Biologi før år 1000

300-tallet f.Kr.

Aristoteles (384-322 f.Kr.)

Aristoteles kalles både biologiens "far" og grunnleggeren av zoologi. Hans biologi er i forhold til århundrene etterpå forbløffende moderne. Ja, hans verden er noe vi godt kan kjenne oss igjen i - og likevel levde han for nesten 2400 år siden.

Han ble født 384 f.Kr. i Stagira i Hellas. Han kom 17 år gammel til Athen og ble der i 20 år. De første åra var han student ved Platons Akademi. Seinere ble han tilknyttet Akademiet og fortsatte sine diskusjoner med Platon og andre kollegaer. Da Platon døde i 347, forlot Aristoteles snart Akademiet og reiste ut. En av dem som fulgte med på reisen var eleven Theofrast (ca. 370-288 f.Kr.), som først og fremst kom til å interessere seg for botanikk. Theofrast var fra øya Lesbos i Egeerhavet, og dette ble første stoppested. I hovedstaden, Mytilini, dannet Aristoteles et akademi etter modell av Platon. Det var her han for alvor begynte å interessere seg for biologi. Den store lagunen, Pyrrha, på Lesbos var ett av hans yndingssteder for biologiske studier. Ja, vi kan si at Lesbos er biologiens krybbe. Her grunnla Aristoteles faget zoologi og Theofrast, botanikk.

I lagunen på Lesbos studerte Aristoteles en malle, som siden fikk hans navn, Silurus aristotelis. Han fant ut at med en gang hunnen hadde lagt sine egg, svømte hun vekk og overlot til hannen å passe eggene og siden de nyklekkete ungene.

Siden, i Lilleasia, oppsøkte han en bekjent og tidligere elev ved Platons Akademi, Hermias, som var hersker i en liten selvstendig stat, Atarneus. Snart opprettet han sitt eget akademi i byen Assos. Hermias ble styrtet og drept (korsfestet) i 344, og Aristoteles forlot Assos. I 343 ble han lærer for den unge Alexander den Store, og han fortsatte en stund å være Alexanders venn og rådgiver. Forholdet ble imidlertid etter hvert ganske kjølig. Aristoteles vendte tilbake til Athen i 335 og opprettet sitt eget lærested, Lyceum. Elevene hans ble kalt "peripatetikere". Dette navnet skal skyldes Aristoteles' undervisningsmåte: Han vandret ("peripatos") fram og tilbake i Lyceum når han foreleste. Alexander den Store støttet ham økonomisk, slik at han hadde god råd. Det fortelles at han kledde seg elegant og eksentrisk, bar mange ringer og hadde flott hårfasong. Og han brukte mye penger på å samle bøker. Etter at Alexander den Store var død, kom Aristoteles i miskreditt i Athen. Hans vennskap med Alexander og den pengestøtten han hadde gitt ham, var kompromitterende. Folk bebreidet ham også for vennskapet med Hermias. Presten Eurymedon anklaget ham for å ha lært bort at bønn og offer til gudene ikke var til noen nytte. Aristoteles skjønte straks at en "jury" som sikkert var enda mer fiendtlig innstilt enn den som dømte Sokrates til døden, neppe ville gi ham en mildere dom. Han flyktet fra Athen til Chalkis, og sa sjøl at han ikke ville gi athenerne anledningen til enda en gang å forbryte seg mot filosofien. Sommeren 322 døde han, sannsynligvis ved sjølmord etter å ha drukket ekstrakt av giftkjeks Conium maculatum, den samme gifta som drepte Sokrates. (Historien gir imidlertid ulike forklaringer på hvordan han døde.)

ARISTOTELES' VITENSKAPELIGE INNSATS: Av Aristoteles' skrifter er dessverre mye gått tapt! I middelalderen forelå både arabiske og latinske oversettelser. Totalt kan de deles i tre grupper:

1) De eldre skriftene som stammer fra den tida han var med i Platons Akademi. - Av disse er ingen ting bevart, men hovedinnholdet kjennes i noen av avhandlingene.

2) De lærde avhandlingene som skriver seg fra hans tid i Lyceum.

3) En serie skrifter fra opphold i Assos, Pella og Athen.

