"Cry Baby Cry" (The Beatles) der vi aner svarttrost og en annen
fugl (høne?) som bakgrunn til verselinja "The Duchess of Kircaldy
always smiling and arriving late for tea".
"Hey Bulldog" (Yellow Submarine) slutter med at John Lennon og
Paul McCartney morer seg med å bjeffe og ule som bikkjer.
"Sun King" (Abbey Road) som åpner med pipingen til en siriss,
sammen med en dypere, skurrende lyd som muligens kan være fra en
myrsnipe (pluss noe ubestemmelig kvitring).
"Across The Universe" som i sin opprinnelige versjon starter med
fuglekvitter og vingeslag. Denne innledningen ble imidlertid sløyfet
etter at den ble gitt et nytt - og etter min mening bedre - arrangement
av "wall of sound"-produsenten Phil Spector på LP-en "Let It
Be".
I den bisarre "Tomorrow Never Knows" (Revolver) forekommer noen
låter som får meg til å tro at jeg befinner meg midt i en flokk måker
eller krykkjer, "the 'seagull' tape loop" (i virkeligheten er det
Paul McCartneys latter). - Eller kanskje skal det forestille hyl fra
snøleoparder på en fjelltopp i Tibet, siden teksten er inspirert av
Timothy Learys (LSD-profeten) oversettelse av Den tibetanske
dødeboka...
"I Am The Walrus" fader langsomt ut iblandet et opptak av et
radiohørespill av "Kong Lear". Her syns jeg at jeg samtidig kan høre
bjeffingen til sjøløver. Men jeg har aldri klart å bringe på det rene
om det virkelig forholder seg slik. Muligens er det bare tittelen på
sangen som forleder meg...
Men ikke nok med det, Beatles-musikk kan også få fram ekte
dyrelåter! Hvorfor bjeffer hunden øyeblikket etter at siste kutt på
"Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", "A Day In The Life",
slutter? Jo, fordi det her er lagt inn noen få sekunder med høyfrekvent
lyd, 15 kilocykler, "especially to annoy your dog", etter ønske
fra John Lennon.
Et kapittel for seg er "blomstene" på LP-coverene; det visne høstlauvet
og krukka med kapsler av opiumsvalmue på "Beatles For Sale",
tuja-kvistene som skaper "granskogstemningen" på "Rubber Soul", rosa
og alle de andre psykedeliske plantene og dyra på "Yellow Submarine"
- og ikke minst blomsterarrangementet på "Sgt. Pepper's Lonely Hearts
Club Band": Foran det berømte tablået med Sgt. Pepper-bandet og alle
kjendisene er det vakkert dandert med (1) hyasinter (Hyacinthus
orientalis) (røde, gule, blå), (2) gule aurikler (Primula auricula x
hirsuta), (3) stueasalia (Rhododendron indicum), (4) blomster av gullbusk
(Forsythia), en (5) bladplante som kan være kanonnesle (Pilea cadieri), (6) adiantumbregne
(Adianthum capillus-veneris), tre (7) fjørpalmer (Chamaedora elegans) og
øverst til høyre en utvilsom (8) konglepalme (Cycas cfr. revoluta).
Derimot har jeg ikke klart å finne raden med hampeplanter som etter
sigende også skal pryde blomsterbedet. Har sensuren retusjert dem
bort (hvilket jeg ikke tror, da jeg sjøl er den lykkelige eier av et
cover fra det legendariske første opplaget i 1967); eller har
Beatles-skribentene i sin iver etter å finne dop-hentydninger
i Sgt. Pepper feilbestemt noen av plantene i ren og skjær befippelse?
I så fall er Pilea-en den sannsynligste muligheten. (Hvorfor har
forresten ingen heftet seg ved opiumskapslene på "Beatles For Sale"?)
- Og før vi forlater Sgt. Pepper-coveret, må vi ikke glemme de
moteriktige (og kunstige?) (9) prestekragene på John Lennons høyre
skulder. Den botanisk orienterte leser vil for øvrig få med seg at alle de
blomstrende plantene kommer meget tidlig om våren, i England
allerede i mars. Coveret er nettopp fotografert 30. mars 1967 av
Peter Blake (som laget collagen og tablået) og Robert Fraser (som
fotograferte).
Fra og med singelen "Hey Jude"/"Revolution" (1968) til "Free As
A Bird" (1995) har et naturtro, grønt eple vært kjennemerket på
Beatles' eget plateselskap "Apple Records". Logoen, et helt eple på
A-sida, et delt på B-sida, er basert på et arbeid av den surrealistiske
kunstneren René Magritte og designet av Gene Mahon.
Og så har vi coveret på EP-en "Magical Mystery Tour" (seinere
LP med samme navn) hvor John er utkledd som hvalross ("... The Walrus
was Paul", som John synger på "Glass Onion", er bevisst løgn, laget
for å drive gjøn med forståsegpåerne!), Paul som flodhest, George som
hare (eller kanin) og Ringo som papegøye, grønnspett eller hane. Alle
tilhengere av legenden om at Paul McCartney skulle være død (mer om
dette seinere) er veldig opptatt av knapphullsrosene på fotografiet
på nest siste side i den lille boka med bilder og tegneserier som
ligger inni EP-omslaget. Paul har ei svart rose, de andre tre hver
sin røde. Grunnen til dette, har Paul seinere forklart, var at de
ikke hadde flere røde igjen, han måtte ta en svart. Underlig farge
på ei rose forresten, men de ser unektelig ut til å være laget av
papir, og da er jo ikke svart noen umulighet. - Et sidesprang: De
kyrilliske bokstavene på tavla i kjemilabben der de fire trollmennene
virker transkriberes til BIJTLS (med usikkerhet om første
og siste bokstav da bare deler syns). Altså "BEATLES" på russisk.
Ja, navnet THE BEATLES betyr, nettopp, billene, riktignok med "ea"
istedenfor "ee". Dette, i følge John Lennon, for understreke at de
spilte "beat"-musikk. Som John Lennon sa i 1964: "... for 'beetles'
betyr bare én ting - biller. Når man sa beatles, tenkte folk på noe
krypende, og når de leste det, var det beat-musikk." Idéen ble
unnfanget - nærmest i spøk - i mars 1960 av John Lennon og
Stuart Sutcliffe (kunstmaler og "den femte Beatle", døde i
1962) som erindret at en motorsykkelgjeng i filmen "The Wild One"
(med Marlon Brando og Lee Marwin) ble kalt "The Beetles" - egentlig
amerikansk slang for eksosrype! Men forbildet var også andre slags "insekter" -
Buddy Hollys "Crickets" (sirisser). Gruppas første navn fra 1957 var
"The Quarry Men" etter John Lennons skole, Quarry Bank Grammar
School. Etter navneskiftet i 1960 fulgte i rask rekkefølge flere
bille-beat-inspirterte navn: "The Beatals", "The Silver Beats", "The
Silver Beetles", "The Silver Beatles", og endelig fra og med 17.
oktober 1960 "The Beatles".
I forbindelsen med opptaket av LP-en Abbey Road tas det aller siste gruppebildet
av Beatles: I Tittenhurst Park, John Lennons eiendom nær Ascot, av fotografen Monte Fresco.
Her opptrer gutta i moteriktig hippie-stil i ei eng dominert av geitrams
(Epilobium angustifolium) i ferd med å blomstre av - en symbolsk avslutning?
Så sangene: Natur- og miljøtemaet opptrer seint i produksjonen,
faktisk som det siste tema Beatles som gruppe kom til berøre.
Egentlig ikke så merkelig, gruppa ble jo oppløst i 1970, det første
offisielle, europeiske naturvernåret, og før den tid var ikke
miljøproblemer noe som opptok allmennheten i særlig grad. (At Paul
McCartney seinere penset sterkere inn på miljøvern i sin karriere
etter Beatles, er en annen historie... Med John Lennon var det
forresten motsatt; hans viktigste bidrag til "naturtema"-sanger ble
skapt innen Beatles-konseptet. Etter Beatles-perioden trådte han
kraftigere inn som fredsapostel og politisk poet, mens miljøtemaene
forsvant i det store og hele. Yoko Ono berører riktignok miljøvern
såvidt i sangen "Sisters, O Sisters" (Some Times in New York City,
1972).)
Ser vi på kronologien, glimrer samtlige offisielle Beatles-
utgivelser fra 1962 til 1964 med fravær av noe slags biologisk tema
(så nær som "dog" og "log" i "A Hard Day's Night" og de noe gåtefulle
"butterflies" som flagrer i "It's Only Love" - og som vel kan tolkes som "sommerfugler i magen"
eller noe sånt). Men i 1965 dukker det opp 2 sanger med biologisk innhold,
i 1966 5, 1967 9, i 1968 hele 17, i 1969 8, og i 1970 bare 1 (men gruppa ble
jo oppløst tidlig dette året, og bortsett fra LP-en "Let It Be" og én singel,
kom ikke annet).
Jeg vil gjennomgå en del sanger kronologisk:
Norwegian Wood (Rubber Soul, 1965) trekkes ofte fram som en av de
mest "botaniske" sangene Beatles har laget og brukes ofte til å symbolisere
både skog, tre, tre-materialer osv. Vi nordmenn er rimelig
nok spesielt begeistret for den, og tidsskriftet til Den norske Beatlesfanklubben heter Norwegian Wood. Tankene ledes lett i
retningen Norway spruce, engelsk for gran (Picea abies), og videre
inn i granskogen - langt inn i granskauen!
Alt dette er dessverre temmelig misforstått. Misforståelsen
ligger dels i at "wood" ofte tolkes i betydningen skog, og ikke som
det korrekte her, trevirke; dels i at lytteren hefter seg for mye i
selve tittelen enn i teksten. Sangen har forresten, som nesten eneste
Beatles-sang, fått en alternativ tittel: "This Bird Has Flown".
