bjørkeheksekost (Taphrina betulina)

Ursekksporesoppene omfatter de mest primitive sekksporesopp og framstår om en uensartet blanding av ganske forskjelligartete, enkelt bygde eller avvikende former. Klassen som ble opprettet av Nishida & Sugiyama (1994), opptrer i enkelte fylogenier som parafyletisk, avhengig av hvor omfattende vi vil gjøre den (Gargas et al. 1995), og de ulike representantene har få, sammenbindende karakterer (Berbee & Taylor 1993). Klassens få representanter er: Heksekost- og blæresoppene (Taphrina) som er planteparsitter og som ofte deformerer blad og skuddsystem. Slektningene Protomyces Protomycopsis, Burenia, Taphridium og Volkartia er også planteparasitter (på skjermplante- og korgplantefamilien). Spaltegjær Schizosaccharomyces pombe er encellet og deles ved to-deling. Den er blitt isolert fra blant annet frukt og honning. Tre gåtefulle sopper tilhører også ursekksporesoppene: Gjærsoppen Saitoella complica er isolert fra en jordprøve fra Bhutan i Himalaya. Noe seksuelt stadium er ikke kjent, og den minner mye om gjærliknende stilksporesopper. Tilhørigheten til sekksporesoppene ble først erkjent ved DNA-undersøkelser. Enda rarere er Pneumocystis carinii, en organisme som til de grader avviker fra det generelle "soppmønsteret" at den ble beskrevet som et encellet dyr (urdyr), opprinnelig fra lunger hos rotter i Frankrike i 1912. Helt opp til 80-åra var dette en ubetydelig sjukdomsorganisme forbeholdt de spesielt interesserte, selv om det nok ble rapportert om angrep på sterkt underernærte mennesker. Men etter spredningen av AIDS kom den plutselig i fokus fordi den en kort stund ble holdt for å være selve sjukdomsforvolderen før man oppdaget HIV-viruset. Poenget er imidlertid at mange av pasientene med sitt svekkete immunapparat døde av Pneumocystis, som arter seg som alvorlig lungebetennelse. Og det var først i 90-åra at man oppdaget at denne organismen er en sopp, til tross for at den har et utseende, levevis og livssyklus som samsvarer med de encellete dyra. Studier av ultrastruktur og DNA har imidlertid avslørt identiteten til denne mest dyreliknende representanten for soppriket. Til slutt har vi den jordtungeliknende narreklubbemorkel (Neolecta) med skikkelige fruktlegemer (Landvik 1996).

Ursekksporesoppene står nær rota til sekkspore- og stilksporesoppene. Planteparasittisme er nok den mest opprinnelige livsformen. Forløperne kan kanskje søkes i Glomales-liknende forfedre. Ved utvikling av hyfer med skillevegger, kunne vann med oppløst næring lettere bevege seg ved hjelp av poresystemene i skilleveggene. Hyfene kunne ta opp næring ett sted og frakte det til et annet. Derved kunne soppene ta skrittet fra vesikulær-arbuskulær mykorrhiza i rot- og rhizomsona opp i overjordiske, grønne plantedeler. Soppene utvikla seg samtidig fra symbiose til parasittisme. For å kunne tåle den økte mengden ultrafiolett stråling i sin nye overjordiske tilværelse, ble beskyttelsesmekanismer utviklet. Det kan være karotenoider i hyfene og sporene, melanisering av hyfe- og sporeveggene, eller å tvinge vertsplanten til å produsere overskudd av antocyaniner. Disse UV-beskyttende mekanismene sees ofte hos primitive planteparasitter både blant sekkspore- og stilksporesopper.

Utviklinga av de første ursekksporesoppene var høyst sannsynlig betinget av et relativt velutviklete landplanter, og skjøt trolig fart fra slutten av silur eller begynnelsen av devon.

Det har vært spekulert på om Taphrina, som blant annet har et varig parkjernestadium, kan være i slekt forløperne til stilksporesoppene (Savile 1968, 1976), men dette understøttes ikke av molekylære data (Berbee & Taylor 1993, Gargas et al. 1995).

Lik koplingssoppene framstår ursekksporesoppene som en samling arkaiske former. Dels inneholder klassen planteparasitter (opprinnelig livsform) (Taphrina Protomyces og Neolecta), dels R-strateger i sukkerholdig plantesaft (Schizosaccharomyces) eller i jord (Saitoella) og dels dyreparasitter (Pneumocystis).


 ======================================== Pneumocystis
 |
 |        =============================== Schizosaccharomyces
 |        |
 |   =====|                          ==== Taphrina
 |   |    |    ======================|
 |   |    |    |                     ==== Protomyces
 |   |    =====|
 ====|         |          =============== Saitoella         
     |         ===========|
     |                    =============== Neolecta
     |              
     |    =============================== Hemiascomycetes
     =====|                
          =============================== Euascomycetes

Utviklingstre for ursekksporesoppene, delvis etter Gargas et al. (1995)

Berbee, M.L. & Taylor, J.W. 1993. Dating the evolutionary radiations of the true fungi. - Can. J. Bot. 71: 1114-1127.

Gargas, A., DePriest, P., Grube, M. & Tehler, A. 1995. Multiple Origins of Lichen Symbiosis in Fungi Suggested by SSU rDNA Phylogeny. - Science (Washington D.C.) 268: 1492-1495.

Landvik, S. 1996. Neolecta, a fruit-body-producing genus of the basal ascomycetes, as shown by SSU and LSU rDNA sequences. - Mycol. Res. 100: 199-202.

Nishida, H. & Sugiyama, J. 1994. Phylogeny and molecular evolution among higher fungi. - Nippon Ngeikagaku Kaishi 68: 54-57.

Savile, D.B.O. 1968. Possible interrelationships between fungal groups. G.C. Ainsworth & A.S. Sussman (red.), Fungi, an Advanced Treatise, vol. III, 649-675. - Academic Press, New York.

Savile, D.B.O. 1976. Evolution of the rust fungi (Uredinales) as reflected by their ecological problems. - Evolut. Biol. 9: 137-207.