Snevert Attac

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  En Tobin-skatt er hverken en nødvendig eller tilstrekkelig
betingelse for å bekjempe fattigdom, skriver Kalle Moene.
  Association pour une Taxation des Transactions Financieres
d'Aide aux Citoyens (Attac) ble stiftet i 1998 og er nylig
etablert i Norge. Organisasjonen ønsker å innføre en avgift på
valutatransaksjoner. Forslaget bygger på en idé fremsatt av
nobelprisvinneren James Tobin i 1978. Begrunnelsen for
Tobin-skatten er blant annet å redusere valutaspekulasjon.
  Men trengs det sand i det internasjonale pengemaskineriet? Er
valutaspekulasjon destabiliserende? Svaret er ikke så opplagt som
en kanskje skulle tro. Destabiliserende spekulasjon innebærer
nemlig at mange kjøper når prisen er høy og selger når prisen er
lav. En skulle tro at spekulantene ville tape på slike
destabiliserende kjøp og salg slik at denne typen spekulasjon
fort ville forsvinne gjennom tap av formue. Valutakrisene på
1980- og 1990-tallet viser imidlertid at det dessverre ikke er så
enkelt. Prisen kan stige i en spekulasjonsboble fordi
spekulantene forventer at den kommer til å stige enda mer i neste
periode, noe de får rett i inntil boblen eventuelt sprekker.
Mange kan tjene på destabiliserende spekulasjon og
markedskonkurransen eliminerer ikke adferden. Det kan derfor være
ønskelig å begrense valutaspekulasjonen ved å gjøre den mindre
lønnsom.
  Spørsmålet er da om en Tobin-skatt kan avskrekke uønsket
destabiliserende spekulasjon uten samtidig å avskrekke ønskede
investeringer som blant annet utviklingslandene trenger? Attac
foreslår en valutaavgift på en promille. (Tobin foreslo fem
promille.) Den som skal investere i et annet land og siden ta
verdiene tilbake til hjemlandet, må betale avgiften to ganger.
Han betaler først når han kjøper investeringsobjektet og deretter
når han selger det (eller eventuelt bare tar ut verdiøkningen).
For at en investor skal være villig til å investere utenlands må
han forvente å få minst like høy avkastning etter at avgiften er
betalt som den han får hjemme.
  La oss se på noen eksempler på hva avgiften innebærer når det
gjelder avkastningskrav. For å gjøre det enkelt kan vi sette
avkastningen hjemme til ti prosent per år. En spekulativ
investering der verdipapiret eies kun en dag, må da ha en
forventet avkastning pro anno på hele 83,1 prosent før avgift for
å virke tiltrekkende med en valutaavgift på én promille. Holdes
investeringsobjektet en uke, må forventet bruttoavkastning ute
være på minst 20,4 prosent pro anno. Spekulasjon blir altså
betydelig dyrere på grunn av avgiften. Med Tobin-skatten må
avkastningen være desto høyere jo mer kortsiktig investeringen
er. Minsteavkastningen ute trenger ikke være fullt så høy dersom
bare verdiøkningen av investeringen tas hjem. Forventet
avkastning ute må da være på minst 46,5 prosent for en dags
investering og 15,2 prosent for en ukes investering.
  Mer langsiktige investeringer rammes ikke særlig hardt av
Tobin-skatten. Avgiften på én promille innbærer at avkastningen
ute bare må øke til 10,2 prosent for at investoren skal være
villig til å investere i et prosjekt av ett års varighet. Dersom
bare verdiøkningen tas hjem, blir minstekravet på 10,1 prosent. I
begge tilfellene innebærer Tobin-skatten ubetydelig fordyring i
forhold til et avkastningskrav på ti prosent hjemme.
  Utviklingslandene trenger som nevnt kapitalinvesteringer fra
utlandet. Samtidig kan de rammes av kortsiktig spekulasjon.
