Naturtemaer i tekstene til The Beatles

Klaus Høiland

Oversikt over titler som er behandlet her.

Oversikt over alle planter, sopp og dyr som The Beatles har med.

Skal Beatles' tekster nok en gang endevendes på jakt etter nye budskap...!

Faktisk vil jeg likevel driste meg til å innlate meg på en slik analyse, ikke først å fremst for å menge meg med koret av forståsegpåere, men for å ta opp ei side som jeg som entusiastisk beundrer av de fire Liverpool-gutta aldri har sett behandlet, natur- og miljøtemaer i sangene deres.

Egentlig er det ikke så rart at dette temaet ikke har vært berørt før. Rocken er i utgangspunktet et urbant fenomen, og dens historeskrivere har et like (om enn ikke mer) urbant opphav. Og når sant skal sies, er det heller ikke mye biologi og naturvern som fins i rocketekstene (forutsatt at vi ekskluderer det i aller høyeste grad biologiske fenomenet; gutt møter jente...). Beatles er i så måte ikke noe unntak, men siden de på mange måter formet en hel generasjon av Vestens ungdom, kan det være interessant å se på hva som fins av naturtemaer i låtene deres.

Med unntak av Ringo Starr vokste alle Beatles-gutta opp i Liverpools utkant, nærmere bestemt strøket rundt Allerton og Woolton. Mange tror at deres barndom var i den (da) støvete og skitne downtown med utsikt til havnelagerne og pipene, og en teddyboy på hvert gatehjørne, men dette er en myte. I virkeligheten levde de opp i byens - i relativ forstand - bedre utkant. Allerton er preget av en- til toetasjes hus, med hage og egen port - typiske for engelske forstadsstrøk. Det er også flere parker, f.eks. Woolton Park og den store Calderstones Park. Gata hvor John Lennon vokste opp, Menlove Avenue, er faktisk ganske "fornem" med flotte hager og store trær. John Lennon sa sjøl: "Jeg var en ren og pen forstadsgutt, og i klassestrukturen var det et halvt trinn høyere enn Paul, George og Ringo, som bodde i kommunale hus. ...så i forhold til dem var jeg født med en sølvskje i munnen på en måte. Ringo var den eneste bygutten av oss."

Både Paul McCartney og John Lennon kom ved flere anledninger inn på gatene og parkene i deres barndoms Liverpool og hva dette hadde betydd for dem siden. Ved et par anledninger inspirerte de til noen av de beste låtene Beatles laget.

Skal vi forsøke å karakterisere og klassifisere natur- og miljømomentene i Beatles sanger, kan vi grovt sett dele dem inn i følgende grupper:

1) Naturtemaer som mer eller mindre tilfeldig element: Her er alt fra enkeltord som "bird", "butterflies", "flower", "tree", "dog", "bullfrog", "lizard", "poppies", "seashell" til sammenstillinger som f.eks. "doing the garden digging the weeds" eller "bent backed tulips". Vi snakker her om ord og vendinger som er tatt med for ordspillet eller rimets skyld uten at det ligger noen "dypere" mening i det. Det er i denne kategorien vi finner de fleste sangene, og bortsett fra noen få unntak, skal vi ikke beskjefte oss noe med dem.

2) Natur- og miljøtemaer som helt eller delvis inngår som et hovedelement i tekst eller tittel. Her finner vi "Blackbird", "Strawberry Fields Forever", "Dear Prudence", "Mother Nature's Son" - kort sagt, flere av de "store" låtene fra tidsrommet 1967-1969. Vi skal se at noen av disse - om enn ganske vagt - tar opp temaer som skulle prege deler av miljøengasjementet utover 1970-, 80-tallet. - Ja, nå også for den slags skyld.

3) En tredje type kan vi kalle "ordlek"-sangene, som ofte har et utpreget satirisk eller parodisk innhold, og hvor biologiske temaer inngår som hoved-, eller bi-element. "I Am The Walrus", "Piggies", "Savoy Truffle", "Lucy In The Sky With Diamonds", "Cry Baby Cry" og "Octopus's Garden" hører blant disse.

