Utrygg pensjonsreform: Samfunnet kan tape skyhøye beløp

Datasimuleringer viser at pensjonskommisjonen og politikerne er naive. De har ikke tatt hensyn til usikkerhetsanalyser i befolkningsutviklingen under planleggingen av det nye pensjonssystemet. Det kan koste samfunnet dyrt, fastslår artikkelforfatterne. Nico Keilmaner professor i befolkningslære ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Yngve Vogt er journalist i universitetets forskningsmagasin Apollon.

Drastisk sprik. I verste fall vil det om 50 år bare være to i yrkesaktiv alder per pensjonist. I beste fall fire. Pensjonskommisjonen har ikke tatt hensyn til dette spriket i beregningene sine. Materialet blir offentliggjort i universitetets forskningsmagasin Apollon i dag.

FOTO: STATISTISK SENTRALBYRÅ


STOR USIKKERHET. Simuleringer utført ved Statistisk sentralbyrå og Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo slår beina under arbeidet til Sigbjørn Johnsen og resten av pensjonskommisjonen som har kommet med forslag om et bærekraftig pensjonssystem. Pensjonskommisjonen har beregnet fremtidens pensjonsutbetalinger ut fra en befolkningsmodell som ikke tar hensyn til størrelsen på usikkerheten om hvor mange pensjonister samfunnet har i vente.

Forskningsprosjektet hadde som formål å lage simuleringer som nettopp tar hensyn til denne usikkerheten. Beregningene viser at det på lang sikt er stor usikkerhet om hvor store pensjonsutgifter samfunnet må regne med. Hvis man ser bort fra denne usikkerheten, kan samfunnet risikere skyhøye ekstrautgifter.

For å beregne den fremtidige befolkningsutviklingen bruker myndighetene i dag deterministiske modeller, det vil si modeller som ikke tar hensyn til tilfeldigheter. Men de som tror på deterministiske modeller for befolkningsstørrelsen i år 2050, er naive. Kjører man derimot en stokastisk modell, det vil si en modell som tar hensyn til en rekke tilfeldigheter, slik som usikkerheten på levealder, antall barnefødsler per familie og mengde innvandring, varierer anslagene på hvor mange eldre Norge vil ha i år 2050 med flere hundre tusen pensjonister. Ingen vet hvilke anslag som blir riktige. Det eneste man vet, er at noen av anslagene er mer sannsynlige enn andre.

En slik stokastisk modell simulerer sannsynlighetsfordelingen for antall pensjonister i år 2050. I første omgang ser man på verdiene som svarer til midten av fordelingen, det vil si gjennomsnittsverdien eller medianen. Halvparten av alle anslagene i sannsynlighetsfordelingen er større enn medianen. Halvparten mindre. Men når myndighetene bruker en deterministisk modell, forholder de seg bare til gjennomsnittsverdien eller til medianen. De ser altså bort fra spredningen i sannsynlighetsfordelingen.

Det er nettopp spredningen i fordelingen som sier noe om hvor godt vi kan skue inn i fremtiden. Spredningen avspeiler usikkerheten, og uttrykker hvor stor sannsynligheten er at det virkelige antall eldre havner innenfor et visst intervall.

FREMTIDEN SVÆRT USIKKER. Jo smalere dette intervallet er, desto lettere kan man gi en sikker spådom om fremtiden. Blir intervallet for stort, betyr det at usikkerheten er så stor at vi ikke kan si noen ting om fremtiden. Jo lengre vi skuer inn i fremtiden, desto mer øker usikkerheten.

Et kjennetegn med pensjonssystemer er at vi allerede i dag må analysere hvor mange pensjonister vi kan forvente om 50 år. Tross alt er det snakk om langsiktige forpliktelser.

Vi har for eksempel analysert hvor høy pensjonsalderen må være om 50 år, for at forholdet mellom antall personer i yrkesaktiv alder og antall pensjonister skal holde seg konstant. I dag er det fire i yrkesaktiv alder per pensjonist. Om 50 år har tallet sunket til mellom to og tre. For at Norge skal beholde dagens nivå, trenger man i år 2050 en aldersgrense på 72 år.