Dette var sangens første tittel, inntil John Lennon (for dette er i hovedsak
Johns vise) bestemte seg for "Norwegian Wood". Usikkerheten kommer likevel
tydelig fram ved at han satte den opprinnelige tittelen i parentes etter
hovedtittelen, og han sa sjøl en gang: "I don't know how the hell I got to
'Norwegian Wood'."
Sangen skildrer et kortvarig forhold. Beatles-produsenten,
George Martin, antydet i et intervju i 1995 at det godt kan handle om
Johns første kone, Cynthia. John sa i 1980 det motsatte: Det
handlet om en kjærlighetsaffære som Cynthia ikke visste noe om. Han
måtte gå på gummisåler og skrev om slike forhold på en sofistikert
måte, tåkela det hele slik at ingen skulle skjønne hva det dreide seg
om.
"Norwegian Wood" opptrer to ganger.
Først: "She showed me her room, isn't it good Norwegian Wood."
Vi får inntrykk av at jenta er stolt av rommet sitt som etter all
sannsynlighet inneholder møbler av norsk tre. Dette kan være gamle
eikemøbler. Vi skal huske på at det tidligere var en utstrakt eksport
av eik fra Sørlandet til England. Stoler er det imidlertid ikke, da
jeg-personen (John Lennon) oppdager at de mangler og må sette seg på
golvteppet. I boka "Many Years from Now" fra 1997 hevdet Paul McCartney
at tittelen var inspirert av veggene i gutterommet til artisten og
plateprodusenten Peter Asher - de var av norsk furupanel ("cheap
Norwegian pinewood"). Denne påstanden torpederer den morsomme
hypotesen om eikembler - litt synd...
Andre gang: "So I lit a fire, Isn't it good Norwegian Wood."
Dette er sangens avslutning. Det siste verset skildrer morgenen etter,
da han oppdager at jenta har dratt uten å si adjø; "this bird has
flown". - Tenner han opp i peisen med møblementet i raseri mot hvor
jålet han syntes jenta og rommet hennes var? Det ligger en ironi i
teksten som faktisk kan tyde på det. - Eller er "Norwegian Wood" en
omskrivning for at han fyrer en rev? Det siste er populært blant dem
som ynder å se dop-motiv, denne gang marihuana, i Beatles-tekstene.
Det er imidlertid ingen ting ellers her som peker i retning av noe
slikt. - Så avslutningen er og blir gåtefull og flertydig.
In My Life (Rubber Soul, 1965) inneholder ikke et eneste "biologisk"
poeng, men kan tross dette regnes som Beatles' aller første "miljøvernsang".
Den tar opp ting som penser inn på bevaringstanken:
Doctor Robert (Revolver, 1966) handler om en navngitt (se seinere)
motelege, enn si kvakksalver. Den tilhører ei gruppe harselerende
sanger hvor vi blant annet også finner "Taxman" (på samme LP) og
"Sexy Sadie" (The Beatles). Sistnevnte er en bitter ironi over
yogaguruen Maharishi Mahesh Yogi - som The Beatles engang var så
begeistret for. Førstnevnte er en satire over skattevesenet.
"If you are down he'll pick you up Doctor Robert. Take a drink
from his special cup Doctor Robert" får meg til å tenke på en
mirakeldoktor, et syn som styrkes av setningene etterpå "No one can
succeed Doctor Robert" og "Don't pay money just to see yourself with
Doctor Robert". At det også framgår at "mine venner" jobber ved
"National Health", tyder på at "jeg" har fått vite noe mer om denne
doktoren; at det slett ikke er folks helse han først og fremst er
interessert i, men pengene deres!
Hva som er oppi "his special cup", er lett å svare: dop! Noe
mirakeldoktorer dessverre så altfor ofte sverger til.
Det som imidlertid gjør teksten litt spesiell er at den i likhet
med "Sexy Sadie" harselerer med idéer som Beatles, og John Lennon i
særdeleshet, på mange måter gjorde seg til talsmenn for: Et holistisk
(helhetlig) og antiautoritært syn på tilværelsen og samfunnet. Dette
synet er ofte paret med tro på det overnaturlige og ditto mistro til
skolemedisin (i hvert fall i de miljøene og på det tidspunktet
Beatles var aktive). Kan vi derfor tolke de relativt "jordnære"
sangene "Doctor Robert" - hvor til og med "samfunnsautoriteter" som
"National Health" påberopes - og "Sexy Sadie" som et oppgjør med
falske profeter? Eller som en motvekt og korrektiv til det mer
filosofiske?
Hvem er Dr. Robert? Noen mener at han skal være Robert Zimmerman
(Bob Dylan), noe som virker søkt, trass navnelikheten. John Lennon
hevdet på den annen side i et intervju i 1980 at han hadde brukt seg
sjøl som modell. - Sannheten er imidlertid at doktoren var en lege
i New York, Charles Roberts eller Robert Freyman (kildene oppgir ulike
navn), som virket mot slutten av 60-åra. Han var hjelpsom med å skrive
ut tvilsomme medisiner - metedrin blandet
med vitaminer - til pengesterke kjendiser.
Strawberry Fields Forever (single, 1967) er en av Beatles aller beste - beste? - sanger.
Ved sin tekst, rytme og instrumentering er det egentlig vanskelig å si om vi her
befinner oss i rockens eller den klassiske musikkens verden. Iallfall har
den avgjort ikke noe med "pop" å gjøre!
Det er sagt og skrevet mye om teksten, og de forskjelligste
tolkninger er blitt presentert - og til dels latterliggjort av
opphavsmannen (f.eks. i sangen "Glass Onion"). Blant annet er det
påstått at den er skrevet i LSD-rus. Dette kan være riktig, men det
er temmelig likegyldig for tekstens budskap under hvilket mulig
dopmiddel den er unnfanget - det kunne i og for seg godt ha vært kaffe,
te eller jordbærsyltetøy...
Strawberry Field (uten flertalls-s) er navn på en eiendom i
Baconsfield Road ved hjørnet av Menlove Avenue nær John Lennons
barndomshjem i Liverpool. Her drev Frelsesarmeen et barnehjem.
Inngangen har en vakker, rødmalt smijernsport. Innafor er et par hus
og en mindre park med store trær. John Lennon har sjøl sagt: "Og
Strawberry Field, rett rundt hjørnet, et gammelt victoriansk hus der
Frelsesarmeen drev barnehjem. (Det hadde visstnok tidligere vært en
gård der de dyrka jordbær.) Da jeg var liten, gikk jeg ofte dit i
hageselskaper sammen med vennene mine, Ivan, Nigel og Pete. Vi gikk
dit og drev rundt og solgte flasker med limonade. Vi hadde det alltid
gøy på Strawberry Field."
Det er rimelig at det er gitt mange forklaringer på teksten, for
den er komplisert, full av ufullendte tanker og motstridende
meninger, slik som "I think I know of thee ah, yes but it's all
wrong. That is I think I disagree." Det er ikke lett å få noe
meningsfylt ut av dette... Men i dette ligger faktisk sangens og John
Lennons genialitet!
Riktigere er det å se på helheten, hvilket overordnet budskap
fins, hvilke motiv belyses? Jeg sitter da igjen med følgende
nøkkelord: Barndom, minner og jordbær. La oss ta det siste først -
jordbærene.
Noen vil vel si at jordbæret bare er en del av et stedsnavn i
Liverpool og derfor betydningsløst ut over dette. Sant nok, men jeg
tror likevel at navnet er blitt brukt på grunn av de assosiasjonene
selve jordbæret bringer. Hvem har ikke som voksen opplevet barndommen
komme tilbake i et flyktig øyeblikk ved smaken av et fullmodent
markjordbær? (Og la gå at jordbærene som i sin tid ga navnet til
stedet nok var hagejordbær Fragaria x ananassa.)
Vi er inne på noe av essensen i sangen her - vår felles, tapte barndom,
som ogsá kommentert av Paul McCartney: "Vi forbandt det [Strawberry Field]
med ungdomstida, gylne somrer og jordbæråkrer." I refrenget sies "la meg
ta deg ned, fordi jeg skal til Strawberry Fields, ingen ting er
virkelig" - altså bare minner - "og ingen ting er å henge seg opp i".
Kort sagt; barndommen eksisterer bare som uvirkelige,
kanskje forskjønnete minner det ikke er verd å hefte seg mer opp i.
(Kynikeren John Lennon fornekter seg ikke her heller.) Momentet klargjøres
ytterligere i første vers: "Living is easy with eyes closed. Misunderstanding
all you see."
I andre vers får vi forsterket oppfatningen om at sangen dreier
seg om barndommen, Johns barndom. Her skrives rett ut at han tenker
at ingen har klatret opp i hans tre, om enn det er høyt eller lavt.
- Vi ser for oss den lille parken i Strawberry Field.
Ut over dette er teksten temmelig gåtefull, som nevnt stort sett
skisser, nær sagt ufullstendige setninger - kanskje like vanskelig
å gripe som de flyktige barndomserindringene som oppstår når vi
spiser årets første markjordbær...?
En helt annen ting, som John Lennon avgjort ikke tenkte da han
skrev "Strawberry Fields Forever", men som sangen utmerket godt kan
symbolisere, er det gamle kulturlandskapet - med sine spesielle dyr
og vekster - som blir borte. Hvis vi ikke gjør noe for å hegne om
dette, blir våre barndoms jordbærsteder et minne i ordets rette
forstand - men absolutt noe å henge seg opp i...
Pussig er forresten at temaet jordbær og barndom går igjen flere
steder i nord-europeisk kunst. Tenk på Ingmar Bergmans film,
"Smultronstället", om den aldrende professorens såre barndomsminner ved
jordbærstedet - "Strawberry Fields Forever" kunne godt ha akkompanjert
hans uhyggelige drøm (en av filmhistoriens nifseste enkeltscener).
Eller tenk på noe hyggeligere; vår egen Alf Prøysens "Vise
for gærne jinter" - "Oppå Lauvåsen veks det jordbær, fine jordbær,
raue jordbær, hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom
på... hele væla er bære minner, finn et strå og træ dom på..."
