Rød fluesopp - myter og sannheter

Rød fluesopp (Amanita muscaria) er blitt selve symbolet på giftsoppene. Ikke så mye fordi den er spesielt giftig - hvit og grønn fluesopp er mye farligere - men heller fordi den er så velkjent. Både dens vakre utseende og interessante historie har gjort at såvel lek som lærd har bitt seg merke i den og latt den representere det giftige i naturen.

Siden rød fluesopp er så kjent, begynte man tidlig å sysle med hvilke giftstoffer den inneholder. Allerede i forrige århundre ble de første analysene lagt fram, men det var ikke før i begynnelsen av 1960-åra at C.H. Eugster og medarbeidere klarte å isolere de stoffene som sannsynligvis er årsaken til forgiftningsbildet. Disse stoffene kalles ibotensyre, muskimol og muskazon. Muskimol er det giftigste av dem. Giftvirkningen skyldes hovedsakelig at sentralnervesystemet blir påvirket. Det skjer blant annet en blokkering og forstyrrelse av impulser mellom nerve-endene i hjernen. Sannsynligvis blir de aktive stoffene i rød fluesopp absorbert og utskilt gjennom nyrene uten å omsettes i kroppen. I eldre fluesoppkultus var en oppmerksom på dette, da en ved å drikke urinen til de forgiftete kunne oppleve en ny rus, like kraftig som den første.

Ibotensyre, muskimol og muskazon (fra venstre til høyre).

Forgiftningen arter seg ofte forskjellig fra person til person, men typisk minner den om en langt framskreden alkoholrus med hodepine, kvalme og brekninger. Videre opptrer øresus, utvidete pupiller og nedsatt svette- og spyttsekresjon. Sterk uro, etterfulgt av lammende fornemmelser kan også høre med. Raserianfall er imidlertid meget sjeldne. Ved sterk forgiftning synker den forgiftete ofte ned i en slags koma med drømmer og hallusinasjoner. Til forgiftningsbildet hører også sanseforvregninger som endret tids- og romoppfatning. Små ting kan synes formidable! Dødsfall er meget sjeldne, selv ved sterke forgiftninger.

Ut fra disse symptomene ser vi at rød fluesopp har en viss rusvirkning, selv om "rusen" ikke kan sies å være behagelig etter vår tids oppfatning. Forgiftninger i nyere tid forteller med tydelighet at soppen virker berusende, og at endret tids- og romoppfatning, samt hallusinasjoner hører med. I Norge kjenner vi til en mann som uforvarende spiste rød fluesopp, og som omtrent en time etterpå vandret ufortrødent langs skinnene til et forstadstog og så at trær og busker kom farende mot ham. Etterpå falt han om i graset og følte seg "inneklemt i rare gjenstander" som han fortvilet prøvde å komme ut av. Angstfornemmelsene var voldsomme. Hos en annen mann, som jobbet som kontorist, førte nytelsen av rød fluesopp til at hans notater beveget seg fram og tilbake foran øynene hans. Samtidig ble håndskriften forandret, og han begynte å gi merkelige beskjeder på kontoret.

Det er flere spørsmål som reiser seg omkring rød fluesopp: Spiste vikingene rød fluesopp? Brukte sibirske folkestammer rød fluesopp som rusmiddel? Var indernes "Soma" egentlig rød fluesopp? Har kristendommen rot i en fluesoppkultus? Kan rød fluesopp brukes som fluemiddel?

1) Spiste vikingene rød fluesopp? - Dette er et spørsmål alle soppkontrollører mer enn én gang må besvare i løpet av en sopp-høst. Dessuten gjentas frasen i det uendelige i alt fra tegneserier til historiske romaner. Ja, vikingene avbildes gjerne med fluesoppen i hånden. Utsagnet stammer opprinnelig fra den svenske teologen og naturforskeren Samuel Ödman som i 1784 utgav avhandlingen "Forsök att ur naturens historia förklara de nordiske kämpars berserks-gång". Hans hypotese bunner imidlertid ikke på gransking av sagalitteraturen, men på den tyske naturforskeren G.W. Stellers beretning om de sibirske folkeslagenes bruk av rød fluesopp som rusmiddel, noe han oppdaget på en ekspedisjon i Nord-Sibir ti år i forvegen. Seinere er denne hypotesen blitt bevist og tilbakevist med jamne mellomrom.

