og derved minimerer graden av
realisert fattigdom. Er det kjernefamilien, den utvidete
familien, kommunen, fylket, nasjonen, regionen, EU eller verden
som helhet?
  Det er to motstridende hensyn - inntektsbasis og empati.
Basisen for inntektsforsikring øker med størrelsen på området som
omfattes. Empatien eller felleskapsfølelsen med dem som
inntektsforsikringen omfatter, avtar med sosial og geografisk
distanse. Familien gir derfor stor empati, men lav inntektsbasis
og dermed i gjennomsnitt en ineffektiv forsikring. Verden som
helhet gir en stor inntektsbasis, men liten empati og derved også
en ineffektiv forsikring.
  Svaret må altså ligge et sted imellom disse ytterpunktene.
  En kan kanskje dele verden inn i mindre regioner. En mulighet
er at en gruppe med naboland utgjør en felles forsikringspool.
Problemet med en slik løsning er at fattige land som regel har
andre fattige land som sine naboer og at rike land har andre rike
land som sine naboer. Av den grunn blir det igjen for lite
omfordeling fra de rike til de fattige. En mer radikal og utopisk
ordning kunne være å innføre en utvidet vennskapslandsordning der
hvert rikt land fikk tildelt sine samarbeidspartnere blant de
fattige landene. Hvert fattig land fikk ett rikt vennskapsland.
Rike land kunne derimot tenkes å ha flere fattige vennskapsland.
  Poenget med en slik vennskapelig adopsjonordning er først og
fremst at innbyggerne i hvert av de rike landene over tid skal
identifisere seg sterkere med skjebnen til de fattige i de
landene de har innledet et langsiktig forhold til. Etterhvert som
det skjer, øker empatien en føler til tross for at den sosiale og
geografiske avstanden er stor. Meningen er altså at det rike
landet etterhvert skal bidra mer med inntekts- og
kunnskapsoverføring til sine vennskapsland.
  Det rike landet kan selvsagt stille krav til at
vennskapslandene selv må bidra til å avskaffe fattigdom og gi
sine jenter og gutter utdanning, for at de skal motta
overføringer. De kan også stille andre krav som å bekjempe
korrupsjon og innføre mer demokratisk styre. Når hvert rikt land
har en langsiktig forbindelse med sine vennskapsland, kan
håndhevelsen av slike kondisjonalitetskrav bli mer effektiv.
  Makten som det enkelte rike land har over sine vennskapsland
er bestemt av den innflytese som betinget fornying avfinansiell
støtte gir dem.
  Det kan oppstå konkurranse mellom rike land om hvem som er
flinkest i sitt samarbeid. Hvem er best til å avskaffe
fattigdommen innenfor sine vennskapsland? En slik konkurranse kan
være av det gode. Det kan lede til institusjonell oppfinnsomhet
for å tilpasse ordningene til lokale forhold i det enkelte
fattige land.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
 Universitetet i Oslo.