"Strawberry Fields Forever" har forresten et meget pussig
botanisk poeng til. Etter at den avsluttende lydkollagen fader ut,
hvisker John Lennon svakt "Cranberry Sauce" - tranebærsaus. Enkelte
misforsto og syntes at han sa: "I buried Paul" - jeg gravla Paul -
noe som var med på å igangsette ryktene om
at Paul McCartney
angivelig skulle være død! (En legende som sannsynligvis oppsto i
USA, nærmere bestemt i studentmiljøet ved Northern Illinois University.)
På originalteipen sier John den berømte setningen to ganger
og ender med "My mother made it for me." Dette siste høres ikke på
plata, og tranebærsausen blir gåtefullt hengende i lufta - til glede
for ryktemakerne!
Penny Lane (single, 1967) er baksida/forsida til "Strawberry Fields
Forever". Dette er en jordnær Paul-sang, nærmest et motstykke til den
relativt "svevende" andresida. Penny Lane er en liten gatestump i
Allerton i Liverpool, ikke langt fra der Beatles-gutta vokste opp.
Ja, som liten gutt bodde John Lennon bare et par kvartaler unna, i
Newcastle Road hos foreldrene sine før han flyttet til tante Mimi i
Menlove Avenue. Og hele strøket blir ofte betegnet "Penny Lane". -
Teksten er fotografisk korrekt med hensyn til folk, hendelser og
detaljer. Ja, den er på sett og vis et øyeblikksbilde av gatelivet
en eller annen lunefull novemberdag i 50-åra (hvorfor november skal
jeg straks komme tilbake til, og her spiller botanikken en viktig
rolle) mens sola skinner og himmelen er blå i ett øyeblikk, og
regnet øser ned i det andre. (Regn i versene, finvær i refrengene.)
Ja, den er faktisk så livaktig likefram at man kan tro at noe
stikker under...
Det er derfor rart at forståsegpåerne i sin iver etter å finne
dop-motiver i Beatles-tekstene, aldri har heftet seg ved valmuene som
"den vakre sykesøstera solgte fra et brett ved rundkjøringa" ("behind
the shelter in the middle of the round about the pretty nurse is
selling poppies from a tray"). Kan det ha vært opiumsvalmuer?
Nei! Men det kan ha vært kornvalmuer Papaver rhoeas
til Remembrance Day 11. november!
Lucy In The Sky With Diamonds (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band,
1967) er det sagt mye tøv om, sjøl om det må medgis at John Lennon
ga Beatles-skribentene et godt kort med "LSD-tittelen" Lucy ... Sky
... Diamonds. Teksforfatteren, som ellers var meget ærlig med hensyn
til sitt eget narkotikaforbruk, har imidlertid alltid hevdet at han
fikk idéen fra en tegning sønnen, Julian, laget på skolen. (Lucy var
etter sigende Julians barndomsvenninne, Lucy O'Donnell, datter til
en journalist i London.) Jeg syns vi skal velge å tro på det...
I likhet med "Strawberry Fields Forever" er "Lucy..." en av
Beatles' aller sterkeste låter. En god del av teksten er tydelig
inspirert av Levis Carrolls (en av Lennons yndlingsforfattere og
"medlem" av Sgt. Pepper-tilhengerne på platecoveret) bok "Through the
Looking Glass" - legg merke til "plasticine porters with looking
glass ties" i siste vers. Vi finner også hentydninger til flere andre
ting i boka: "a little boat, gliding along between banks", "tall
river-banks frowning over their heads", "a Rocking-horse fly", tog,
blomster osv.
Sangen, som i høy grad er halLUCYnerende, skildrer en drøm og
har drømmens springende, men fortettede handlingsforløp. I første
verset konfronteres vi med Citrus-slekta: "tangerine trees and
marmalade skies". Tangerine er engelsk for mandarin (Citrus nobilis), og brukes for
øvrig på norsk også. Himmelen er som appelsinmarmelade! Tenk på en
solnedgang - himmelen i Edvard Munchs "Skrik"!
Så dukker gule og grønne cellofan-blomster over hodene våre.
Imidlertid har jeg ikke greid å oversette "Cellophane flowers" med
noe annet enn kunstige blomster av cellofan. Det kunne være fristende
å tenke på visse gule arter av evigblommer og papirblommer i
korgplantefamilien, men det er lite som tilsier dette.
Cellofanblomstene er nok heller en allegori over vår kunstige verden. Det
virker også som om grønnfargen refererer seg til blomstene - noe som
ytterligere understreker det unaturlige! (Grønt er ingen blomsterfarge,
ser vi bort fra uanselige vind- og visse eksotiske flaggermuspollinerte arter.)
I annet vers dukker det opp en referanse til gyngehestfluene i
"Through the Looking Glass". Gyngehestfolket spiser "marshmallow
pies" - nok et botanisk fenomen. Marshmallows stammer egentlig fra
innkokt saft av røttene til legestokkrose (Althaea officinalis), som
heter marshmallow på engelsk, men som i dag brukes som navn på det
klissete surrogatet som lages av sukker og gelatin. Det er utvilsomt
det sistnevnte produktet John Lennon har tenkt på. - Fortsatt
befinner vi oss i en hage, og blomstene blir høyere og høyere...
Good Morning, Good Morning (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band,
1967) er meget "biologisk" med hanegal, bjeffing, vrinsking, kvitring
osv. Sangen innleder en pussighet som Beatles benyttet seg av flere
ganger seinere - autentiske dyrelåter. Hanegalet, som sangen åpner
med, forteller at det er morgen og henspiller samtidig på hanen på
pakkene med cornflakes fra Kellogg's. "Good Morning"-koret er da også
hentet fra en - for John Lennon irriterende, morgenfrisk - TV-reklame
for dette jordbruksproduktet. At han var et utpreget B-menneske og
hatet morgener, framgår både her og i et par andre låter som hyller
latmannslivet - "I'm Only Sleeping" (Revolver) og "I'm So Tired" (The
Beatles). - Hva derimot kobbelet av dyrelåter på slutten skal bety,
er meget uklart - og vel helst for å drive ap med lytterne. I følge
John Lennon - som seinere forkastet låta som "a throwaway, a piece
of garbage" - opptrer dyra i en rekkefølge der det neste er i stand
til å spise det foregående. Tja???
I Am The Walrus (Magical Mystery Tour, 1967) er nr. 2 av Beatles
"marine" sanger, hvorav nr. 1 er "Yellow Submarine", nr. 3 er "Julia"
og nr. 4 "Octopus's Garden". Opptil flere marine ting er nevnt:
Hvalross, sardiner (pilchard), fiskerkone (fishwife), pingviner,
krabbeskall??; ved siden av terrestriske fenomener som cornflakes,
semule, griser, øyet til en død hund, gul materie, engelsk hage.
Sangen er egentlig ei frukt av John Lennons stigende frustrasjon
over alle som ville tolke tekstene hans og finne skjulte budskap i
dem. Den konkrete bakgrunnen er denne:
John hadde mottatt et "fanbrev" fra en elev ved Quarry Bank
Grammar School i Liverpool. Han skrev begeistret at læreren brukte
å spille og etterpå analysere Beatles-tekster for klassen. Læreren
puttet også inn mange av sine egne tolkninger. Nå hadde jo John gått
på akkurat den samme skolen noen få år i forvegen - og han husket
fortsatt godt at klasseforstanderen hadde latt falle følgende
drepende bemerkning om ham: "This boy is bound to fail."
John og barndomsvennen, Pete Shotton (hadde en gang vært med i
"The Quarry Men"), lo hjertelig og lenge av brevet, hvorpå han så
utbrøt: "Pete, what's that 'Dead Dog's Eye' song we used to sing when
we were at Quarry Bank?" Pete gjenkalte raskt sangen, som vel nærmest
må kalles ei rølpevise: "Yellow matter custard, green slop pie, All
mixed together with a dead dog's eye, Slap it on a butty, ten foot
thick, Then wash it all down with a cup of cold sick."
"Fantastic!", utbrøt John og grep øyeblikkelig til pennen:
"Yellow matter custard dripping from a dead dog's eye..." Og ordene
fløt utover papiret. Han brukte igjen momenter fra Lewis Carrolls
"Trough the Looking Glass", denne gang diktet "The Walrus and the
Carpenter". Dette blandet han sammen med de mest absurde ting han
kunne komme på, nærmest det som i øyeblikket falt ham inn! For
eksempel den ekle semulegrøten de ble tvunget til å spise som barn,
eller sardinene som katta fikk. Hva med "semule-sardiner klatrende
opp Eifeltårnet"? Eller "elementære pingviner synger Hare Krishna,
tenk, du skulle sett dem sparke Edgar Allan Poe"? (også en av John Lennons favoritt-forfattere og - lik Lewis
Carroll - medlem av Sgt. Pepper-tilhengerne). Mystisk er formuleringen
"crabalocker fishwife". Sjøl Beatles-eksperter greier ikke å
finne noen mening i dette. "Crabalocker" kan vel egentlig best
oversettes med krabbeskall - en mulig hentydning til østersene i "The
Walrus and the Carpenter"? Hvalrossen og Tømmermannen spiser opp
alle østersene som kommer på besøk; den hyklerske Hvalrossen skjuler
ansiktet i lommetørkleet, og later som om han gråter - "I'm
crying..." - mens han egentlig ikke vil vise Tømmermannen hvor mange
han spiser. Etter å ha sett Alice in Wonderland på film, angret John:
"Helvete, jeg valgte feil fyr. ...hvalrossen var en feit kapitalist
som spiste alle de jævla østersene. ... Han er en jævla
drittsekk - viser det seg." (Noen stor politisk tenker ble
aldri John Lennon.)