Men 72 år er medianen. Med 80 prosent sannsynlighet må aldersgrensen ligge mellom 68,7 og 75,1 år. Dette viser hvor stor usikkerheten er i dette tilfellet. En slik tilnærming er ønskelig når man vurderer et bærekraftig pensjonssystem. Politikere og samfunnsplanleggere bør derfor ta hensyn til usikkerheten i befolkningsutviklingen.

PLANLEGGING UNDER USIKKERHET. Myndighetene er ikke vant til å resonnere med usikkerhetsbetraktninger i beslutningene sine. En politiker liker ikke å si at pensjonsutgiftene med 80 prosent sannsynlighet kommer til å ligge mellom så og så mye. Politikeren vil bare ha et tall, ikke et intervall. Likevel bør politikeren være seg bevisst på hvor mye usikkerhet som ligger rundt en forventet verdi.

Spørsmålet er hvordan man bør forholde seg til prognoseusikkerheten. I prinsippet er det to løsninger: En fleksibel løsning som betyr å endre pensjonssystemet hver gang en befolkningsprognose slår feil. Det vil si når det fremtidige antall pensjonister eller yrkesaktive blir vesentlig lavere eller høyere enn forventet. Bare i en viss grad er denne strategien med i pensjonskommisjonens forslag. Når levealderen for en 67-åring øker, vil den årlige pensjonsutbetalingen bli tilsvarende lavere. Men ettersom de årlige innbetalingene for yrkesaktive ikke økes, er det pensjonistene som må bære byrden ved en økning av levealderen. Strategien tar bare hensyn til mindre justeringer. Å foreta store endringer, grunnet en uventet demografisk eller økonomisk utvikling, er ikke fornuftig. Tross alt skal pensjonssystemet være forutsigbart.

Den andre løsningen er å lage en buffer. Oljefondet kan fungere på denne måten. Da kan man ta fra denne bufferen når prognosene slår feil og virkeligheten overrasker oss. Men bufferen må hele tiden være stor nok til å fange opp uventede utviklinger.

OVERRASKENDE FUNN. Vi har analysert hvor følsomt forholdet er mellom antall yrkesaktive og antall yrkespassive hvis det skjer endringer i arbeidsmarkedsdeltagelsen blant dem som er i yrkesaktiv alder. I dag er det 3,9 yrkesaktive personer over 20 år for hver yrkespassiv person over 67 år.

Modellen testet tre scenarier for yrkesaktivitet i fremtiden. Scenario én: Dagens mønster. Scenario to: Yrkesaktiviteten lik hva den var i 1972. Da var den mye lavere blant kvinner enn i dag, men høyere for menn over 55 år. Scenario tre: Maksimal yrkesdeltagelse. Det vil si høyere yrkesdeltagelse for kvinner og menn i alle aldersgrupper enn i dag, særlig for dem i aldersgruppen 67 til 74 år.

Analysen ga oss det overraskende svar at usikkerheten i den fremtidige befolkningsutviklingen har mye større konsekvenser for forholdet mellom yrkesaktive og yrkespassive, enn ulike forutsetninger for fremtidig yrkesdeltagelse.

For eksempel: Uansett hvilket av de tre arbeidsmarkedsscenariene som velges, vil forholdet mellom yrkesaktive og yrkespassive med 95 prosent sannsynlighet falle fra dagens nivå på 3,9 til et sted mellom 1,5 og 3,5 i år 2050.

USIKKER ØKONOMI. Forskningsprosjektet tok bare hensyn til usikkerheten i befolkningsutviklingen. Men det er ikke bare befolkningsprognosen som er usikker. Man må også tallfeste usikkerheten i de økonomiske variablene som påvirker pensjonsutgiftene og pensjonsinntektene. Det vil si at vi også må beregne sannsynlighetsfordelingene for de viktigste økonomiske variablene.

Først da er det mulig å stadfeste hvordan usikkerheten rundt de økonomiske variablene påvirker pensjonssystemet, i tillegg til befolkningsvariablene.

Dette er en artikkel fra www.aftenposten.no.
Oppdatert: 04. oktober 2004 kl.00:06
Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article883086.ece

Innholdet i Aftenposten, Aftenposten.no og Oslopuls.no er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.Kopiering og utskrift til annet enn privat bruk er ikke tillatt uten avtale med Aftenposten.
Vilkår for publisering finner du på www.aftenposten.no/generellebetingelser.