4) Endelig kommer ei gruppe sanger der dyrelåter inngår i arrangementet. Det er:

"Good Morning, Good Morning" (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band) hvor lytteren vekkes av et lystig hanegal før messingblåserne forkynner at morgenstund har "gull i munn". Sangen avsluttes med (i rekkefølge); hane (repetisjon), kyllinger, katt, hund, hest, sau, løve, elefant(?), revejakt! (med galopperende hester, hundekobbel og jakthorn), høne, de muntre trillene til en bokfink, og til slutt et nytt hanegal genialt smeltet sammen med en gitarakkord idet det går over i reprisen av "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band".

"Blackbird" (The Beatles) der svarttrostens fløytetoner vakkert ledsager Paul i andre halvdel av visa.

"Piggies" (The Beatles) der de små grisene akkompanjeres av autentiske grynt, mens de store grisene får toner til cembalo (et tangentinstrument fra 17.-18. århundre) og strykere i dekadent rokokko(?)-stil.

"Cry Baby Cry" (The Beatles) der vi aner svarttrost og en annen fugl (høne?) som bakgrunn til verselinja "The Duchess of Kircaldy always smiling and arriving late for tea".

"Hey Bulldog" (Yellow Submarine) slutter med at John Lennon og Paul McCartney morer seg med å bjeffe og ule som bikkjer.

"Sun King" (Abbey Road) som åpner med pipingen til en siriss, sammen med en dypere, skurrende lyd som muligens kan være fra en myrsnipe (pluss noe ubestemmelig kvitring).

"Across The Universe" som i sin opprinnelige versjon starter med fuglekvitter og vingeslag. Denne innledningen ble imidlertid sløyfet etter at den ble gitt et nytt - og etter min mening bedre - arrangement av "wall of sound"-produsenten Phil Spector på LP-en "Let It Be".

I den bisarre "Tomorrow Never Knows" (Revolver) forekommer noen låter som får meg til å tro at jeg befinner meg midt i en flokk måker eller krykkjer, "the 'seagull' tape loop" (i virkeligheten er det Paul McCartneys latter). - Eller kanskje skal det forestille hyl fra snøleoparder på en fjelltopp i Tibet, siden teksten er inspirert av Timothy Learys (LSD-profeten) oversettelse av Den tibetanske dødeboka...

"I Am The Walrus" fader langsomt ut iblandet et opptak av et radiohørespill av "Kong Lear". Her syns jeg at jeg samtidig kan høre bjeffingen til sjøløver. Men jeg har aldri klart å bringe på det rene om det virkelig forholder seg slik. Muligens er det bare tittelen på sangen som forleder meg...

Men ikke nok med det, Beatles-musikk kan også få fram ekte dyrelåter! Hvorfor bjeffer hunden øyeblikket etter at siste kutt på "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", "A Day In The Life", slutter? Jo, fordi det her er lagt inn noen få sekunder med høyfrekvent lyd, 15 kilocykler, "especially to annoy your dog", etter ønske fra John Lennon.