"The eggmen" - eggemennene - som opptrer i refrenget
sammen med hvalrossen, kan kanskje henspille på "eggemannen" Humpty
Dumpty i samme Lewis Carroll-bok ("Humpty Dumpty sat on the wall:
Humpty Dumpty had a great fall..."). Personlig er jeg spesielt svak
for mellompartiet: "Sitting in an English garden waiting for the sun,
If the sun don't come you get a tan from standing in the English
rain." Det hele fader ut med en radioteaterversjon av Shakespeares
"Kong Lear" - et tilfeldig påfunn. "I Am The Walrus" har
absolutt noe truende, kaotisk over seg - nær sagt motsetningen til
det blide og harmoniske scenariet i "Lucy In The Sky With Diamonds",
som for øvrig teksten har en referanse til; "Se how they fly like
Lucy in the Sky". Trass for at radiohørespillet helt tilfeldig ble tatt med,
harmonerer sangen godt med "Kong Lear", Shakespeares mest kaotiske skuespill
(for ordens skyld: John hadde fått ødelagt all sin sans for Shakespeare
på skolen).
Det riktigste er derfor å se på "I Am The Walrus" som en
anti-institusjonssang - "til helvete med deg, England!" - skole, kunst,
klasse, religion, politi, lov og orden... Ja, de lunefulle engelske
værgudene får også sitt pass påskrevet, sammen med hippie-bevegelsen som
synger Hare Krishna (og tror de kan redde verden ved dette...?).
Jeg aner bruddstykkene av ei norsk rølpevise: "Skolen skal brennes,
lærerne skal henges, frøknene skal denges, og vi skal ha fri!"
Etter at John hadde skrevet hele teksten sa han smilende til
vennen: "let the fuckers work THAT one out, Pete." Nå skulle
forståsegpåerne få noe å riktig tygge på...
"I Am The Walrus" har da også vært en av de Beatles-sangene som
har falt folk tyngst for brystet, ikke bare på grunn av sine
musikalske merkverdigheter, men mest på grunn av teksten. En New
York-anmelder, som tydeligvis ikke hadde oppfattet ironien, avfeide
den med bemerkningen "et dødfødt barn". Dette er ikke sant. Låta har
utvilsomt inspirert blant annet en av våre største samtidsforfattere.
I boka "Harun og Historiens hav" (norsk oversettelse) skriver Salman
Rushdie: "Vi er eggehodene, ..." "Han er Hvalrossen..."
Til slutt - BBC sensurerte "I Am The Walrus" med henvisning til
vovede utsagn som "pornographic priestess boy you been a naughty girl,
you let your knickers down". Så snerpet var man altså i 1967!
The Fool On The Hill (Magical Mystery Tour, 1967) foregriper på sett
og vis en type låter som skulle bli vanligere på de neste LP-ene,
f.eks. "Dear Prudence", "Mother Nature's Son" og "Because" - en
hyllest til naturen og det enkle og ubesudlete liv. - Jeg vil påstå
som motvekt til det i høy grad rotete livet Beatles-gutta hadde på
denne tida. - På sett og vis er "The Fool On The Hill" den mest
kompliserte av disse, blant annet fordi den er mindre tematisk og
forutsigbar. Videre motbeviser den den forslitte floskelen om at Paul
McCartney er en dårligere tekstforfatter enn John Lennon.
Slår vi opp i tegneserien som følger EP-en, står det om Paul at
han begynner å dagdrømme. Tankene flyr langt vekk, og han står høyt
oppe på en varm grasbakke. - Jeg ser for meg de grønne, graskledde
åsene i Lake District..
Magical Mystery Tour-konseptet ble til i Beatles meditasjonsperiode,
og mye av handlingen er gjennomsyret av meditasjon, magi og
guruen Maharishi Mahesh Yogi (som er karikert på s. 17 sammen med
andre størrelser som Harold Wilson, George Martin og Mick Jagger).
"Fool On The Hill" kan på sett og vis tolkes som ei meditasjons-låt.
Den harmoniske og sterkt pastorale stemningen understrekes av blokkfløyta.
Imidlertid er sangen for dobbeltbunnet til at det kan være
en rein hyllest til maharishien. Den vise "Fool On The Hill" er
nemlig både følelseskald ("he never shows his feelings") og ignorant
("he never listens to them") - og i en tidligere versjon "empty minded". Ensomt på bakketoppen har han nok med å betrakte jorda som sirkler rundt sola. Kanskje Beatles allerede her begynte å ta det oppgjøret med guruen som til fulle kom til uttrykk
i "Sexy Sadie".
Imidlertid kan sangen gis en helt annen tolkning. Frigjort fra
meditasjon og maharishier, kan "The Fool" være en person som vet alt
om verden og som prøver å si dette til menneskene. Menneskene er
imidlertid lite lydhøre og vil ikke vite noe av det han sier. Han gir
da heller ikke noen svar og er på sin side uinteressert i hva de
skulle mene - de er jo likevel bare tosker. Er "The Fool" et symbol
på den ensomme miljøprofeten som har mye å fortelle om verdens
elendighet, men som sitter høyt hevet over de alminnelige dødelige
og ikke har noe hyggelig å si dem? En slags "Beatlesk folkefiende",
en Dr. Stockmann? Udelt sympatisk er han ikke.
Miljøverntanken var ennå ikke blitt allemannseie i 1967, så man
må være ytterst varsom med å ta "The Fool On The Hill" til inntekt
for miljøbevegelsen (fri og bevare meg for den slags "miljøvernere").
Likevel forfekter sangen et slags holistisk verdensbilde som kommer
sterkere fram i seinere låter.
I tegneserien framgår det at "The Fool" er Paul - en indikasjon
på hans kommende karriere som miljøbevisst rockeartist??
George Harrisons sang på samme EP, Blue Jay Way, er like lang og
monoton som den tåkefulle dagen i Los Angeles den beskriver. Blue Jay (Cyanocitta cristata)
er en amerikansk nøtteskrike med sterke blå, svarte og hvite farger.
Litt leit at den bare lever det østlige USA, så det bør helst være
den vestlige Scrub Jay (Aphelocoma coerulescens). Sangens Blue Jay er riktignok bare et
gatenavn, så George er skyldfri i denne sammenhengen.
Dear Prudence (The Beatles, 1968) - Vi kommer nå til det hvite
dobbeltalbumet, som for biologisk interesserte Beatles-fans er det
sentrale dokumentet over naturtemaer i Beatles-sangene. Nesten
halvparten av sporene har referanser til dyr, planter eller miljøvern
(ikke alle like sterkt, selvfølgelig). En tydelig gryende naturinteresse
skinner klart gjennom både i John og Pauls tekster, men
også George Harrison er nå på banen, attpå til med noen av de beste
"biologiske" tekstene som ble skrevet i Beatles-æraen.
"Dear Prudence" er svakt i slekt med "Fool On The Hill", og er
Johns motstykke til Pauls "Mother Nature's Son" på samme LP, samt
til en viss grad også til George Harrisons "While My Guitar Gently
Weeps" (som jeg ikke kommer til å omtale videre).
Med "Dear Prudence" vil jeg påstå at vi for første gang møter
en "naturvernsang" i Beatles-repertoaret: "Dear Prudence, see the
sunny ski hi hi... The wind is low, the birds will sing, That you are
part of ev'ry thing... The clouds will be a daisy chain, So let me
see you smile again" er noen av linjene i teksten. Det harmoniske,
nær sagt pastorale i sangen understrekes av de regelmessige
gitarklemtene, som minner om ei kirkeklokke. Sangen ble skrevet til en
kvinne ved navn Prudence Farrow under The Beatles' meditasjons-opphold
i Rishikesh i India. Hun tok meditasjon så alvorlig at hun
bokstavelig talt gikk i hi og holdt på å tørne. Sangen er imidlertid
ganske dobbeltbunnet: Ordet "prudence" kan nemlig oversettes med
varsomhet, og på engelsk kan det også bety care, caution,
sensibility, wisdom. I denne betydningen framstår
"Prudence" som en slags visdommens gudinne som oppfordres til å bli
som et barn igjen og ta inn over seg naturen; i sangen eksemplifisert
med sol, blå himmel, svak bris, fuglesang, skyer som lenker av
tusenfryd; kort sagt frigjøre seg fra sin voksne og fornuftige
tilværelse...
Uansett tilblivelseshistorie og tolkning forfekter "Dear
Prudence" et holistisk og antiautoritårt natursyn som i vekslende
grad har preget deler av miljøbevegelsen fra 70-åra og helt opp til
våre dager.
Glass Onion (The Beatles, 1968) er en av Johns mer aggressive låter.
Den driver gjøn med alle dem - artikkelforfatteren inkludert - som
prøver å tolke Beatles-tekstene på jakt etter skjulte budskap. Flere
navngitte sanger blir referert: "I Am The Walrus", "Strawberry
Fields Forever", "Fixing A Hole", "Lady Madonna" og "The Fool On The
Hill" (til og med med blokkfløytesoloen). Mer mystisk er de botaniske
elementene...
"Glass Onion" hva er det? Rett oversatt blir det "glass-lauk".
Er det de små, nesten gjennomsiktige pickles-laukene John mener? -
Neppe. Lauken kan ses tvers gjennom. - Det er heller mer nærliggende
å tenke på ei slags krystallkule som spåkyndige forklarer tilværelsen
gjennom. En god illustrasjon på forståsegpåernes tolkninger av
Beatles-tekstene - gjennomsiktig, lag på lag med meningsløsheter. (En
inntil nå uutgitt versjon av "Glass Onion" ender med knusing av
glass samtidig med at en BBC-tv fotball-kommentator skriker "It's a
goal!")
Verre er den neste blomsten: "Looking through the bent backed
tulips, To see how the other halv lives". Rett oversatt blir dette:
"Ser gjennom de bakbøyde tulipanene, for å se hvordan den andre halve
lever." Som de laukplantene de er, eksisterer det unektelig en
sammenheng mellom tulipaner og "Glass Onion". Er det fra denne
tulipanene vokser? Hva menes med bakbøyd? Er det tulipaner som holder
på å visne? Og hva er den andre halve som lever? - Igjen er nok dette
ordspill på lik linje med teksten i "I Am The Walrus". Men som
botaniker undrer jeg meg over hva John kan ha hatt i tankene da han
skrev om disse tulipanene.
