Adam Smith som sosialdemokrat?

 

 

Han levde en god stund før de  samordnede lønnsoppgjørenes
tid, men moderne sosialdemokrater kan gjerne trekke linjer
tilbake til Adam Smith, skriver Stein Østre, dosent i økonomiske
fag ved Høyskolen på Rena.Professor Kalle Moene, i DN 27/2 og
29/4, har trukket Adam Smith (1723-1790) frem i lyset igjen, godt
supplert av Tore Jørgen Hanisch (16/4). Det er svært nyttig av
flere grunner fordi ulike halvstuderte røvere i eftertiden
nærmest har forvrengt hans budskap fullstendig. Jeg tillater meg
å presentere noen supplerende bemerkninger.
  For det første, ved lesning av Smiths "Wealth of Nations" fra
1776, så må man være klar over at mye er endret siden den gang.
Det skjedde også i en førindustriell tid uten særlig tilgang til
motorer og maskiner. Demokrati med alminnelig stemmerett var ikke
"oppfunnet". Slaveri eller tilsvarende livsforhold var faktisk
vanlig i deler av Øst-Europa og Russland, mens slaveriet i USA
florerte i enda nesten 100 år. I 1776 var det også langt frem til
Bismarcks velferdspolitiske ordninger i 1880-årene.
  For det annet, Moene påpeker korrekt at Smith selv bare
brukte uttrykket "den usynlige hånd" en gang i "Wealth of
Nations" (og for øvrig bare en gang i "Theory of Moral
Sentiments" fra 1759). I våre dager brukes "den usynlige hånd"
som en betegnelse på et konkurransemarked, Ð jfr Mark Blaug og
andre. På svensk brukes endog "Den osynliga handen" som tittel på
oversatte ekstrakter fra hans to bøker ("Ratio" 1994, innledning
ved Erik Dahmén).
  Det er ikke overensstemmende med Smiths bruk av den usynlige
hånd. Smith bruker ikke uttrykket i sin omtale av markedets
funksjonsmåte (Book I, Chap VII). Han bruker uttrykket i en annen
sammenheng. Smith var Ð nemlig Ð sterkt opptatt av hva vi i dag
vil kalle incentivproblemer og/eller principal/agentproblemer.
Når det er korrespondanse mellom et individs rent egoistiske
adferd og det som er samfunnsnyttig, så blir individet styrt
liksom av "en usynlig hånd" til å gjøre det som er samfunnsmessig
riktig. Smith var sterkt opptatt av incentivordninger som skulle
bidra til samfunnsøkonomisk riktige løsninger. Og det skulle skje
via staten (lovgivningen).
  For det tredje, Smith var således ingen ureflektert tilhenger
av hverken "nattvekterstaten" eller fysiokratisk laissez
faire-politikk. Det gjelder også hans politisk/økonomiske
etterfølger, John Stuart Mill. Begge tenkte seg en arbeidsdeling
mellom privat og offentlig sektor. Avstanden til tanker ˆ la
Robert Nozick er enorm. Smith brukte for øvrig cirka 27 prosent
av sidene i "Wealth of Nations" (cirka 1000 sider i
Oxford-utgaven fra 1976) til behandling av den offentlige sektor,
som hadde tre hovedoppgaver:
  Den første og den andre gjaldt henholdsvis forsvar mot ytre
fiender (forsvaret) og mot indre fiender (politi og rettsvesen).
Den tredje hovedgruppe gjaldt virksomhet som var til nytte for
hele landet. Herunder kom det som i dag kalles kollektive goder,
det vil si virksomhet som det ikke kan lønne seg for private å ta
seg av. Spesielt tenker han på veier, broer, kanaler, havner og
så videre (dette var før jernbanens tid). Smith var for en
tvungen og i hovedsak offentlig betalt "grunnskole". På høyere
nivå var han opptatt av et eksamenssystem for å sikre
kvalifiserte folk til offentlige embeder og "fri yrker". Hvis jeg
forstår ham rett ønsket han i begge tilfeller et system med
offentlig finansiering kombinert med skolepenger (egenandeler)
for å sikre at principalene (brukerne) kontrollerte at agentene
(lærerne) utførte sin jobb på en skikkelig måte. I offentlig
sektor kunne man ikke regne med noen usynlig hånd som løste
incentivproblemene. Det er vel det samme problem vi står overfor
i dag?
  For det fjerde, ut fra dagens vurdering mangler Smith omtale
av vanlige velferdsordninger, spesielt pengeytelser (trygd og
pensjon) og fordelingspolitiske godetildelinger (helse og
omsorg). Det må ses i relasjon til flere forhold. Et er at
nasjonalproduktet for 250 år siden var så lavt at det var
begrenset spillerom for en velferdspolitikk. Et annet er at
folketallet i Europa var vesentlig lavere i denne
førindustrialiserte og førurbane tid, slik at elendigheten
antagelig var gjemt bort på landsbygdene. Et tredje forhold er at
omsorgsoppgavene ikke var sosialisert, slik som i vår tid. Den
enkelte familie eller slekt skulle ta seg av sine medlemmer selv.
Levealderen var dertil lavere.
  For det femte, Smith var opptatt av økonomisk vekst, som han
mente ville gagne hele folket. Allerede i første linje i
innledningen til "Wealth of Nations" slår Smith fast at "Det
arbeid som årlig utføres hos hvert folk gir det grunnlag som
primært forsyner det med alle fornødenheter og nyttigheter som
det hvert år forbruker". Anvendt i dagens norske situasjon kan
man spekulativt si at Smith trolig ville ha vært tilbakeholden i
bruken av "oljepengene".
  Smiths uvilje mot de uproduktive klasser, spesielt de store
jordeiere, gjorde nok at han trolig ville ha støttet intensjonene
bak den franske revolusjon, men at han nok ville ha vært betenkt
over det blodige resultat. Det er vel også tvilsomt om han ville
ha vært tilhenger av revolusjoner av marxistisk type.
  Konklusjon: I dag heter det at "vi er alle sosialdemokrater".
Det kan begrunnes med at de sosialdemokratiske og de
sosialliberale idétradisjoner har smeltet sammen. I en slik
sammenheng kan man godt betegne Smith som sosialdemokrat.