Ett av argumentene mot Ödmans hypotese er at det ikke står noe i sagaene om rød fluesopp eller sopp i det hele tatt. Men på den annen side er sopp og i særdeleshet rød fluesopp nye ord i språket. Disse ordene vil derfor ikke forekomme i sagalitteraturen. Og om vikingene virkelig hadde spist rød fluesopp, ville den ha blitt omtalt under andre navn eller såkalte kjenninger (som er omskrivninger av virkelige navn, ofte i mytisk betydning). Sagalitteraturen vrimler av merkelige ord og uttrykk på småfolk og tryllemidler. Rød fluesopp kan være skjult i ord som galdrasmidja, lyf, taufr, o6rere, grasguder eller i de tallrike navnene på dverger. Vi vet ikke sikkert, men vi har ikke funnet noen annen forklaring på disse ordene.

I dag blir berserkene gjerne sett på som krigere eller røvere som i vilt raseri beit i skjoldene og fór fram uten brynje, da de trodde de var usårbare. Imidlertid er dette en utlegning som stammer fra tida etter kristendommen i Norden, og det er mye som tyder på at det gir et forfalsket bilde av berserkene. Trolig var berserkene hedenske prester, sei6rmenn, som dyrka Odin, og som godt kan sammenliknes med naturfolks medisinmenn. Ordet berserk kan bety "bare serk", dvs. uten rustning, eller "bjørneserk" - det var vanlig at medisinmenn kledde seg i dyreham under utøvelsen av religiøse ritualer.

Sett på bakgrunn av bruken av rød fluesopp i Nord-Sibir, er det slett ikke umulig at de hedenske berserkene åt rød fluesopp for å få drømmesyner som kunne meddeles de øvrige deltakerne av seremonien. Rød fluesopp er jo den eneste vanlige veksten i nordisk flora som har evne til å framkalle hallusinasjoner. Det forhold at rød fluesopp ikke gir de ønskede raserianfallene som skal kjennetegne det tradisjonelle (kristne) synet på berserkergangen, står derfor ikke i motsetning til den moderne oppfatningen av berserkene som hedenske prester snarere enn som villmenn.

2) Brukte sibirske folkestammer rød fluesopp som rusmiddel? - Mens vikingenes bruk av rød fluesopp er, og vil alltid være, et åpent spørsmål, er derimot de sibirske folkestammenes bruk godt dokumentert og kanskje fremdeles i live. Den første observasjonen som nådde Europa, var fra en polsk krigsfange i Sibir i 1658 som fortalte at de innfødte spiste en sopp som likner rød fluesopp, og de ble verre beruset enn av vodka. Mer kjent ble beretningen til en svensk offiser P.J. von Strahlenberg som i 1730 utgav en historie om de 12 år han hadde tilbrakt som fange i Sibir (på grunn av krigen mellom Karl XII og Peter den Store). Her skrev han at russerne skaffet korjakkene (et øst-sibirsk nomadefolk) fluesopp i bytte mot pelsverk. Når det var fest, kokte de soppene og beruset seg. Folk som ikke hadde råd til å skaffe seg sopp, ventet rundt boligene, og når gjestene kom ut, samlet de deres urin som de drakk grådig og ble selv beruset.

Særlig kjent ble G.W. Stellers beretning fra Nord-Sibir, og fra ham stammer blant annet fortellingen om at reinen blir så beruset at den faller i søvn hvis den eter fluesopp. Traff korjakkene på en beruset rein, drepte de dyret og spiste omgående kjøttet slik at de selv ble beruset.

Korjakkene var særlig henfalne til bruk av rød fluesopp, og etterspørselen var så stor at et eneste eksemplar av soppen kunne koste inntil 3-4 reinsdyr i bytte. Soppen ble svelget hel uten tygging, eller den ble kokt i supper eller blandet med saft av blokkebær. Det hender at en eneste sopp kan virke sterkt, men også at 12 eller 20 ikke gir noen virkning. Rusen blir visstnok sterkest hvis man drikker store mengder kaldt vann etterpå. Man får kvalme, blodstigninger, føler både sorg og glede, danser, snakker sammen og dummer seg, tror seg selv sterke, og synes at små ting blir uovervinnelige. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med å legge en liten pinne i vegen for ham, og han ville da stoppe opp og eventuelt hoppe over den som om hindringen skulle ha vært voldsom. Urinen ble samlet i spesielle kar og drukket for å gjenta rusen. Men tilvenningen til rød fluesopp hadde også sine uheldige sider. For uten de ubehagelige bivirkningene under selve rusen skulle brukere av rød fluesopp bli utsatt for ettervirkninger som herjet utseende, trekninger i ansiktet og ustø gange.