Aristoteles' beskjeftiget seg med logikk, filosofi, naturhistorie, psykologi, etikk, politikk og retorikk. Han kan med god grunn kalles for grunnleggeren av fagene logikk, biologi og psykologi.

I motsetning til hans læremester, Platon, var Aristoteles empiriker. Han var ikke i tvil om at sansene gir oss pålitelig og verdifull viten. Platon derimot fant det allmenne i selve idéene, vitenskapelig erkjennelse er å erkjenne idéer. Aristoteles' empiriske sans kom til fullt uttrykk i hans biologi. Her gjorde han en så til de grader fremragende innsats at hans biologiske system forble nesten urokket helt opp til Linnés dager (1700-tallet) - på godt og vondt. For av og til representerte Aristoteles et tilbakeskritt. Han trodde f.eks. at det var hjertet som var senteret for intelligensen. Her hadde legen Alkmaion av Krotona (ca. 200 år tidligere) og Hippokrates hevdet at det var hjernen. Og hans syn på kvinnene er mildt sagt reaksjonært: "Kvinner er svakere og kaldere av natur. Vi bør betrakte den kvinnelige tilstand som en deformitet (anaperia), sjøl om det er en deformitet som tilhører naturens vanlige gang. ... Kvinnen er, for å si det slik, en defekt mann." Videre mente han at avkommet kun var knyttet til mannens sæd - en misforståelse det skulle gå tusenvis av år før man kom på andre tanker.

Aristoteles skrev blant annet verkene "Historier om dyr", "Om dyras tilblivelse", "Om dyras deler", "Om dyras bevegelse, "Om sansene og deres organer" og "Om psyke". Aristoteles interesserte seg spesielt for sjødyr, og gjorde her meget nøyaktige og korrekte observasjoner. I boka "Historier om dyr", hvor han beskrev 520 forskjellige arter, skjelnet han mellom observasjoner og deduksjoner, mellom teorier og hypoteser. Videre søkte han å påvise at dersom vi ordner dyra i rekke etter deres innbyrdes likhet, vil vi finne at det er liten forskjell mellom de enkelte leddene i rekka. Vi møter en uavbrutt, sammenhengende kjede av former fra de laveste til de høyeste organismene. Han skriver: "I naturen skjer overgangene så umerkelig fra det besjelete til det ubesjelete at grensene er ubestemte og tvilsomme." Men sjøl om han aksepterte at det foreligger en trinnvis rekkefølge fra det "lavere" til det "høyere", så han ingen evolusjon. (Likevel prøvde han å dele dyra inn etter funskjonelle kriterier, noe som er en forutsetning for tankegangen om evolusjon.) Han var overbevist om at naturen med alle artene var skapt en gang for alle, og at verden ikke hadde noen begynnelse og slutt. Alle fenomener i naturen hadde sin egen mening. For eksempel: naturen er i bunn og grunn nøysom, den sløser ikke med energien. Alt som koster har derfor en mening, sjøl om det umiddelbart ikke kan se slik ut.

Moderne, gresk mynt med bilde av Aristoteles, noe som tydelig viser at hans innsats ennå respekteres.

Aristoteles skriver slik: "Naturen går gradvis fra de livløse ting til de levende vesener, slik at man på grunn av den ubrutte sammenheng ikke merker grensa mellom begge riker eller vet til hvilket rike man skal regne de vesener som står midt mellom dem. For etter de livløse tings rike følger først planteriket. Og også blant plantene skiller den ene seg fra den andre ved at den i høyere eller lavere grad har del i livet; hele arten synes nesten besjelet når man sammenlikner med de livløse ting, men ubesjelet når man sammenlikner med dyra. Overgangen fra plantene til dyra foregår som sagt uten noe brudd. Ved mange av de skapningene som lever i havet, kan man nemlig være i tvil om det dreier seg om et dyr eller en plante. For de er fastvokst, og når man løsner dem, går de oftest til grunne... Overhodet likner hele skalldyras art mest plantene når man sammenlikner med de dyra som kan gå. Hva nå videre følelsen angår, så viser det seg hos mange av dem ikke noe spor av den, og hos andre er det bare et svakt spor. Hos mange er den naturlige kroppsbygningen kjøttfull... Svampen derimot likner fullstendig plantene. Men trinnvis viser da noen av dem seg å være mer utstyrt med liv og bevegelse enn de andre; og tilsvarende er det med deres biologiske funksjoner. Plantene synes jo ikke å ha noen annen oppgave enn å frambringe planter av samme art, for så vidt som dette kan foregå ved sæd; på samme måte kan man hos enkelte dyrearter ikke konstatere annen virksomhet enn forplantningen. Disse virksomheter er altså felles for alle levende vesener. Men med framskritt i følelse opptrer også forskjell i levevis." - Ikke mye evolusjon her, nei!