Et kapittel for seg er "blomstene" på LP-coverene; det visne høstlauvet og krukka med kapsler av opiumsvalmue på "Beatles For Sale", tuja-kvistene som skaper "granskogstemningen" på "Rubber Soul", rosa og alle de andre psykedeliske plantene og dyra på "Yellow Submarine" - og ikke minst blomsterarrangementet på "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band": Foran det berømte tablået med Sgt. Pepper-bandet og alle kjendisene er det vakkert dandert med (1) hyasinter (Hyacinthus orientalis) (røde, gule, blå), (2) gule aurikler (Primula auricula x hirsuta), (3) stueasalia (Rhododendron indicum), (4) blomster av gullbusk (Forsythia), en (5) bladplante som kan være kanonnesle (Pilea cadieri), (6) adiantumbregne (Adianthum capillus-veneris), tre (7) fjørpalmer (Chamaedora elegans) og øverst til høyre en utvilsom (8) konglepalme (Cycas cfr. revoluta). Derimot har jeg ikke klart å finne raden med hampeplanter som etter sigende også skal pryde blomsterbedet. Har sensuren retusjert dem bort (hvilket jeg ikke tror, da jeg sjøl er den lykkelige eier av et cover fra det legendariske første opplaget i 1967); eller har Beatles-skribentene i sin iver etter å finne dop-hentydninger i Sgt. Pepper feilbestemt noen av plantene i ren og skjær befippelse? I så fall er Pilea-en den sannsynligste muligheten. (Hvorfor har forresten ingen heftet seg ved opiumskapslene på "Beatles For Sale"?) - Og før vi forlater Sgt. Pepper-coveret, må vi ikke glemme de moteriktige (og kunstige?) (9) prestekragene på John Lennons høyre skulder. Den botanisk orienterte leser vil for øvrig få med seg at alle de blomstrende plantene kommer meget tidlig om våren, i England allerede i mars. Coveret er nettopp fotografert 30. mars 1967 av Peter Blake (som laget collagen og tablået) og Robert Fraser (som fotograferte).

Fra og med singelen "Hey Jude"/"Revolution" (1968) til "Free As A Bird" (1995) har et naturtro, grønt eple vært kjennemerket på Beatles' eget plateselskap "Apple Records". Logoen, et helt eple på A-sida, et delt på B-sida, er basert på et arbeid av den surrealistiske kunstneren René Magritte og designet av Gene Mahon.

Og så har vi coveret på EP-en "Magical Mystery Tour" (seinere LP med samme navn) hvor John er utkledd som hvalross ("... The Walrus was Paul", som John synger på "Glass Onion", er bevisst løgn, laget for å drive gjøn med forståsegpåerne!), Paul som flodhest, George som hare (eller kanin) og Ringo som papegøye, grønnspett eller hane. Alle tilhengere av legenden om at Paul McCartney skulle være død (mer om dette seinere) er veldig opptatt av knapphullsrosene på fotografiet på nest siste side i den lille boka med bilder og tegneserier som ligger inni EP-omslaget. Paul har ei svart rose, de andre tre hver sin røde. Grunnen til dette, har Paul seinere forklart, var at de ikke hadde flere røde igjen, han måtte ta en svart. Underlig farge på ei rose forresten, men de ser unektelig ut til å være laget av papir, og da er jo ikke svart noen umulighet. - Et sidesprang: De kyrilliske bokstavene på tavla i kjemilabben der de fire trollmennene virker transkriberes til BIJTLS (med usikkerhet om første og siste bokstav da bare deler syns). Altså "BEATLES" på russisk.

Ja, navnet THE BEATLES betyr, nettopp, billene, riktignok med "ea" istedenfor "ee". Dette, i følge John Lennon, for understreke at de spilte "beat"-musikk. Som John Lennon sa i 1964: "... for 'beetles' betyr bare én ting - biller. Når man sa beatles, tenkte folk på noe krypende, og når de leste det, var det beat-musikk." Idéen ble unnfanget - nærmest i spøk - i mars 1960 av John Lennon og Stuart Sutcliffe (kunstmaler og "den femte Beatle", døde i 1962) som erindret at en motorsykkelgjeng i filmen "The Wild One" (med Marlon Brando og Lee Marwin) ble kalt "The Beetles" - egentlig amerikansk slang for eksosrype! Men forbildet var også andre slags "insekter" - Buddy Hollys "Crickets" (sirisser). Gruppas første navn fra 1957 var "The Quarry Men" etter John Lennons skole, Quarry Bank Grammar School. Etter navneskiftet i 1960 fulgte i rask rekkefølge flere bille-beat-inspirterte navn: "The Beatals", "The Silver Beats", "The Silver Beetles", "The Silver Beatles", og endelig fra og med 17. oktober 1960 "The Beatles".