Det er påfallende at bruken av rød fluesopp i nyere historie bare er kjent fra Vest- og Øst-Sibir, mens den er ukjent blant de mongolske folkeslagene i Midt-Sibir. Det var dessuten forskjell på bruken i Vest- og Øst-Sibir. I Vest-Sibir, hvor blant annet samojedene holder til, var soppen utelukkende forbeholdt shamanen (medisinmannen) under utøvelsen av religiøse ritualer, og det var knyttet sterke tabu-forestillinger til den. Det het seg at andre vil dø om de prøvde den. I Øst-Sibir ble derimot rød fluesopp brukt som et alminnelig rusmiddel i fest og lystige lag, f.eks. blant de omtalte korjakkene.

Mange har moret seg over "Alice in Wonderland" og hennes bisarre opplevelser i drømmeriket. Sentralt står historien om kålormen på soppen. Kålormen gir Alice det råd at hun kan bli vekselvis stor eller liten alt etter hvilken side av soppen hun spiser av. Forfatteren, Lewis Carroll, må uten tvil ha kjent til beretningene om bruk av rød fluesopp i Sibir, og dens evne til å forvrenge oppfatningen av størrelser.

Den sansepåvirkende soppen slik Lewis Carroll framstiller den i sin bok "Alice in Wonderland". Kålormens råd til Alice er dette: "One side will make you grow taller, and the other side will make you grow shorter." - Tegningens likhet med rød fluesopp er jo ikke så slående, men beskrivelsen av virkningen minner mye om hva enkelte har opplevd etter å ha fortært rød fluesopp.

Noen hevder til og med at selveste julenissen kan ha noe med rød fluesopp å gjøre...!

3) Var indernes "Soma" egentlig rød fluesopp? - Det egentlige ariyske folket var et krigerfolk. I annet årtusen før Kristus trakk de fra Nordøst-Asia sørover mot Indusdalen og Afganistan. Derved forlot de sine fjell og hellige trær - de hvitstammete bjørkene som ved sine vekster som stakk opp fra trerøttene gav dem "gylden melk", Soma, som gjorde dem delaktige i gudenes visdom.

Gudeverdenen til disse ariyske stammene var mangfoldig. Indra var hovedguden, lysguden, dernest kom Agni, ildguden. Soma var både gud og plante, og faktisk den eneste planten som noensinne er gjort guddommelig!

Urspråket til ariyene utviklet seg etterhvert til grunnlaget for klassisk sanskrit og alle andre indogermanske språk. Og for tre tusen år siden ble ariyenes hymner til gudene samlet i det såkalte Rig Veda, som ettertida har arvet i intakt form. Sanskrit og vedisk kultur ble kjent utad for 200 år siden, og etter denne tida har vi lært mye om Indias filosofi, religion osv. Vel hundre av de over tusen versene som Rig Veda består av, gir en sterkt ekstatisk omtale av gudeplanten Soma. Det pussige er at i disse hundre versene finnes det ikke en eneste henvisning til plantens eventuelle røtter, blad, blomster eller frø. Bare hode og stilk er nevnt. Videre hevdes det at Soma vokser i fjellene.

Både historikere og botanikere har lenge undret seg over hva gudeplanten Soma egentlig kunne være. Det har vært gjettet på flere planter med saft som kan gi sansepåvirkninger - og både hamp (som gir hasj og marihuana) og ville druer har vært inne i bildet. Men det er nok den originale, amerikanske amatørmykologen Gordon Wasson som er kommet nærmest løsningen. Han har reist kloden rundt for å studere utdødde såvel som nålevende soppkultuser. Samtidig har han lært seg ei rekke originalspråk, slik at han kunne sette seg inn i de fremmede folkeslagenes forestillingsverden uten forkludrende oversettelser. I sin bok "Soma - Divine Mushroom of Immortality" fra 1968 hevder han at Soma var rød fluesopp som vokser i bjørkeskogen i de fjella ariyene forlot, og at versene i Rig Veda hyller minnene om denne tapte sansepåvirkende veksten. Både beskrivelsene og omtalen av bruken, særlig at Soma fortsatt er virksom etter å ha passert gjennom et menneske med urinen, taler for at det virkelig var rød fluesopp.

Hvis dette er riktig, vil den røde fluesoppen ha direkte tilknytning til den vediske religionen, forløperen til en av verdens store religioner, hinduismen! Men er det bare hinduismen som har rot i rød fluesoppkultus?

De som har lest Aldous Huxleys "Vidunderlige nye verden" gjenkjenner kanskje "soma" som det sløvende dope-middel som ble gitt innbyggerne av verdensstaten. Hvor han fikk dette navnet fra, skulle være greit. - Og den amerikanske avantgarde gruppa "Tuxedomoon" har laget ei rockelåt som heter "Soma".