The Continuing Story Of Bungalow Bill (The Beatles, 1968) bringer oss
på tigerjakt i tropene ("Deep in the jungle where the mighty tiger
lies"); eller er det snarere en amerikansk soldat vi følger inn i det
dampene jungelhelvetet under Vietnam-krigen ("He's the all American
bullet headed Saxon mother's son")? Teksten har elementer fra både
tegneserie ("Captain Marvel..."), western-historier ("Buffalo Bill")
og fortsettelsesfortellinger. Jungelstemningen understrekes ved
akustiske gitarer, klapping, plystring og bakgrunnskoring (hvor Yoko
Onos stemme er merkbart tilstede) - nærmest som om beretningen blir
fortalt i opprømt stemning rundt leirbålet i tropenatta.
"Bungalow" er forresten betegnelse på kolonitidas én-etasjes
hus, opprinnelig brukt av engelskmennene i India. Navnet "Bungalow
Bill" er således særdeles treffende! Låta er en harselas over all
slags kolonialisme - engelsk, tysk, amerikansk - om hvorledes den
hvite mann trenger seg inn i tropeskogene med elefanter og gevær uten
andre tanker enn på de dyra han skal drepe og de troféene han skal
få med seg. "The Continuing Story..." - "fortsettelsesfortellingen"
kan sikte til at dette er noe vi aldri blir ferdige med -
dessverre.
Barna trekkes også inn, dels som begeistrede, applauderende
tilbedere av "Bugalow Bill" - "what did you kill" - dels som kritiske
spørsmålsstillere til heltens virksomhet - "The children asked him
if to Kill was not a sin". En advarsel til oss voksne om hvordan vi
med tegneserier og fortsettelsesfortellinger innpoder våre egne,
imperialistiske holdninger i barna, som i utgangspunktet slett ikke
er så overbegeistret for dem? (The Beatles' motvilje mot skytevåpen
kommer på slutten av første LP-side i enda sterkere grad fram på
"Happines Is A Warm Gun".)
I likhet med "Strawberry Fields Forewer", som med sin indirekte
omtale av kulturlandskapet har fått et miljøbudskap sangen opprinnelig
ikke var tiltenkt, kan vi si noe av det samme om "Bungalow
Bill". Den kan utmerket fungere mot vår lettvinte, vestlige
bruk-og-kast-holdning overfor tropeskogene og utryddelsen av alle artene der
- tigeren inkludert. (Et tema Paul McCartney til fulle tok opp i sin
hyldningssang, "How Many People" (Flowers In The Dirt, 1989), til den
myrdede brasilianske regnskogsforkjemperen, Chico Mendes.)
Tre sanger på "The Beatles" skal nevnes i forbifarten: Happines Is
A Warm Gun er en bitter harselas over våpenhandelen (tittelen er
hentet fra et slagord fra Amerikas "National Rifle Association" -
huttetu!), men inneholder lik de fleste "større" Lennon-sanger mange
vilkårlige frie assosiasjoner. Blant annet: "She's well acquainted
with the touch of the velvet hand, Like a lizard on a window pane".
Firfirsla er et minne fra et besøk i Los Angeles hvor disse små
krypdyra vrimler overalt. Det at den befinner seg på ei vindusrute,
tyder på at vi har å gjøre med en gekko-art (som kan krabbe på
loddrette, glatte flater). Sangen ble forresten igjen bannlyst av BBC
på grunn av "vovede" hentydninger... Martha My Dear er skrevet av
Paul McCartney til hunden sin, en old English sheepdog, men kan godt
leses som en hvilken som helst kjærlighetserklæring.
I Am So Tired
er en av John Lennons "latmannsviser" der han tar en sigarett og
forbanner Sir Walter Raleigh (1552-1618), mannen som introduserte tobakken fra
Amerika til England.
Deretter kommer en av de viktigste naturtemasangene i hele Beatles-æraen...
Blackbird (The Beatles, 1968) viser at også Paul McCartney kan lodde
dypt som tekstforfatter. Denne dobbeltbunnete visa er en hyllest til
svarttrosten (Turdus merula), og den mollstemte melodien iblandet
fuglens autentiske sang gir meg alltid nostalgiske vårfølelser. Men
er det riktig? Lytter man til teksten, er den mer dramatisk enn hva
den umiddelbart gir inntrykk av: "Take these broken wings and learn
to fly... Take this sunken eyes and learn to see", hva menes med
dette? Jo, faktum er at svarttrosten i Victoria-tidas England (og
andre land for den saks skyld) ble holdt i fangenskap. For at fuglen
skulle synge hele døgnet, og ikke bare om kvelden og i grålysningen,
ble den blindet, f.eks. ved at øynene ble stukket inn. For at den
ikke skulle fly sin veg, ble vingene brukket. Men den, til Paul å
være overraskende dystre teksten, har likevel en optimistisk slutt:
Fuglen lærer både å se og fly, og flyr bort fra den svarte natta og
inn i soloppgangen.
Er det vår egen oppvåkning Paul tenker på her? (En allegori som
gjenfinnes på den siste "Beatles"-sangen "Free As A Bird".) Eller
ligger det skjult et annet budskap? Er den et bilde på de svartes
kamp i USA? 1968 var jo det året Martin Luther King ble myrdet. Den
skal ha vært skrevet til ei svart kvinne Paul så for seg under
borgerrettsoppreisningen i USA.
Piggies (The Beatles, 1968) er en av George Harrisons mest ironiske
sanger og en bitende satire over det bornerte borgerskapet. Tekst og
melodi (minner litt om "Twinkle Twinkle Little Star") er bygd opp som
en barnesang om små og store griser, men der stopper likheten. I
virkeligheten er den et svart og misantropisk motstykke til Alf
Prøysens "Griskokktrøsta"!
De små grisene kravler rundt i møkka uten å ha noe å se fram
til, livet blir bare verre og verre. De store grisene rører rundt i
møkka, gjør livet surt for smågrisene, men har alltid hvite skjorter
på seg!
Her opptrer grisen i to forkledninger - og i to diamentralt
motsatte betydninger. De små grisene symboliserer de laveste klassene,
de fattige og undertrykte. Akkurat som når griskokken synger:
"Nå kan du lære visa, og synge den for grisa..." (Bare grisene sto
under griskokken på den sosiale rangstigen.)
De store grisene representerer "the establishment". I hippietida
ble "pig" brukt som skjellsord på borgerskap, politi, statsledere og
andre øvrighetspersoner.
Til slutt ender det med at de store grisene spiser de små! "You
can see them out for dinner with their piggy wives. Clutching forks
and knifes to eat their bacon." - Sånn kan det gå...
Rocky Raccoon
(The Beatles, 1968), nok et medlem av dyreriket, denne
gang i temmelig overført betydning - "Stein Vaskebjørn" på norsk.
Dette er en uhøytidelig country-parodi som vekker gapskratt hos dem
ikke liker slik musikk - og selvfølgelig like mye misnøye hos dem som
tar sjangeren mer seriøst. Navnet på antihelten i visa til Paul
McCartney er særdeles velvalgt; dette frekke, altetende og i Nord-Amerika
allestedsnærværende rovdyret passer godt på en omflakkende,
sjusket western-fyr.
Yer Blues (The Beatles, 1968) har et par biologiske referanser: "The
eagle picks mye eye, The worm he licks my bone", dette for å skape
den rette selvmorderiske stemningen - med henvisning til en viss Mr.
Jones av en viss Bob Dylan ("Ballad Of A Thin Man" fra 1965). Ørnen
som hakker i øyet, kan minne litt om sagnet om Promethevs. Han som
stjal ilden fra Zevs og gav den til menneskene. Som straff ble han
lenket til en søyle hvor en ørn hakket ham i leveren. Tekstens videre
referanser til himmel, jord og univers assosierer også til gresk
mytologi.
Mother Nature's Son (The Beatles, 1968) er "natur"sangen framfor noen
i Beatles-repertoaret og kunne gjerne ha vært sunget på et møte i
Natur og Ungdom på 1970-tallet. Teksten minner litegrann om "Barn av
regnbuen" (av Pete Seger), men er mer stereotyp og viser tydelig Paul
McCartneys hang til det sentimentale. Tekst og melodi peker mot de
samtidige "Fool On The Hill" og "Dear Prudence" (John Lennons
"natur"sang) og Pauls framtidige "Mull Of Kintyre" fra 1977. Den er
utformet som en hymne (understreket av klassiske trompeter og
tromboner) til naturen og det reine og ufordervete livet på landet:
"Born a poor young country boy, Mother Nature's Son". "The Fool" er
blitt en mer sympatisk natur-gutt, "All day long I'm sitting singing
songs for ev'ryone." - Ellers er visa full av natur-temaer hentet fra
Beatles' nærområder: "Sit beside a mountain stream, see her waters
rise... Find me in a field of grass... Swaying daisies sing a lazy
song beneath the sun". Er det Lake District med sine oseaniske fjellbekker,
grasbakker og tusenfryd Paul synger om? Daisy kan på engelsk forresten også
betegne andre korgplanter med hvite eller rosa tungekroner, f.eks. prestekrage
(Leucanthemum vulgare). Denne svaier atskillig mer i vinden enn
den lille tusenfryden, og det er nok heller denne Paul hadde i tankene.
Hva apekatten forestiller i den etterfølgende sangen, Everybody's Got
Something To Hide Except Me And My Monkey, er umulig å gjette. Kan
det ha noe med narkotika (heroin?) å gjøre?
Savoy Truffle (The Beatles, 1968). Det er uhyre sjelden at soppriket
behandles musikalsk, enn si i pop-verdenen. Unntakene som jeg kjenner
til, er "Mushrooms for Violin" av tsjekkeren Václav Hálek, "soppkantaten"
til esteren Lepo Sumera, De Lillos' "Soppesmørbrød", den obskure "Parahelion"
av den like obskure gruppa The Petals, og noen barnesanger av
typen "Kjenner du Hr. Kantarell?" - og "Savoy Truffle". Lagå at "Savoy Truffle"
kanskje er en sjokoladetrøffel - trøffelen som symbol har George
Harrison i hvert fall fått med seg!