Det er fra Aristoteles vi har hele "rike"-inndelingen (blant annet behandlet i hans "Historier om dyr"). Som nevnt så han i naturen ei gradvis utvikling fram til mennesket, som dannet kronen på verket. Han delte universet i fire riker: MINERALRIKET, PLANTERIKET, DYRERIKET og MENNESKERIKET, etter fire eksistensielle kriterier. Det er også verd å nevne at Aristoteles trodde på den antikke forestillingen om verdensaltets fire elementer: ild, luft, vann og jord (en forestilling som skulle holde seg gjennom hele middelalderen og langt opp i den nyere tid).

EksistensFormeringBevegelseTenkning
MINERALRIKET ja nei nei nei
PLANTERIKET ja ja nei nei
DYRERIKET ja ja ja nei
MENNESKERIKET ja ja ja ja

Aristoteles er i dag mest berømt for sitt system for dyreriket. Dette overgikk faktisk Linnés system for dyr! Han skjønte sammenhengen mellom "blodførende dyr" og "virveldyr" og mellom "blodløse dyr" og "virvelløse dyr" I sitt dyre-system plasserte han hvalene i sin egen, selvstendige klasse, sideordnet fisker, levendefødende osv. Han skriver: "Blant vivipare dyr er mennesket, hesten, selen og andre dyr som er hårbedekket, og likeledes av marine dyr - hvalene. Disse sistnevnte dyra er forsynt med 'et sprøytehull', og de er utstyrt med lunger, og de ånder..."

                     __________________________
                     |       MENNESKE         |
                     |........................|
                     | VIVIPARE QUADRUPEDER   |   = pattedyr
                     |                        |
                     |         CETE           |   = hvaler
                     |                        |
                     |        OVIPARA         |   = fugler, krypdyr, amfibier og fisker
                     |                        |
                     |        MALACIA         |   = blekkspruter
                     |                        |
                     |     MALACOSTRACA       |   = krepsdyr
                     |                        |
                     |        ENTOMA          |   = andre leddyr
                     |                        |
                     |     OSTRACODERMA       |   = andre bløtdyr
              _______|                        |________
              |                                TETHYA | = sekkdyr
              |                                       |
    maneter = | ACALEPHAE    ZOOPHYTA      HOLOTHURIA | = sjøpølser
              |                                       |
              |                              SPONGIAE | = svamper
              |.......................................|
              |           HØYERE PLANTER              |
              |                                       |
              |           LAVERE PLANTER              |
              |.......................................|
              |            MINERALRIKET               |
              |_______________________________________|

Aristoteles' "Scala naturae" slik hans elever forestilte seg det: "Naturen skrider fram litt etter litt fra de livløse ting til de levende dyreformer, så at det er umulig å bestemme den eksakte demarkasjonslinje mellom dem. - Nærmest etter de livløse tingene i den oppadstigende skalaen kommer plantene." - Aristoteles sjøl var ikke helt tilfreds med sine studier av dyras struktur og funksjon. Han eksperimenterte ikke, han var først og fremst en observatør. - Men eksperimentet ble ikke påaktet før på 1600-1700-tallet.

Munnapparatet til kråkebollen Echinus esculentus kalles ofte for "Aristoteles' lykt". - Aristoteles var særlig interessert i sjødyr.

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Bergersen, B. 1966. Liv og utvikling. - U-bøkene, Universitetsforlaget, Oslo.
Skard, E. 1966. Filosofien i oldtiden. En historisk oversikt. 4. utgave.
   - H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo.
Strømme, A. 2002. Aristoteles. - Biolog 20, 2: 10-16.
http://www.knuten.liu.se/~bjoch509/philosophers/ari.html
http://faculty.washington.edu/~smcohen/arintro.htm
http://classics.mit.edu/Browse/index-Aristotle.html