Talleksemplene viser at en Tobin-skatt, i motsetning til andre
valutareguleringer, kan avskrekke destabiliserende spekulasjon
uten å ramme mer langsiktige investeringer. Her ligger dens
fortrinn.
  En Tobin-skatt kan altså stabilisere internasjonale
finansmarkeder. Men blir Tobin-skatten av den grunn et viktig
virkemiddel for å bedre leveforholdene til verdens fattige?
Skatten kan gi opphav til betydelige midler som kan overføres til
fattige land. Forsiktige anslag av Jeffrey Frankel, basert på en
avgift på én promille, varierer fra 42 til 166 milliarder dollar
per år avhengig av reduksjonen i spekulasjonsmotiverte
investeringer. Dette er store beløp i en tid da utviklingshjelpen
reduseres.
  For de fattige er det imidlertid like viktig hvordan midlene
brukes som å skaffe dem til veie. Dessuten er ikke verdens
fattigdom først og fremst forårsaket av valutaspekulasjon og
manglende overføringer fra rike til fattige land. Fattigdommen er
vel så mye forårsaket av politiske og strukturelle forhold. For
eksempel hjelper det ikke de fattige hverken å øke overføringene
til korrupte regimer eller å begrense valutaspekulasjon i land
som selv fører en destabiliserende politikk. Dessuten kan en
friere handel med de varene som utviklingslandene kan selge til
oss være bedre fattigdomspolitikk enn økte overføringer. En
Tobin-skatt er altså hverken nødvendig eller tilstrekkelig
betingelse for fattigdomsbekjempelse.
  Det er heller ikke lett å presse gjennom en Tobin-skatt. En
vellykket innføring krever internasjonal enighet og en vilje til
å håndheve avgiftsreguleringen. Å innføre Tobin-skatten i noen
land, medfører at spekulasjonsaktiviteten kommer til å foregå fra
land som ikke deltar i ordningen. Avgiften har dessuten mektige
motstandere. En kan derfor lure på om Attac er tjent med å
identifisere seg så sterkt med dette virkemidlet.
  Attacs entusiasme for Tobin-skatten minner om NØV-tilhengernes
begeistring for stabilisering av råvarene på 1970-tallet. NØV,
eller Ny Økonomisk Verdensordning, hadde også som mål å bekjempe
verdens fattigdom. Et viktig virkemiddel var å stabilisere
prisene på råvarer som utviklingsland var viktige eksportører av.
I 1976 vedtok FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD IV,
å starte forhandlinger med sikte på å opprette et
stabiliseringsprogram for 18 råvarer. Programmet skulle etablere
en nedre og øvre grense for råvareprisene ved å regulere tilbudet
gjennom råvarelagre. Forhandlingene førte imidlertid ikke frem.
Motstanden fra mektige vestlige land ble for sterk og NØV ble til
slutt oppgitt.
  Attac bør ikke gjøre samme feil som NØV-tilhengerne som
etterhvert forvekslet mål og midler. Når stabile råvarepriser
etter mye politisk kamp måtte oppgis, falt da også NØV-bevegelsen
sammen. I dag er det få som støtter prisstabilisering for å
bekjempe verdens fattigdom. Det er ikke så rart ettersom
forbindelsen mellom variasjoner i råvareprisene og kronisk
fattigdom er uklar.
  Selv ønsker jeg Attac velkommen, men først og fremst fordi
organisasjonen setter fattigdommen og den skjeve
inntektsfordelingen i verden på dagsorden. Denne saken er for
viktig til at en pressgruppe bare kan satse på noen få
virkemidler.
  En generell regel er å søke løsninger som ligger så nær
fattigdomsproblemet som mulig. Tobin-skatten kan ha positive, men
i hovedsak indirekte virkninger for verdens fattige. Dersom Attac
skal bli en bevegelse som bekjemper fattigdom, og ikke bare en
organisasjon for Tobin-skatten, trengs supplerende virkemidler og
nye ideer. Her ligger utfordringen til Attac.
  - Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
  Universitetet i Oslo.