George har en større egenskap til å moralisere enn de andre
Beatles-gutta. "Piggies" er et eksempel, "Savoy Truffle" et annet (og
bedre). Opprinnelsen til teksten er at George Harrisons venn Eric
Clapton (med sitt fantastiske gitarspill på "While My Guitar Gently
Weeps" på samme LP) elsket å proppe seg med billig sjokolade. Teksten
er i utgangspunktet en opplisting av innholdet i ei eske "Good News"-
konfektblanding. Vi finner mange botaniske godbiter: Mandarin, ingefær,
ananas, kaffe, kirsebær, eple, kokosnøtt.
- "But you'll have to have them all pulled out after the savoy
truffle".
Da er vi inne på selve essensen i låta; borgerlig dekadanse -
med trøffelen (representert ved SOPPEN, ikke sjokoladesurrogatet) som
hovedsymbolet. Musikken er også ganske dekadent; tung storband-rock
overlesset med saksofoner, slagverk og gitarer.
Professor i mykologi Finn-Egil Eckblad skriver: Det har alltid
stått en egen glans av trøfler.
De fleste vet vel verken hva de er eller hvor de kommer fra,
bare at det er noe dyrt som fortrinnsvis forekommer i fransk kjøkken
og finere kolonialforretninger. Det er aldri tvil om hva forretningens
dyreste hermetikkbokser inneholder. (Russisk kaviar kommer i annen rekke.)
Ja, sjøl for den som vet at det er underjordiske sopp
som må graves opp, fortrinnsvis av spesialtrente griser eller hunder,
er glansen like uomtvistelig. Trøfler har vært anerkjent
lekkerbisken siden oldtida. De romerske
keiserne fortærte visstnok tonnevis, men etter Romerrikets undergang
forsvant kunnskapen om trøfler innafor den europeiske kulturkrets.
Først i det 14. århundre dukker de igjen opp i franske kjøkken. Etter
at man i begynnelsen av forrige århundre lærte å dyrke trøfler på
eiketrær hvis røtter er infisert av soppen, skjøt bruken i været. Da
ble det med ett meget fasjonabelt å bruke trøfler som tilsetning til
all verdens retter. Omkring 1825 sto trøffelens glorie i sin høyeste
glans. Folk av det fineste borgerskap turde da knapt antyde at de
hadde deltatt i et festmåltid som ikke inneholdt minst én
trøffel-garnert rett! Til velsituerte kretser i Norge kom trøffelen som
hermetisert delikatesse. En vittig hund fra 1860-åras Christiania
skal ha sagt at han følte seg ganske "fortrøflet" i noen selskaper
han var med i! - Og da er vi egentlig tilbake til George Harrison
igjen: "You know that what you eat you are" - forresten hentet fra
tittelen på Alan Parisers film "You Are What You Eat".
Trøffelen som symbol på dekadansen og det "gode liv" har ikke
George Harrison monopol på. Les bare hva Alexander Kielland skrev
nesten 90 år i forvegen: "- tilvenstre havde hun sin nye Elsker - den
tykke Anatole, som havde forspist seg på Trøfler" (fra "Nye
Noveletter", 1880). - "The sweat is gonna fill your head. When it becomes
too much you'll shout aloud". - Eller Henrik Ibsen i "Et dukkehjem"
i scenen hvor doktor Rank forteller Nora om sin sjukdom,
arvet etter faren:
Rank: "Ja det er minsæl ikke andet, end til at le av, det hele.
Min arme, uskyldige rygrad må svi for min faders lystige løjtnantsdage."
Nora: "Han var jo så henfalden til asparges og gåseleverpostejer.
Var det ikke så?"
Rank: "Jo; og så til trøfler."
Nora: "Ja, trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?"
- "but what is sweet now turns so sour, We all know obla-di-blada,
But can you show me where you are"!!
Cry Baby Cry (Beatles, 1968) er en av John Lennons minst omtalte
låter. Merkelig i grunnen, da den tilhører en av hans mest gåtefulle
sanger. Kanskje er den blitt glemt fordi den er siste kutt før
"Revolution 9" og "Goodnight" som de færreste utenom de spesielt
interesserte gidder å høre på. Like godt å ta av pickupen ved "Cry
Baby Cry"... I ettertid skal John forresten sjøl ha karakterisert
låta som "a piece of rubbish".
Sannsynligvis er tittel og refreng basert på en TV-reklame som
begynte "Cry baby cry, make your mother buy" (sml. Kellogg's-reklamen
i forbindelse med "Good Morning, Good Morning"). Tekst og melodi er
bygd opp som en engelsk barnesang (nursery rhyme), og referansene til
Lewis Carroll er igjen tydelige. John Lennon hadde sterkere evne til
å dikte med innlevelse om barndommen enn de andre Beatles-gutta, og
"Cry Baby Cry" er et godt eksempel. Tilsynelatende er den en harmløs
sang om et kongelig te-selskap i en like tilsynelatende uskyldig
engelsk hage hvor de kongelige tålmodig venter på hertuginna av
Kircaldy som alltid er seint ute til te. "The King of Marigold" betyr
ringblom-kongen. Er dette en hentydning til hva slags blomster kongen
plukker til vennen som skal komme og spille i selskapet? De gilde,
oransje ringblommene (Calendula officinalis) har jo en slags naiv
skjønnhet som harmonerer godt med den stemningen sangen formidler.
"Lucy In The Sky With Diamonds" med sine cellofanblomster og
marshmallows spøker i bakgrunnen...
Denne troskyldige skildringen av konge, dronning, hertug og
hertuginne er ganske sikkert uekte. I det virkelige liv næret ikke
opphavsmannen noen plagsom respekt for øvrigheten - neppe heller her.
For eksempel da Beatles opptrådte på en kongelig forestilling 4.
november 1963, hvor blant annet dronningmora, prinsesse Margaret og
lord Snowdon var tilstede, uttalte John følgende til publikum: "Would
the people in the cheaper seats clap your hands? And the rest of you,
if you'll just rattle your jewellery."
Men freden og harmonien som sangen i utgangspunktet formidler,
er ikke uten mørke skyer. Problemene antydes ved at hertuginna av
Kircaldy aldri er presis. Verre er det at det har oppstått et problem
for hertugen i anledning av et budskap som ble overbrakt ved "The
local Bird and Bee". Er det mulig at han ikke kan komme i det hele
tatt? Og hva menes med "Bird and Bee"? Er det et lite spark til Paul
McCartneys "Blackbird", de svake svarttrostfløytene i bakgrunnen kan
tyde på det. Eller menes det en slags lokal øvrighetsperson som har
overbrakt budskapet? Eller er det mer obskønt? "Bird" kan bety jente
(sml. "This Bird Has Flown" under "Norwegian Wood"), mens "bee" kan
være en hentydning til det mannlige organet (trass at arbeidsbiene
alltid er hunnkjønn). I så fall er det fristende å tolke det som
distriktets horehus. Kanskje ikke uproblematisk for en hertug å måtte
motta ett eller annet viktig budskap på et slikt sted... Jeg heller
helst til denne tolkningen, ikke minst fordi det gir den rette
Lennonske vrien!
Selskapet ender tolv midnatt med en spiritistisk seanse. Men det
er tydeligvis bare humbug, for stemmene som liksom kommer ingenstedsfra,
er noe barna har funnet på.
Spiritisme var utbredt i det finere borgerskap i begynnelsen av
dette århundre. Jeg vil anta at John Lennon ikke hadde særlig sans
for slikt åndelig tøv - iallfall som spissborgerlig fornøyelse - til
tross for at han på dette tidspunktet nok ikke var helt fremmed for
magi, tarot, i-ching og mantra (skal vi tro teksten til "God" på
LP-en "John Lennon/Plastic Ono Band" fra 1970). Hvis vi skal tolke "Cry
Baby Cry" som en slags anti-spiritisme-sang, likner den tematisk på
anti-kvakksalver-låta "Doctor Robert" og anti-guru-visa "Sexy Sadie".
Når "Cry Baby Cry" fader ut, går vi over i Beatles' mest
apokryfiske og korteste låt "Can You Take Me Back" sunget av Paul
McCartney før "No 9" forkynnes gjennom høyttaleren.
The Ballad Of John And Yoko (single, 1969) inneholder linjene:
"Caught the early plane back to London, fifty acorns tied in a sack.
The men from the press said we wish you success..." Acorns betyr
eikenøtter - hva i huleste har de her å gjøre? Forklaringen er denne:
John Lennon og Yoko Ono fikk idéen å sende eikenøtter
til ei rekke statsoverhoder, f.eks. president Nixon. Med nøttene fulgte en
beskjed at de skulle plantes som et symbol på fred.
Dette skjedde om forsommeren 1969, ikke akkurat toppsesongen for eikenøtter.
Det ble sendt ut appell til hele landet. Det kom inn noen få
stykker, blant annet fra en forretningsmann som kjente godt til
forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Han forlangte like godt ett
pund stykket!
To sanger nevnes i forbifarten: Første verselinje av Hey Bulldog
(Yellow Submarine, 1969) lyder: "Sheep dog standing in the rain,
Bullfrog doing it again". "Sheep dog" refererer seg sikkert til Paul
McCartneys egen hund (jf. "Martha My Dear"), men hva betyr
"bullfrog"? Jo, den er virkelig nok: Oksefrosken (Rana catesbeiana) lever
i det østlige Nord-Amerika og er beryktet for sin grådighet og berømt for sine
velsmakende lår. Navnet kommer av at kvekkingen nærmest skal minne
om oksebrøl. Men hvorfor den er tatt med, er like ubegripelig som
f.eks. "Wigwam frightened in the dark" og resten av "Hey Bulldog" for
den saks skyld - men det er sikkert også meningen! "Bulldog" kan
forresten stå for engelskmannen på samme måte som "Walrus" og
"Bungalow Bill", uten at teksten blir noe mer meningsfylt av den
grunn. I Come Together (Abbey Road, 1969) står: "he got walrus
gumboot" (han fikk hvalross-gummistøvler). Hvalrossen nok en gang...
