Hjertesutraen – om "Tomhet"

- en kommentar av lama Chögyam Trungpa Rinpoche

Når vi hugger igjennom vår begrepsverden med visdommens sverd, oppdager vi Shunyata – tomheten, intetheten, fravær av dualisme og begreper. Den mest kjente av alle Buddhas belæringer om dette emnet er presentert i Prajnaparamita-hridaya, også kalt Hjertesutraen. Det som er interessant i denne sutraen er at Buddha selv knapt sier et ord. På slutten av leksjonen sier han bare: "Godt sagt, godt sagt", og smiler. Han skapte en situasjon hvor andre kunne uttrykke belæringene om Shunyata, istedenfor å gi uttrykk for dette selv. Han unnlot å 'pådytte' andre sine oppfatninger. Isteden laget han situasjonen slik at andre ble inspirert til å oppdage og oppleve Shunyata for seg selv. Det er tolv måter å undervise i Dharma på og dette er en av dem.

Denne sutraen forteller om Avalokiteshvara (tib. Chenresig), Boddhisatvaen som representerer medfølelse og velvalgte metoder, og Shariputra, den store Arhaten som representerer prajna: kunnskap. Det finnes visse ulikheter i de tibetanske og japanske oversettelsene av Sanskrit-originalen, men alle versjonene har det samme poenget, nemlig at Chenresig ble 'tvunget' til å våkne til Shunyata av den overveldende kraften i prajna. Så talte Avalokiteshvara med Shariputra, som altså representerer den presise, vitenskapelige tenkemåte. Buddhas belæringer ble plassert under Shariputras 'mikroskop', noe som viser at disse belæringene ikke ble akseptert med blind tro, men som ble undersøkt, praktisert og utprøvet.

Avalokiteshvara sa: "Shariputra, form er tomhet og tomhet er form, form er ikke forskjellig fra tomhet og tomhet er ikke forskjellig fra form".

Vi behøver ikke gå i detaljer om deres diskusjon, men vi kan konsentrere oss om dette utsagnet om form og tomhet, som jo er hjertet av disse belæringene. Derfor må vi være helt klare og presise mht. begrepet "form".

Form er det som er der før vi projiserer våre begreper på dem. Det er originaltilstanden til "hva som er her"; de fargerike, levende, imponerende, dramatiske, estetiske kvaliteter som eksisterer i hver situasjon. Form kunne være et lønneblad som faller fra et tre og lander på en fjellbekk. Det kunne også være fullmånelyset eller avfall strødd rundt på gaten. Disse tingene er "det som er" og i en betydning er de alle det samme: de er alle form, de er alle objekter, de er alle det som er. Verdisettingen i forhold til dem, oppstår senere i sinnet. Hvis vi bare betrakter disse tingene som de virkelig er, så er de bare former.

Så form er tomhet. Men tomt for hva? Form er tømt for våre fordommer, våre begreper. Hvis vi ikke kategoriserer og vurderer lønnebladet som faller i bekken som forskjellig fra søplet som ligger og slenger i gaten, så er det bare der, det er hva det er! De er tomme for begreper. De er akkurat hva de er, selvfølgelig. Søppel er søppel og et lønneblad er et lønneblad. Det som er, er hva det er. Så form er tomhet når vi ser dem uten våre personlige fortolkninger.

Men tomhet er også form. Det er en svært opprørende påstand. Vi trodde at nå hadde vi klart å skjønne sammenhengen, at vi hadde klart å se at "alt er det samme" når vi fjerner våre begreper. Det var jo et vakkert bilde: alt det dårlige og alt det gode vi ser er begge godt. Flott. Enkelt og klart. Men neste poeng er at tomhet også er form, så nå må vi undersøke en gang til. Tomheten i lønnebladet er også form, det er jo ikke virkelig tomt. Også tomheten i søppelhaugen er form. Å prøve å se disse tingene som tomme er å kle dem inn i begreper. Formen kommer tilbake. Det var for lett å fjerne alle begrepene og konkludere med at alle tingene helt enkelt bare er hva de er. Det kunne blitt en flukt, en annen måte å gjøre tingene behagelige på. Vi må faktisk føle tingene som de er, "søppelheten", lønnebladheten, selve væren av det som er der. Vi må føle dem ordentlig, ikke bare å legge et slør av tomhet over dem. Det hjelper ingen ting. Vi må se er-heten i det som er der, de rå og røffe egenskapene som tingene har i seg selv. Dette er en meget riktig måte å se verden på. Først må vi altså tømme tingene for våre tunge fordommer og så tørker vi vekk de subtile begrepene som "tomhet", noe som etterlater oss ingensteds, bare med det som er.

Til slutt kommer vi til konklusjonen at form er bare form og tomhet er bare tomhet, noe som er blitt beskrevet i sutraen som å se at form ikke er noe annet enn tomhet og at tomhet ikke er noe annet enn form, de er uatskillelige. Vi ser at å lete etter det vakre eller en filosofisk mening med livet er bare en måte å rettferdiggjøre oss selv på, og si at tingene er ikke så dårlige som vi tror. Tingene er akkurat så dårlige som vi tror. Form er form, tomhet er tomhet. Tingene er akkurat hva de er og vi trenger ikke å se dem i et slags dypsindighetens skjær. Til slutt kommer vi ned på jorda igjen, vi ser tingene som de er. Det betyr ikke at da får vi en henrykket, mystisk visjon med erkeengler, kjeruber og himmelsk musikk. Men det innebærer at vi ser tingene som de er, med sine egne kvaliteter. Så sett på denne måten er Shunyata det komplette fraværet av begreper og filtre av alle slags, selv fraværet av "form er tomhet" og "tomhet er form".

] ] ]

 © Karma Tashi Ling 1997

Tilbake til innholdsiden