I forbindelsen med opptaket av LP-en Abbey Road tas det aller siste gruppebildet av Beatles: I Tittenhurst Park, John Lennons eiendom nær Ascot, av fotografen Monte Fresco. Her opptrer gutta i moteriktig hippie-stil i ei eng dominert av geitrams (Epilobium angustifolium) i ferd med å blomstre av - en symbolsk avslutning?

Så sangene: Natur- og miljøtemaet opptrer seint i produksjonen, faktisk som det siste tema Beatles som gruppe kom til berøre. Egentlig ikke så merkelig, gruppa ble jo oppløst i 1970, det første offisielle, europeiske naturvernåret, og før den tid var ikke miljøproblemer noe som opptok allmennheten i særlig grad. (At Paul McCartney seinere penset sterkere inn på miljøvern i sin karriere etter Beatles, er en annen historie... Med John Lennon var det forresten motsatt; hans viktigste bidrag til "naturtema"-sanger ble skapt innen Beatles-konseptet. Etter Beatles-perioden trådte han kraftigere inn som fredsapostel og politisk poet, mens miljøtemaene forsvant i det store og hele. Yoko Ono berører riktignok miljøvern såvidt i sangen "Sisters, O Sisters" (Some Times in New York City, 1972).)

Ser vi på kronologien, glimrer samtlige offisielle Beatles- utgivelser fra 1962 til 1964 med fravær av noe slags biologisk tema (så nær som "dog" og "log" i "A Hard Day's Night" og de noe gåtefulle "butterflies" som flagrer i "It's Only Love" - og som vel kan tolkes som "sommerfugler i magen" eller noe sånt). Men i 1965 dukker det opp 2 sanger med biologisk innhold, i 1966 5, 1967 9, i 1968 hele 17, i 1969 8, og i 1970 bare 1 (men gruppa ble jo oppløst tidlig dette året, og bortsett fra LP-en "Let It Be" og én singel, kom ikke annet).

Jeg vil gjennomgå en del sanger kronologisk:

Norwegian Wood (Rubber Soul, 1965) trekkes ofte fram som en av de mest "botaniske" sangene Beatles har laget og brukes ofte til å symbolisere både skog, tre, tre-materialer osv. Vi nordmenn er rimelig nok spesielt begeistret for den, og tidsskriftet til Den norske Beatlesfanklubben heter Norwegian Wood. Tankene ledes lett i retningen Norway spruce, engelsk for gran (Picea abies), og videre inn i granskogen - langt inn i granskauen!

Alt dette er dessverre temmelig misforstått. Misforståelsen ligger dels i at "wood" ofte tolkes i betydningen skog, og ikke som det korrekte her, trevirke; dels i at lytteren hefter seg for mye i selve tittelen enn i teksten. Sangen har forresten, som nesten eneste Beatles-sang, fått en alternativ tittel: "This Bird Has Flown". Dette var sangens første tittel, inntil John Lennon (for dette er i hovedsak Johns vise) bestemte seg for "Norwegian Wood". Usikkerheten kommer likevel tydelig fram ved at han satte den opprinnelige tittelen i parentes etter hovedtittelen, og han sa sjøl en gang: "I don't know how the hell I got to 'Norwegian Wood'."

Sangen skildrer et kortvarig forhold. Beatles-produsenten, George Martin, antydet i et intervju i 1995 at det godt kan handle om Johns første kone, Cynthia. John sa i 1980 det motsatte: Det handlet om en kjærlighetsaffære som Cynthia ikke visste noe om. Han måtte gå på gummisåler og skrev om slike forhold på en sofistikert måte, tåkela det hele slik at ingen skulle skjønne hva det dreide seg om.

"Norwegian Wood" opptrer to ganger.

Først: "She showed me her room, isn't it good Norwegian Wood." Vi får inntrykk av at jenta er stolt av rommet sitt som etter all sannsynlighet inneholder møbler av norsk tre. Dette kan være gamle eikemøbler. Vi skal huske på at det tidligere var en utstrakt eksport av eik fra Sørlandet til England. Stoler er det imidlertid ikke, da jeg-personen (John Lennon) oppdager at de mangler og må sette seg på golvteppet. I boka "Many Years from Now" fra 1997 hevdet Paul McCartney at tittelen var inspirert av veggene i gutterommet til artisten og plateprodusenten Peter Asher - de var av norsk furupanel ("cheap Norwegian pinewood"). Denne påstanden torpederer den morsomme hypotesen om eikembler - litt synd...

