Suksess i Botswana

 

 

KALLE MOENE
 
Med egne ord
  Rikdommens paradoks gjelder ikke i det fredelige Botswana som
har maktet å bygge opp annen økonomisk virksomhet i takt med
veksten i diamantproduksjonen.
  Det landet i verden som har hatt høyest økonomisk vekst per
innbygger fra 1965 til i dag er ikke et land i Sørøst-Asia, men
Botswana, et land i det sørlige Afrika. Mens resten av Afrika sør
for Sahara har vært en veksttragedie med en årlig reduksjon på
0,3 prosent i inntekten per innbygger, har den tilsvarende
veksten i Botswana vært rekordhøye 7,7 prosent siden frigjøringen
i 1966.
  I dag er nasjonalinntekten per innbygger i Botswana fire
ganger så høy som det afrikanske gjennomsnittet. Hva forklarer
Botswanas vekstsuksess?
  Botswana startet ikke med gunstigere vilkår enn andre
tidligere kolonier i Afrika. Landet startet nærmest som en
arbeidskraftreserve for apartheidregimet i Sør-Afrika med en lavt
utdannet arbeidsstokk, uten veier og direkte tilgang til
sjøtransport.
  Forekomsten av diamanter har vært viktig for den økonomiske
veksten. I dag utgjør diamantproduksjonen nesten førti prosent av
bruttonasjonalproduktet, bnp. I andre land i Afrika har
imidlertid diamanter vært mer til forbannelse enn til
velsignelse. De vedvarende borgerkrigene i Angola, Kongo og
Sierra Leone dreier seg blant annet om kontrollen over
diamantproduksjonen i landene.
  Regelen i Afrika er paradoksalt nok at verdifulle
naturressurser som olje, kobber og diamanter medfører store
konflikter og liten økonomisk vekst. Men rikdommens paradoks
gjelder altså ikke i det fredelige Botswana som har maktet å
bygge opp annen økonomisk virksomhet i takt med veksten i
diamantproduksjonen. Også den spede industriproduksjonen i landet
har økt med mer enn syv prosent årlig.
  Vekstsuksessen i Botswana kan ikke forklares med en ren-dyrket
markedsliberalisme. Det har vært betydelig økonomisk styring og
planlegging i landet siden frigjøringen og offentlige utgifter
utgjør førti prosent av bnp, noe som er over gjennomsnittet i
Afrika. De offentlige utgiftene går i hovedsak til infrastruktur,
helse og utdanning.
  Forklaringen på vekstsuksessen ligger trolig i en effektiv
beskyttelse av eiendomsrett kombinert med begrensninger i den
politiske maktutøvelsen. Begge deler er sjelden til stede i
Afrika. Sikre eiendomsrettigheter garanterer at den som
investerer selv kan høste overskuddet av investeringene, noe som
forklarer den høye investeringsraten på nesten 30 prosent av bnp.
Den politiske makten begrenses av det demokratiske systemet som
langt fra er perfekt, men som likevel disiplinerer makthaverne
fra å berike seg gjennom korrupsjon og på andre tvilsomme måter.
  I følge Transparency International er Botswana nemlig det
minst korrupte landet i Afrika. På indeksen som rangerer land fra
de minst til de mest korrupte, ligger Botswana på plassen mellom
Portugal og Taiwan og langt foran Sør-Korea.
  Sikker eiendomsrett og politiske maktbegrensninger er
imidlertid sosiale institusjoner som selv krever en forklaring.
Hvorfor har Botswana mer effektive institusjoner enn andre
afrikanske land? For å forstå det må vi, som Afrika-kjenneren
Robert Bates og økonomene Daron Acemoglu, Simon Johnson og James
Robinson, skille mellom vinnere og tapere ved økonomisk
utvikling. Økonomisk vekst kan skape økonomiske vinnere og
politiske tapere. Reformer som stimulerer til vekst og økonomisk
fremgang, men som truer makten til den regjerende elite, kan lett
bli blokkert. Makten til den politiske eliten i Afrika synes i
stor grad å være betinget av underutvikling og fattigdom.
  For eksempel nektet tidligere president Mobutu Sese Seko i
Zaire å bygge veier rett og slett fordi bedre kommunikasjoner
kunne true hans politiske og økonomiske makt. I andre land
frykter herskerne at industrialisering kan danne nye
maktkoalisjoner mellom kapitalister og arbeidere i byene.
  I Botswana derimot har de økonomiske vinnerne også vært
politiske vinnere. De som tok makten ved frigjøringen var i
hovedsak relativt mektige kveg-eiere. De ønsket derfor å beskytte
eiendomsretten til land og å forhindre økonomisk plyndring av
landsbygda. Når andre potensielle makthavere også har økonomiske
interesser som kan rammes av alvorlige konflikter, blir det
dessuten kostbart for hver av dem å starte den typen maktkamp som
har ruinert andre land med rike naturresurser.
  I tillegg kom at de engelske koloniherrene ikke ødela de
tradisjonelle institusjonene for maktdeling og konfliktløsning
fra før kolonitiden, de såkalte "kgotla". Med den legitimiteten
som kgotla ga de nye herskerne, kunne det dominerende politiske
partiet, Bechuanaland Democratic Party, styre i tråd med relativt
demokratiske prinsipper.
  Botswana fikk altså gode institusjoner for økonomisk vekst
fordi ordningene gavnet den politiske eliten som kunne beholde
makten nettopp ved å føre en vekstfremmende politikk. Men den
høye inntektsveksten er ikke kommet alle til gode. Botswana er et
inegalitært land med en økonomisk ulikhet på nivå med
Sør-Afrikas. Som et av de rikeste landene i Afrika er det
oppsiktsvekkende at Botswana fremdeles har godt over 30 prosent
ekstremt fattige (med lavere inntekt enn ti kroner dagen).
Andelen hiv-positive er dessuten den høyeste i Afrika og
forventet levealder er på bare 42 år.
  På FNs Human Development indeks er da også Botswana rangert
langt nede på 114-ende plass, på nivå med det mye fattigere
India. Den virkelige testen på kvaliteten til institusjonene i
Botswana er derfor hvorvidt landet i tiden som kommer makter å
redusere fattigdommen og de alvorlige helseproblemene.
  Kalle Moene er professor ved Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo