De tidligste anslag fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for levealderen i Norge, er fra begynnelsen av det 19. århundret. De viser at levealderen har økt med mer enn 30 år i en periode på rundt 180 år: den lå på 46,5 år i perioden 1821-1830, mot 79,5 år i 2003 (SSB 1994, Mamelund og Borgan 1996, SSB 2004). For menn er den litt lavere enn for kvinner (se figur).

Det er mange faktorer som ligger bak økningen. Medisinske framskritt har sørget for at sykdommer som kopper, tyfoidfeber, tuberkulose og lungebetennelse er kommet under kontroll. Samtidig har den økonomiske og sosiale utviklingen bidratt sterkt til å heve standarden på offentlig hygiene (drikkevann, kloakk) og ernærings- og boforhold, noe som medførte at færre blir syke. Det er særlig barnedødeligheten som har gått sterkt tilbake: På midten av 1800-tallet var det ikke uvanlig at mer enn 10 prosent av de nyfødte døde allerede før de fylte ett år - rundt 20 prosent rakk aldri å bli 10 år. Per i dag er tallene henholdsvis 3 per tusen og 5 per tusen! Men også dødeligheten blant eldre har blitt lavere. På midten av 1800-tallet hadde en 67-åring en forventet gjenstående levetid på 10-11 år. Per i dag er den litt under 17 år. Samtidig har andre dødsårsaker enn infeksjonssykdommer blitt viktigere i senere tid: hjerte- og karsykdommer (særlig på sekstitallet) og kreft.

Tolkningen av begrepet levealder (eller ”forventet levealder” som demografer sier) er som følger: Når levealderen i 2003 er 79,5 år, er dette den alderen en nyfødt kan forvente å oppnå, gitt de gjeldende dødelighetsforhold i 2003. Med andre ord: Det er den gjennomsnittlige alder ved dødsfall for en gruppe nyfødte, hvis vi antar at de over livsløp opplever den samme dødeligheten som befolkningen i alle aldre gjorde i kalenderår 2003.

Levealderen er altså et hypotetisk mål for dødeligheten. Siden den refererer til et bestemt kalenderår (her 2003), kaller vi den også for periodelevealder. Den faktiske levealderen til et fødselskull (eller ”forventet levealder for en kohort”) kan imidlertid først beregnes når alle personer i kullet er døde, det vil si etter over hundre år. Siden dødeligheten stort sett har sunket gjennom hele perioden, er det klart at ingen kull har hatt en så høy faktisk levealder som 79,5 år. De kullene vi kan si noe sikkert om, er de som ble født rundt 1900. De opplevde en verdenskrig, spanskesyken i 1918 og den økonomiske krisen på 1930-tallet, og hadde en faktisk levealder på rundt 60 år. Først i 1920 var periodelevealderen lik 60 år. Hvis vi antar at denne ”forskyvningen” på 20 år også gjelder per i dag, kan vi si at barn født i første halvdel av 1980-tallet kommer til å ha en faktisk levealder på 79,5 år. Med en gjennomsnittsøkning på to år per tiår, blir den faktiske levealderen for dagens nyfødte i underkant av 85 år. Levealderen beregnes vanligvis ikke bare for nyfødte, men også for alle andre aldre, for eksempel for 67-åringer. Da bruker vi begrepet gjenstående levetid.

SSB lager befolkningsprognoser med jevne mellomrom, omtrent hvert tredje år. Den siste ble publisert i 2002 (SSB 2002). I denne prognosen forventer SSB at levealderen kommer til å øke til mellom 84 og 88 år i 2050. Usikkerheten er stor når det gjelder framtidig dødelighet på så lang sikt. Derfor har SSB lagt inn en usikkermargin på fire år i sine beregninger. Men selv det høye anslaget på 88 år innebærer en levealderøkning som er svakere enn den som er blitt registrert det siste halvannet århundre: 1,8 år per tiår for perioden 2003-2050, mot 2,1 år de siste 155 år. For en 67-åring kommer den gjenstående levetiden til å øke fra 17 år nå til mellom 19,5 og 23 år i 2050.

SSB har en usikkerhetsmargin på fire år i sine anslag for levealderen i 2050. Det har de fordi det selvsagt er usikkert hvor fort levealderen kommer til å øke i framtiden. Den kan til og med bli høyere enn 88 år i 2050, eller lavere enn 84 år. SSB antyder ikke hvor sannsynlig det er at levealderen kommer til å ligge innenfor et intervall på fire år. Nyere forskning har imidlertid vist at vi må regne med en sannsynlighet på rundt 75 prosent for et intervall som er så bredt (Keilman og Pham 2004). Med andre ord: Hvis levealderen kan forventes å øke til 86 år i 2050, er oddsen tre mot en at den kommer til å ligge opptil to år høyere eller lavere. Samtidig må vi regne med en sannsynlighet på 12,5 prosent for at levealderen blir høyere enn 88 år i 2050, og samme sannsynlighet for at den blir lavere enn 84 år.

