Biologi i 1000 år

1200-tallet

Albertus Magnus (ca. 1193-1280)

Albertus Magnus, også kalt Albert den Store, var 1200-tallets naturhistoriker og gjenoppdager av Aristoteles' skrifter. Han var den første kristne tenker som satt inne med et stort og omfattende kjennskap til Aristoteles. I det store og hele er det takket være ham at Aristoteles fikk så stor betydning gjennom resten av middelalderen og langt opp i den nyere tid - på godt og vondt! Dette gjaldt også biologien.

Albertus Magnus ble født ca. 1193 i Lauingen i Bayern. Familien var adelig og militær. I 1223 trådte han inn i dominikaner-ordenen. Han ble utdannet dels i Bologna (Italia), dels i Paris. Mesteparten av sitt liv var han lærer i teologi og filosofi ved dominikanerskolen i Köln. Her hadde han en av de mest betydningsfulle av middelalderfilosofene som elev, Thomas Aquinas (ca. 1225-1274). Ei kort tid underviste han ved universitetet i Paris, og han var også biskop i to år (1260-1262) i Regensburg. Albertus Magnus satt inne med hele sin tids viten; også botanikk, zoologi, fysikk, kjemi og mekanikk. Han fikk æresnavnet "doctor universalis" og pådro seg almuens mistanke for trolldom. Han døde 1280 i Köln. I 1931 ble han kanonisert som helgen, St. Albertus, av pave Pius XI og i 1941 erklært som skytshelgen av pave Pius XII for alle som studerer naturvitenskap.

Albertus Magnus på tysk frimerke. Som de fleste av middelalderens personer, vet vi ikke sikkert hvordan han så ut. Samtidas avbildninger er oftest svært stiliserte. Derfor vil de ulike kunstnerne ha forskjellige oppfatninger om utseendet.

Albertus Magnus' største innsats for naturvitenskapen var at han brakte den klassiske aristoteliske filosofi inn i middelalderens tankeverden. Det han skrev og lærte var nesten alt sammen i Aristoteles' ånd, og han bygget på sett og vis opp en grunnmur av gresk vitenskap, som det gikk an å bygge videre på.

Hvorfra fikk han kunnskapen om greske filosofer? Jo, fra arabiske verk, først og fremst av ibn Sina (Avicenna) (980-1037) og Averroës (1126-1198). Ikke direkte, men oversatt fra arabisk til latin ved universitetet i Toledo (Spania). - Det vil si, helt ukjent med Aristoteles, var man ikke før Albertus Magnus. Men dette gjaldt bare hans logiske skrifter; Aristoteles' vitenskap og idéer, blant annet biologien, hadde vært glemt for europeerne i nesten 1500 år! - Til å begynne med fant man Aristoteles truende for kristendommen, og ved en pavelig bulle søkte man å forby å undervise ham ved universitetet i Paris. Til liten nytte. Dette først og fremst takket være Albertus Magnus - og hans enda mer berømte elev, Thomas Aquinas - som tilstrebet en harmonisk forening av aristotelisk filosofi og kristen tro. En bærende idé var at det tenkende intellekt var en del av Guds skaperverk, liksom resten av universet, og at ærlig, rasjonell tenkning ikke kunne føre til konklusjoner som sto i strid med kristendommen. Rasjonell tenkning var derfor ikke skadelig - heller tvert i mot!

På reiser rundt i Europa var Albertus Magnus interessert i naturen, og han studerte flittig Aristoteles' naturhistoriske skrifter, kommenterte dem, ja, til og med motsa dem når hans egne erfaringer viste noe annet. Hans store biologiske bidrag er "De vegetabilibus libri VII" som er et omfattende botanisk verk basert på de plantene han så på sine mange reiser. Disse til sammen sju bøkene blir ofte betegnet som det beste naturhistoriske verk som ble forfattet i middelalderen. Hans beskrivelser av plantene er kortfattete, men presise, og når de ikke bygger på egne iakttakelser gjør han alltid oppmerksom på det. Verket var lenge standard for forståelsen av planter, jordbruk, hagebruk, landskap og dyr. Han erkjente forskjellen på tofrøbladete og enfrøbladete planter og forskjellen på karplanter og kryptogamer. Som sin botaniske læremester regnet han Theofrast (ca. 370-288 f.Kr.) (verdens "første" botaniker og elev av Aristoteles). I følge den samtidige engelske filosofen Roger Bacon (ca. 1235-1315) (som oppfant forstørrelsesglasset) talte Albertus Magnus om naturen med like så stor autoritet som Aristoteles en gang hadde gjort.

Aristoteles (384-322 f.Kr.)

En av de viktigste tingene i Aristoteles' biologi er klassifikasjonssystemet. Det er herfra vi har "rike"-inndelingen. Aristoteles så i naturen ei gradvis utvikling fram til mennesket, som dannet kronen på verket. Han delte universet i fire riker: MINERALRIKET, PLANTERIKET, DYRERIKET og MENNESKERIKET, etter fire eksistensielle kriterier.

EksistensFormeringBevegelseTenkning
MINERALRIKET ja nei nei nei
PLANTERIKET ja ja nei nei
DYRERIKET ja ja ja nei
MENNESKERIKET ja ja ja ja

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Bergersen, B. 1966. Liv og utvikling. - U-bøkene, Universitetsforlaget, Oslo.
Schjeldrup, H.K. & Winsnes, A.H. 1966. Den europeiske filosofi fra
   middelalderen til vår tid. Tredje utgave. - Gyldendal Norsk Forlag
   A/S, Oslo.
http://encarta.msn.com/
http://centralia.ctc.edu/~dmartin/Bot250/readings/u3.html
http://arnica.csustan.edu/boty3700/history.htm
http://www-history.mcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Albertus.html
http://www.knuten.liu.se/~bjoch509/philosophers/ari.html
   (Aristoteles online.)