Maxwell's Silver Hammer (Abbey Road, 1969) får meg til å tenke på et
innslag i en studentrevy på grunn av sine referanser til
"vitenskapelige" ting som "test tube" (reagensrør), "majoring in medicine"
og "studied pataphysical science", men også til skole, rettssak,
galleri. Teksten er et forsvarsinnlegg for en navngitt massemorder,
Maxwell Edison. Paul McCartney har fått mye kjeft for denne sangen,
både av de øvrige Beatles-medlemmene og kritikerne. Jeg syns dette
er litt urettferdig. Teksten må vel nærmest sees på som relativt
harmløs, svart humor (en ikke uvanlig sjanger i studentrevyer det
heller), og verre ting ble da vitterlig sunget av den samtidige,
amerikanske satirikeren Tom Lehrer (med blant annet "Poisoning
Pigeons In The Park", "The Elements", "Masochism Tango" og "We Will
All Go Together When We Go" på repertoaret). "Maxwell's Silver
Hammer" minner da også en god del om Lehrer, ikke bare ved sin svarte
humor, men også ved de "akademiske" referansene (Lehrer er professor
i matematikk) og kabaret-aktige melodi og piano-spill (Lehrer
akkompanjerte seg sjøl på piano).
Hva menes med "pataphysical science"? Opprinnelig ble begrepet
"oppfunnet" av den franske, absurdforfatteren ("Ubu Roi"), Alfred
Jerry (1873-1907). Det var en parodi-vitenskap som behandlet såkalte
"imaginære løsninger". Et patafysisk selskap ble opprettet i Paris.
Reagensrøret til det patafysikk-studerende (man trenger neppe noe
slikt til nevnte vitenskap) offeret, Joan, og medisin-utdannelsen til
massemorderen er nok tatt med for framheve den akademiske stemningen...
Hvem er forresten morderen, Maxwell Edison? Det er nærliggende
å tenke på J.C. Maxwell, en skotsk fysiker som utarbeidet teorien for
de elektromagnetiske bølgende (blant annet radiobølgene og lyset) og
således la grunnlaget for både radio og fjernsyn; dernest på Thomas
A. Edison, den berømte, amerikanske oppfinneren av glødelampen,
fonografen og kinetoskopet (forløperen til kinoen). Spørsmålet fra
Maxwell, "Can I take you out to the pictures Jo-oh ho-oan", får
kanskje sin mening? Men hvorfor disse to nyttige samfunnsborgerne
(hvis det er dem?) skal knyttes til massedrap, fortoner seg jo høyst
merkverdig...
Octopus's Garden (Abbey Road, 1969) er den eneste Beatles-låta som
beskriver et konkret biologisk fenomen: Det at den store åttearmede
blekkspruten, kraken (Octopus vulgaris), som lever i Middelhavet, sleper
sammen steiner og bygger et slags krater hvor den kryper i skjul og
venter tålmodig på et intetanende bytte, en fisk f.eks.
Det er Ringo Starr som har laget sangen - en slags oppfølger til
"Yellow Submarine". Den 22. august 1968, mens Beatles spilte inn
"Back In The USSR" og sovjetiske tanks rullet inn i Tsjekkoslovakia,
reiste Ringo vekk fordi han ikke lenger holdt ut all kranglingen
mellom gruppemedlemmene. Han ferierte noen dager på Sardinia der han
traff en fisker som fortalte ham om hvordan blekksprutene holder til
i hulene sine og vandrer rundt på havbunnen på jakt etter skinnende
steiner, hermetikkbokser og flasker som de setter foran hulen som en
slags hage. Ringo fikk da idéen til å lage "Octopus's Garden" et
trygt undersjøisk gjemmested fra platestudio i Abbey Road og alle
ubehagelighetene der...
Because (Abbey Road, 1969) er melodisk inspirert av Beethovens
"Måneskinnssonate", og er ved sin elegante harmoni og nennsomme
instrumentering Beatles' nærmeste berøring av klassisk musikk.
Teksten er skåret inn til beinet, til det absolutt nødvendige, uten
at det går ut over budskapet som formidles. Japaneren Yoko Onos
nærvær er tydelig - det er noe haiku-aktig over det hele.
I enda sterkere grad enn "Dear Prudence" og "Mother Nature's
Son" handler "Because" om naturens virkning på sinnet. I tre
ordknappe vers forkynnes: "Fordi jorda er rund, får den meg til å
tenke... Fordi vinden er sterk, får den tanken min til å blåse...
Fordi himmelen er blå, får den meg til å gråte..." (Dessverre
forsvinner hele poesien i oversettelsen.) Midt i denne hyllesten til
naturen kommer et mellomspill med Beatles' hovedtema, kjærligheten,
i dette tilfellet den altoppslukende: "Kjærligheten er gammel,
kjærligheten er ny, kjærligheten er alt, kjærligheten er deg." Aldri
har vel et holistisk syn på miljø og kjærlighet vært kombinert på en
enklere og mer overbevisende måte, i hvert fall ikke i en poptekst.
Denne nesten visjonære sangen er den nest siste The Beatles
som gruppe kom til å spille inn - august 1969. Synd, da den staker
ut en kurs det skulle ha vært interessant å følge. Året etter var det
første europeiske naturvernåret...
Mean Mr. Mustard (Abbey Road, 1969), planteriket i overført
betydning. "Simple Hr. Sennep" er en skitten uteligger som av flere
ekle gjøremål putter pengesedler i nesa. Sennep er en velkjent
kryddermikstur hvor hovedingrediensen er knuste frø av hvitsennep
(Sinapis alba) eller svartsennep (Brassica nigra), og er faktisk det
eneste skarpe krydder av reint europeisk opprinnelse (pepper og
spansk pepper kommer henholdsvis fra Asia og Amerika). John Lennon
syntes tydeligvis at det var et passende navn på den møkkete
lassisen. (John Lennon hadde for øvrig en ganske bisarr humor når det
gjaldt folks ulike utseende og oppførsel.)
Across The Universe (Let It Be, 1970) har en rotet tilblivelseshistorie.
At den her kommer etter "Because", skyldes at jeg følger
kronologien til de "offisielle" Beatles-LP-ene og -singlene.
Denne Lennon-låta ble spilt inn allerede i februar 1968 og var
tiltenkt som en A-side på en single. Dessverre ble innspillingen
skjemmet av et ikke helt vellykket arrangement bestående av wah-wah-gitar
og koring utført av et par tenåringsjenter for anledningen
hyret fra den mest ihuga fansen (som tilbrakte størsteparten av dagen
ved å henge utafor Abbey Road-studio i håp om å få et glimt av sine
idoler). Denne framføringen ble heldigvis ikke gitt ut på single, men
ble erstattet av McCartneys "Lady Madonna". Teipen ble liggende
ubrukt halvannet år inntil John Lennon ble spurt om den kunne brukes
som ett av kuttene på samle LP-en "No One's Gonna Change Our World"
til inntekt for Verdens Villmarksfond. På dette kuttet ble hastigheten
økt en halvtone, og det ble lagt til lydkulisser av
fuglekvitter og vingeslag i begynnelsen og slutten. På den seinere
LP-en "Let It Be" opptrer låta i en ny forkledning, remikset av Phil
Spector. Han beholdt det originale vokalsporet, nedtonet wah-wah-gitaren,
fjernet jentekoringa og fuglelåtene, opprettholdt den
originale hastigheten og la på et arrangement av "Disney"-strykere
og "englekor". Hvor smakløst det nye arrangementet i utgangspunktet
kunne virke, ble resultatet overraskende vellykket. Det er "Let It
Be"-versjonen vi nå oftest hører; "Villmarksfond"-utgaven med sitt
"tørre" lydbilde og "pipete" koring hører helst med til
Beatles-raritetene.
Det at sangen ble brukt til inntekt for Verdens Villmarksfond,
skulle jo tyde på at teksten handler om naturvern. Umiddelbart gjør
den ikke det, hvis vi da ser bort fra refrenglinja "Nothing's gonna
change my world" som gjentas tilsammen 12 ganger og som reflekterer
tittelen på LP-en "No One's Gonna Change Our World". På den annen
side representerer "Across The Universe" i aller høyeste grad en
holistisk verdensanskuelse som nå ikke bare omfatter jorda, men hele
universet. Østlig filosofi og religion trer sterkere fram her enn i
noen annen John Lennon-tekst. Det mystiske "Jai Guru De va OM", som
kommer først i refrengene, er sanskrit og betyr visst noe i retning "Vær hilset,
guddommelige lærer", mens "OM" nok er et mantra, men kan også stå for
"altet", eller universets lyd - bakgrunnsstøyen...
"Across The Universe" minner mer om et dikt enn noen pop-tekst.
"... it's one of the best lyrics I've written. ... It's a poem, you
know, you could read 'em.", karakteriserte John sjøl teksten. Han la
ikke skjul på å være stolt over å ha laget den, noe han slett ikke
alltid var overfor sine egne Beatles-produkter.
Ved siden av "Because" markedsfører "Across The Universe" som
sagt et holistisk syn på menneske, natur og miljø. En anskuelse som
gjennomsyret hippie-bevegelsen mot slutten av 1960-åra og som ble
tatt opp av deler av miljøbevegelsen på 70-tallet, med gaia-teorien
som et ektefødt barn. Men her kan man lett gå i fella og blande
metafysikk med økologi: Faget økologi har siden Ernst Haeckel
lanserte ordet i 1869 vært læren om sammenhengene i naturen. Det kan
være fristende å ta den som vitenskapelig alibi for holistiske
synspunkter, men da er vi på farlige veger. De økologiske læresetningene
strengt rasjonelle, med rot i de alminnelige naturlovene
fra fysikk, kjemi og matematikk. Det fins absolutt intet metafysisk
element! Hippie-bevegelsen, med blant annet The Beatles som talerør,
la derimot inn sterke metafysiske overtoner i sin holistiske
naturanskuelse. Ja, "ånden", "altet" og ikke minst "kjærligheten"
gjennomstrømmet menneskene såvel som natur og univers. Vitenskapelige
teorier hadde hippiene mindre sans for. Snusfornuftig reduksjonisme
tilhørte foreldregenerasjonen og det trangsynte borgerskapet, pluss
revisjonistene i Sovjet (Mao gikk merkelig nok mer fri, men han unnså
da seg heller ikke for å benytte uvitenskapelige, ja, faglig sett uøkologiske
metoder). Deres viktigste motargument var at vitenskapen bare hadde
skapt død og elendighet - med atombomben som selve manifestasjonen!