Andre gang: "So I lit a fire, Isn't it good Norwegian Wood." Dette er sangens avslutning. Det siste verset skildrer morgenen etter, da han oppdager at jenta har dratt uten å si adjø; "this bird has flown". - Tenner han opp i peisen med møblementet i raseri mot hvor jålet han syntes jenta og rommet hennes var? Det ligger en ironi i teksten som faktisk kan tyde på det. - Eller er "Norwegian Wood" en omskrivning for at han fyrer en rev? Det siste er populært blant dem som ynder å se dop-motiv, denne gang marihuana, i Beatles-tekstene. Det er imidlertid ingen ting ellers her som peker i retning av noe slikt. - Så avslutningen er og blir gåtefull og flertydig.

In My Life (Rubber Soul, 1965) inneholder ikke et eneste "biologisk" poeng, men kan tross dette regnes som Beatles' aller første "miljøvernsang". Den tar opp ting som penser inn på bevaringstanken:

     There are places I'll remember all my life
     Though some have changed
     Some forever not for better
     Some have gone and some remain
     All these places had their moments
John Lennon (for dette er også en John-sang, iallfall teksten) skriver øyensynlig om steder han husker fra barndommen. (En tidligere, upublisert versjon består delvis av ei oppramsing av stedsnavn på bussturen fra Johns hjem ned til sentrum i Liverpool. Men dette ble droppet i den endelige versjonen. På sett og vis er sangen en forløper til "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane".) Han ser at noen steder er forandret - for alltid, men ikke nødvendigvis til det bedre. Lavmælt og famlende antydes her et oppgjør med Stutum-holdningen "vekk med det gamle, det moderne er bedre - vi kan ikke snu utviklinga". Egentlig ligger mye av essensen i moderne bevaringsfilosofi - forandring er ikke nødvendigvis forbedring - nedfelt i disse verselinjene.

Doctor Robert (Revolver, 1966) handler om en navngitt (se seinere) motelege, enn si kvakksalver. Den tilhører ei gruppe harselerende sanger hvor vi blant annet også finner "Taxman" (på samme LP) og "Sexy Sadie" (The Beatles). Sistnevnte er en bitter ironi over yogaguruen Maharishi Mahesh Yogi - som The Beatles engang var så begeistret for. Førstnevnte er en satire over skattevesenet.

"If you are down he'll pick you up Doctor Robert. Take a drink from his special cup Doctor Robert" får meg til å tenke på en mirakeldoktor, et syn som styrkes av setningene etterpå "No one can succeed Doctor Robert" og "Don't pay money just to see yourself with Doctor Robert". At det også framgår at "mine venner" jobber ved "National Health", tyder på at "jeg" har fått vite noe mer om denne doktoren; at det slett ikke er folks helse han først og fremst er interessert i, men pengene deres!

Hva som er oppi "his special cup", er lett å svare: dop! Noe mirakeldoktorer dessverre så altfor ofte sverger til.

Det som imidlertid gjør teksten litt spesiell er at den i likhet med "Sexy Sadie" harselerer med idéer som Beatles, og John Lennon i særdeleshet, på mange måter gjorde seg til talsmenn for: Et holistisk (helhetlig) og antiautoritært syn på tilværelsen og samfunnet. Dette synet er ofte paret med tro på det overnaturlige og ditto mistro til skolemedisin (i hvert fall i de miljøene og på det tidspunktet Beatles var aktive). Kan vi derfor tolke de relativt "jordnære" sangene "Doctor Robert" - hvor til og med "samfunnsautoriteter" som "National Health" påberopes - og "Sexy Sadie" som et oppgjør med falske profeter? Eller som en motvekt og korrektiv til det mer filosofiske?