Befolkningsprognosen fra 2002 innebærer en forventet levealder i 2050 som er høyere enn noen gang. Prognosene som SSB laget på nittitallet hadde et anslag på mellom 79 og 85 år i 2050, som er tre-seks år lavere enn det som den siste prognosen viser. Det er to viktige grunner til oppjusteringen for levealderen i den siste prognosen.

For det første har demografene bestandig underestimert økningen i forventet levealder - ikke bare i Norge, men også i mange andre vestlige land. Når vi sammenligner forutsetningene i gamle befolkningsprognoser med det som i ettertid faktisk ble observert, ser vi at anslagene var 1,2 år for lave for en prognosehorisont ti år framover i tid, og hele tre år for lave for 20 år i framtiden. For andre vestlige land har prognosefeilene vært enda større. Med andre ord, den observerte levealderen har økt mye fortere enn det demografene trodde skulle skje. Konsekvensen er at gamle prognoser har villedet oss i beslutninger om hvor mye vi skulle spare til alderdommen, når vi skulle gå av, og lignende. Samtidig gav de politikerne et påskudd for å kunne utsette vanskelige, men nødvendige pensjonsreformer.

Den andre begrunnelsen for oppjusteringen finner vi i den såkalte levealderrekorden, det vil si levealderen i det landet som et gitt år har høyest verdi av alle land. I en oppsiktsvekkende artikkel i tidsskriftet Science i fjor viste demografene Oeppen og Vaupel (2003) at denne rekorden har økt sterkt de siste 160 år. I 1840 lå den på 45,7 år for kvinner i Sverige og 43,1 år for menn i Danmark. I mange år etter 1840 var norske menn og kvinner rekordholdere, senest i 1879 (54,4 år for norske kvinner og 52 år for norske menn). På 1950- og 1960-tallet kom norske menn og kvinner tilbake i teten, men de siste årene er det japanske kvinner og islandske menn som har ført an. I dag er rekorden 84,9 år for kvinner og 78,7 for menn. Et viktig poeng med analysen til Oeppen og Vaupel er at økningen i levealderrekorden har fulgt en nesten perfekt rett linje, med en økning på 0,24 år per kalenderår for kvinner og 0,22 år for menn.

Det er foreløpig ingenting som tyder på at økningen kommer til å bli svakere. Hvis vi antar at den fortsetter, vil levealderrekorden om femti år ligge rundt 96,9 år for kvinner (84,9 + (50*0,24)) og 89,7 år for menn (78,7 + (50*0,22)). For kvinner og menn sett under ett ville levealderen i 2050 være godt over 90 år. Da er en økning av Norges levealder opp mot 84-88 år ikke urealistisk.

Til slutt ser jeg nærmere på spørsmålet om det finnes en øvre grense for levealderen, eller om den bare kan fortsette med å stige. Jeg mener fortsatt den gjennomsnittlige alder ved dødsfall for en gruppe personer født samme år - ikke den høyeste alder et enkelt menneske kan oppnå. Når levealderen befinner seg på et høyt nivå, blir det vanskeligere og vanskeligere å øke den enda mer. Det er to grunner til dette. For det første, det kan tenkes at det finnes en biologisk grense som ikke engang den mest avanserte form for medisinsk behandling klarer å bryte. For det andre, dersom en slik grense ikke finnes, kan det være praktiske omstendigheter som medfører at levealderøkningen stopper opp, for eksempel når helseteknologien for å behandle kroniske sykdommer har blitt for dyr. Det kan tenkes at et aldrende samfunn ikke er villig til å bære den skyhøye skattebyrden en slik medisinsk teknologi medfører. Men hvor høyt ligger i så fall denne øvre grensen?

Mange seriøse forskere har antatt en øvre grense for levealderen, men gang på gang har de tatt feil. I 1928 anslo Louis Dublin at levealderen i USA aldri kunne bli høyere enn 64,75 år - nesten åtte år høyere enn datidens levealder i USA. Han visste ikke at hvite kvinner i New Zealand allerede i 1921 hadde en levealder på 65,9 år. I 1990, med mye bedre data og forskningsmetoder enn Dublin hadde, anslo amerikaneren Olshansky at en femtiåring ikke kunne ha mer enn 35 år i forventet gjenstående levetid. Denne spådommen ble tilbakevist av japanske kvinner allerede i 1996. Dagens norske kvinnelige femtiåringer har nesten rukket dette, med 33,4 år - i 1990 hadde de i underkant av 32 år igjen. De anslagene på en maksimal levealder som har blitt gjort av ulike forskere mellom 1928 og 1990, har blitt tilbakevist av virkeligheten allerede etter fem år i gjennomsnitt.

For noen år siden konkluderte USAs National Research Council, etter en bred gjennomgåelse av dødelighetsutviklingen framover i land med lav dødelighet, at hvis i det hele tatt en øvre grense finnes, må den være mye høyere enn 85 år (NRC 2001, 137). Foreløpig er det ingen tegn på en slik grense. Med andre ord, barnet vokser og blir høyere, men også taket flytter opp!