Det er derfor viktig at man klart skiller mellom vitenskap og
reduksjonistisk metode slik det forekommer i faget økologi, og etikk
og holistisk livssyn slik dette ble forfektet av hippie-bevegelsen.
Holistiske gaia-teorier og andre New Age-anskuelser som pretenderer
å være vitenskap, har jeg liten sans for.
En forsøksvis konklusjon vil være: (1) Naturtemaene kommer seint i
Beatles' karriere. (2) De opptrer hyppigere enn i tekstene til
samtidige popgrupper (Rolling Stones, The Who, Beach Boys osv.). (3)
I noen av sangene som inneholder naturtemaer, kan vi ane en viss
orientering mot naturbevissthet, eller i det minste en holistisk
verdensanskulelse (som ikke egentlig behøver å være identisk med
miljøvern). Og nettopp her framstår Beatles som noen av de aller
første rocke-artister som berører temaet. (Sjøl protestvisenes
"konge", Bob Dylan, har ikke tilnærmelsesvis så mange innen samme
periode, velger vi da å se bort fra krig og atombombetrussel som
miljøproblem.)
Til tross for en metafysisk innpakning og holistiske overtoner
blandet med ufordøyd østlig visdom, skal vi ikke nekte for at
hippiene, og Beatles i særdeleshet, gav viktig næring til den
kommende miljøbevegelsen som på begynnelsen av 1970-tallet så på
naturødeleggelsene på samme måte som blomsterbarna hadde sett på
krigsmaskinene et par år i forvegen. Og vi skal ikke glemme at alle
datidas miljøkamper - hos oss fra Mardøla i 1970 til Alta i 1981 -
indirekte hentet noe inspirasjon fra tankene som forfektes i "In My
Life", "Dear Prudence", "Mother Natures' Son", "Across The Universe"
og "Because". La meg avslutte med John Lennon: "I 60-åra skjedde det
en revolusjon blant unge mennesker, og den gjaldt ikke bare enkelte
grupper eller klasser - den fikk betydning for selve måten folk
tenkte på. Det var de unge som skjønte det først, og så fulgte neste
generasjon på. The Beatles var en del av denne revolusjonen, som
egentlig er en evolusjon, og som fortsatt pågår. Vi var alle om bord
på det skipet i 60-åra. Vår generasjon - et skip på veg mot Den nye
verden. Og The Beatles satt i utkikkstønna."
KILDER
De aller viktigste kildene har selvfølgelig vært Beatles' egne plater,
tekster og kommentarer (sistnevnte fra gullgruven "The
Beatles antologien"). Men jeg har også flittig benyttet annenhånds materiale.
Særlig fire forfattere vil jeg framheve: Philip Normans "SHOUT!" er
den mest fullstendige behandlingen av Beatles-epoken fra John Lennons
fødsel til oppløsningen i april 1970. Trass en noe ufin behandling
av Paul McCartney, er boka uomtvistelig den beste bakgrunnen for
historiske data og derfor den viktigste oppslagsboka når det gjelder
årstall, steder og hendelser. Forfatteren innlater seg imidlertid
sjelden på utforskning av selve sangene. Det har derimot nordmannen
Harald Engelstad gjort i boka, "Halvparten av det jeg sier er
meningsløst", om John Lennons tekster gjennom hele Beatles-perioden
til og med Plastic Ono Band. Hans analyser er både skarpsynte og
dyptloddende, og det er ikke fritt for at jeg har forsynt meg godt
av hans materiale. Den tredje forfatteren er Ian MacDonald som med
sin "Revolution In The Head" utvilsomt har levert tidenes beste
utlegning om 60-åra og The Beatles. Hver eneste sang er behandlet med
kommentarer og detaljerte historiske bakgrunnsdata. Dessuten står
oversikter over alle musikere som bidrar på hver enkelt av sangene
- så langt dette er kunnet blitt brakt på det rene. Boka, som nærmest
går vitenskapelig til verks, er et absolutt must for alle
Beatles-interesserte! Men nesten like, eller vel så god er boka til
nordmannen Bård Ose, "Beatles hele livet". Den likner noe på Ian
MacDonalds bok, men har kuttet mesteparten av pratet omkring 60-åra
generelt og konsentrert seg om hovedsaken. Dessuten inneholder den
informasjon jeg verken har funnet hos Ian MacDonald eller tidligere
forfattere. Videre har den - ulikt tidligere bøker om Beatles - også
tatt med "Beatles etter Beatles", dvs. gamle Beatles-låter som er
blitt gitt ut etter gruppas opplsning. Boka anbefales på det
varmeste! I tillegg har jeg hatt stor glede av informasjon
hentet fra diverse hjemmesider på World Wide Web - takk til: Alan W.
Pollack, Michael Weiss, Michael Brown, Jim Kendall, Joel Hurmence,
Jay Smith, Jean Gerencer, Charles McGrew, Joseph Brennan, Kent
Fletcher og "saki". - Det trykte kildematerialet (med unntak av
botaniske og zoologiske oppslagsverk) fins nedafor.
anonym 2000. Norwegian wood, isn't it good? - Grevlingen 19, 3: 4-5.
Bjørnstad, O.N. 1991. Changes in forest soils and vegetation in
Søgne, southern Norway, during a 20 year period. - Holarct. Ecol. 14:
234-244.
Brox, J. 2001. Den vesle klassefesten. - Dag og Tid 40, 31: 13.
Campbell, C. & Murphy, A. 1980. From Romance to Romanticism:
Analysing The Beatles' Lyric. I: Things We Said Today. The Complete
Lyrics and a Concordance to The Beatles' Songs, 1962-1970. - Ann Arbor,
s. XXI-XXXI.
Claus, R., Hoppen, H.O. & Karg, H. 1981. The secret of truffles: A
steroidal hormone? - Experientia (Basel) 37: 1178-1179.
Eckblad, F.-E. 1983. De fire store og kjennskapet til sopp. - Blyttia
40: 245-247.
Eckblad, F.-E. 1985. Ekte trøfler i Norge? - Våre nyttevekster 80: 5-7.
Eckblad, F.-E. 1994. Sopp i Norge før i tiden. - Soppkonsulenten A/S,
Ås.
Engelstad, H. 1988. Halvparten av det jeg sier er meningsløst. John
Lennons tekster fra Please Please Me til Plastic Ono Band. - Scanbok
forlag, Oslo.
Evans, M. 1984. The Art of the Beatles. - Anthony Blond, London.
Friedman, R. (red.) 1995. Reunion Special. - Life Fall 1995, Special.
Høiland, K. 1985. Kulturlandskapet i faresonen. Strawberry fields
forever. - Våre Nyttevekster 80: 8-11.
Høiland, K. 1993. Cortinarius sylvae-norvegicae sp. nov. - a new
species in Cortinarius subgenus Dermocybe. - Mycotaxon 48: 85-89.
Leaky, R.E. 1981. Mennesket blir til, oversatt av L.H. Bjørgum.
- Universitetsforlaget, Oslo.
Lennon, J., Ono, Y. & Peebles, A. 1981. The Lennon Tapes. - The
Contributors and the British Broadcasting Corporation.
MacDonald, I. 1995. Revolution In The Head. The Beatles' Records and
the Sixties. - Pimlico, London.
Norman, P. 1981. SHOUT! The True Story of the Beatles. - Hamish
Hamilton Ltd (Elm Tree Books), London.
Ose, B. 1999. Beatles hele livet. - Eide Forlag, Bergen.
Sansom, C.A. (red.) 1979. Pocket Beatles Complete. - Wise Publications,
London, New York, Sydney, Tokyo, Cologne.
Schandy, T. 1996. Med tenna på tørk. Polhavets tjukkas vender
tilbake. - Natur & miljø 1996, 6: 13-15.
Taylor, D. (red.) 1995-1996. The Beatles Anthology 1-3. - Apple Corps Ltd/EMI
Records Ltd.
The Beatles 2000. The Beatles antologien. Norsk utgave. Oversatt av
Kyrre Haugen Bakke m.fl. - J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo.
Thomson, E. & Gutman, D. (red.) 1987. The Lennon Companion. Twentyfive
Years of Comment. - The Macmillan Press Ltd, Houndmills,
Basingstoke, Hampshire, London.
Wormstrand, T. 2001. Fugler i Marka: Svarttrosten - homøopat og
inspirator. - Snø & Ski 2001, 1: 36-37.
There are places I'll remember all my life
Though some have changed
Some forever not for better
Some have gone and some remain
All these places had their moments
John Lennon (for dette er også en John-sang, iallfall teksten)
skriver øyensynlig om steder han husker fra barndommen. (En tidligere, upublisert versjon består delvis av ei oppramsing av
stedsnavn på bussturen fra Johns hjem ned til sentrum i Liverpool.
Men dette ble droppet i den endelige versjonen. På sett og vis er
sangen en forløper til "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane".)
Han ser at noen steder er forandret - for alltid, men ikke nødvendigvis
til det bedre. Lavmælt og famlende antydes her et oppgjør med
Stutum-holdningen "vekk med det gamle, det moderne er bedre - vi kan
ikke snu utviklinga". Egentlig ligger mye av essensen i moderne
bevaringsfilosofi - forandring er ikke nødvendigvis forbedring -
nedfelt i disse verselinjene.