Hvem er Dr. Robert? Noen mener at han skal være Robert Zimmerman (Bob Dylan), noe som virker søkt, trass navnelikheten. John Lennon hevdet på den annen side i et intervju i 1980 at han hadde brukt seg sjøl som modell. - Sannheten er imidlertid at doktoren var en lege i New York, Charles Roberts eller Robert Freyman (kildene oppgir ulike navn), som virket mot slutten av 60-åra. Han var hjelpsom med å skrive ut tvilsomme medisiner - metedrin blandet med vitaminer - til pengesterke kjendiser.

Strawberry Fields Forever (single, 1967) er en av Beatles aller beste - beste? - sanger. Ved sin tekst, rytme og instrumentering er det egentlig vanskelig å si om vi her befinner oss i rockens eller den klassiske musikkens verden. Iallfall har den avgjort ikke noe med "pop" å gjøre!

Det er sagt og skrevet mye om teksten, og de forskjelligste tolkninger er blitt presentert - og til dels latterliggjort av opphavsmannen (f.eks. i sangen "Glass Onion"). Blant annet er det påstått at den er skrevet i LSD-rus. Dette kan være riktig, men det er temmelig likegyldig for tekstens budskap under hvilket mulig dopmiddel den er unnfanget - det kunne i og for seg godt ha vært kaffe, te eller jordbærsyltetøy...

Strawberry Field (uten flertalls-s) er navn på en eiendom i Baconsfield Road ved hjørnet av Menlove Avenue nær John Lennons barndomshjem i Liverpool. Her drev Frelsesarmeen et barnehjem. Inngangen har en vakker, rødmalt smijernsport. Innafor er et par hus og en mindre park med store trær. John Lennon har sjøl sagt: "Og Strawberry Field, rett rundt hjørnet, et gammelt victoriansk hus der Frelsesarmeen drev barnehjem. (Det hadde visstnok tidligere vært en gård der de dyrka jordbær.) Da jeg var liten, gikk jeg ofte dit i hageselskaper sammen med vennene mine, Ivan, Nigel og Pete. Vi gikk dit og drev rundt og solgte flasker med limonade. Vi hadde det alltid gøy på Strawberry Field."

Det er rimelig at det er gitt mange forklaringer på teksten, for den er komplisert, full av ufullendte tanker og motstridende meninger, slik som "I think I know of thee ah, yes but it's all wrong. That is I think I disagree." Det er ikke lett å få noe meningsfylt ut av dette... Men i dette ligger faktisk sangens og John Lennons genialitet!

Riktigere er det å se på helheten, hvilket overordnet budskap fins, hvilke motiv belyses? Jeg sitter da igjen med følgende nøkkelord: Barndom, minner og jordbær. La oss ta det siste først - jordbærene.

Noen vil vel si at jordbæret bare er en del av et stedsnavn i Liverpool og derfor betydningsløst ut over dette. Sant nok, men jeg tror likevel at navnet er blitt brukt på grunn av de assosiasjonene selve jordbæret bringer. Hvem har ikke som voksen opplevet barndommen komme tilbake i et flyktig øyeblikk ved smaken av et fullmodent markjordbær? (Og la gå at jordbærene som i sin tid ga navnet til stedet nok var hagejordbær Fragaria x ananassa.) Vi er inne på noe av essensen i sangen her - vår felles, tapte barndom, som ogsá kommentert av Paul McCartney: "Vi forbandt det [Strawberry Field] med ungdomstida, gylne somrer og jordbæråkrer." I refrenget sies "la meg ta deg ned, fordi jeg skal til Strawberry Fields, ingen ting er virkelig" - altså bare minner - "og ingen ting er å henge seg opp i". Kort sagt; barndommen eksisterer bare som uvirkelige, kanskje forskjønnete minner det ikke er verd å hefte seg mer opp i. (Kynikeren John Lennon fornekter seg ikke her heller.) Momentet klargjøres ytterligere i første vers: "Living is easy with eyes closed. Misunderstanding all you see."