4) Har kristendommen rot i en fluesoppkultus? - I 1970 slo en bokbombe ned i religiøse kretser i den vestlige verden. Den var skrevet av ingen ringere enn en universitetslektor i gammeltestamentlig og intertestamentlig teologi ved Universitetet i Manchester, en mann som var Storbritannias første representant i det internasjonale team som arbeider med Dødehavsrullene. Han heter John M. Allegro og boka "The Sacred Mushroom and the Cross". Hva slags bok er dette? Den som blar opp i den, finner straks ut at dette ikke er noe som er lest ut på en ettermiddag. Her er side opp og side ned med sumerisk, hebraisk og arabisk - alt i originalalfabet, kanskje med unntak av kileskriften. Det er sannelig ikke lett å få noe ut av boka for den arme lekmann, eller realist, for den saks skyld, uten annen kjennskap til sumerere enn det som stod i gymnaspensumets historie.

Allegro tar utgangspunkt i samfunnet til de såkalte essenerne, hvorfra Dødehavsrullene stammer. Han mener at dette samfunnet er begynnelsen til det som seinere ble kristendommen. Det representerte en mysteriereligion, der berusende sopper spilte en viktig rolle. Dette ble av forskjellige grunner politisk uakseptabelt i det romerske riket. Religionen ville være direkte livsfarlig å sette på papiret, men på den annen side ville en muntlig overlevering være svært usikker. Noe måtte gjøres, og svaret ble Det nye testamentet! Allegro hevder videre at Det nye testamentet rett og slett er en kodemelding for å bevare tradisjonene omkring fluesoppkultusen for etterkommerne. De ulike evangelistenes personnavn er dekknavn for fluesoppen og for sider av kultusen. Personen Jesus har aldri levd, han er et symbol på gudskraften materialisert i soppen som bryter opp av jorda, tilsynelatende av ingenting.

Hva skal vi tro? Har Allegro virkelig avfyrt en torpedo mot vår egen religiøse ark, eller er han, til tross for universitetstitlene, bare en sjarlatan med et kvasivitenskapelig budskap? Det er mye som tyder på det siste, og boka fikk en fryktelig medfart i "The Times" hvor den ble anmeldt av Englands mest kjente mykologer og teologer i fellesskap.

Det er nå gått over 25 år siden boka hans så dagens lys, og tankene hans har ennå ikke slått rot, verken i religionshistoriske eller etnobotaniske kretser - til tross for vår økende fordomsfrihet på det religiøse området. Dessuten kan botanikerne faktisk komme kristenfolket til hjelp. Det er vanskelig å gjenkjenne Allegros omtaler av rød fluesopp som den virkelige soppen. Beskrivelsene han henter fra Bibelen halter oftest i vesentlige detaljer, eller tolkningene gjelder objekter som kan tolkes i alle slags retninger. Johannes' visjoner i Åpenbaringen tolker Allegro som fluesopp - mens en annen kvasivitenskapelig forfatter, Erich von Däniken, tolker nøyaktig de samme visjonene som astronauter! Et annet vesentlig motargument er at rød fluesopp er sjelden i Israel, og neppe var vanligere der i bibelsk tid. - Nei, dommen blir at Allegros bok helst bør settes på samme hylle som annen kvasivitenskap eller science fiction.

`

Skisse av en fransk altertavle fra tidlig middelalder. Treet til kunnskap om godt og ondt har unektelig en viss likhet med rød fluesopp. Det er da blitt brukt som ett av "bevisene" på at kristendommen har rot i en rød fluesopp-kultus. Men det kommer absolutt an på øynene som ser...

5) Kan rød fluesopp brukes som fluemiddel? - Vi kommer til slutt inn på en helt annen side ved rød fluesopp enn det mytiske, den ganske hverdagslige bruken mot fluer og annet småkryp. Har dette noe for seg? Allerede middelalderfilosofen Albertus Magnus hevdet i 1256 at "den kalles fluesopp, fordi den pulverisert i melk dreper fluene". Kjent er også Carl von Linnés beretning i sin "Skånska resa" fra 1751 om at soppen ble brukt mot veggedyr. Dette har også vært skikk i England, hvor soppens folkelige navn lenge var "bug-agaric" (tege-sopp). Også i nyere tid er rød fluesopp blitt brukt til å drepe fluer, men da har melken vært erstattet med sukkerløsning, eller hattene har vært strødd med sukker. Enkelte kontrollforsøk har vist at soppen faktisk dreper insekter, og dette skyldes først og fremst giftstoffet muskimol. Andre forsøk har derimot vist det motsatte.