I andre vers får vi forsterket oppfatningen om at sangen dreier seg om barndommen, Johns barndom. Her skrives rett ut at han tenker at ingen har klatret opp i hans tre, om enn det er høyt eller lavt. - Vi ser for oss den lille parken i Strawberry Field.

Ut over dette er teksten temmelig gåtefull, som nevnt stort sett skisser, nær sagt ufullstendige setninger - kanskje like vanskelig å gripe som de flyktige barndomserindringene som oppstår når vi spiser årets første markjordbær...?

En helt annen ting, som John Lennon avgjort ikke tenkte da han skrev "Strawberry Fields Forever", men som sangen utmerket godt kan symbolisere, er det gamle kulturlandskapet - med sine spesielle dyr og vekster - som blir borte. Hvis vi ikke gjør noe for å hegne om dette, blir våre barndoms jordbærsteder et minne i ordets rette forstand - men absolutt noe å henge seg opp i...

Pussig er forresten at temaet jordbær og barndom går igjen flere steder i nord-europeisk kunst. Tenk på Ingmar Bergmans film, "Smultronstället", om den aldrende professorens såre barndomsminner ved jordbærstedet - "Strawberry Fields Forever" kunne godt ha akkompanjert hans uhyggelige drøm (en av filmhistoriens nifseste enkeltscener). Eller tenk på noe hyggeligere; vår egen Alf Prøysens "Vise for gærne jinter" - "Oppå Lauvåsen veks det jordbær, fine jordbær, raue jordbær, hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på... hele væla er bære minner, finn et strå og træ dom på..."

"Strawberry Fields Forever" har forresten et meget pussig botanisk poeng til. Etter at den avsluttende lydkollagen fader ut, hvisker John Lennon svakt "Cranberry Sauce" - tranebærsaus. Enkelte misforsto og syntes at han sa: "I buried Paul" - jeg gravla Paul - noe som var med på å igangsette ryktene om at Paul McCartney angivelig skulle være død! (En legende som sannsynligvis oppsto i USA, nærmere bestemt i studentmiljøet ved Northern Illinois University.) På originalteipen sier John den berømte setningen to ganger og ender med "My mother made it for me." Dette siste høres ikke på plata, og tranebærsausen blir gåtefullt hengende i lufta - til glede for ryktemakerne!

Penny Lane (single, 1967) er baksida/forsida til "Strawberry Fields Forever". Dette er en jordnær Paul-sang, nærmest et motstykke til den relativt "svevende" andresida. Penny Lane er en liten gatestump i Allerton i Liverpool, ikke langt fra der Beatles-gutta vokste opp. Ja, som liten gutt bodde John Lennon bare et par kvartaler unna, i Newcastle Road hos foreldrene sine før han flyttet til tante Mimi i Menlove Avenue. Og hele strøket blir ofte betegnet "Penny Lane". - Teksten er fotografisk korrekt med hensyn til folk, hendelser og detaljer. Ja, den er på sett og vis et øyeblikksbilde av gatelivet en eller annen lunefull novemberdag i 50-åra (hvorfor november skal jeg straks komme tilbake til, og her spiller botanikken en viktig rolle) mens sola skinner og himmelen er blå i ett øyeblikk, og regnet øser ned i det andre. (Regn i versene, finvær i refrengene.) Ja, den er faktisk så livaktig likefram at man kan tro at noe stikker under...

Det er derfor rart at forståsegpåerne i sin iver etter å finne dop-motiver i Beatles-tekstene, aldri har heftet seg ved valmuene som "den vakre sykesøstera solgte fra et brett ved rundkjøringa" ("behind the shelter in the middle of the round about the pretty nurse is selling poppies from a tray"). Kan det ha vært opiumsvalmuer? Nei! Men det kan ha vært kornvalmuer Papaver rhoeas til Remembrance Day 11. november!

Lucy In The Sky With Diamonds (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, 1967) er det sagt mye tøv om, sjøl om det må medgis at John Lennon ga Beatles-skribentene et godt kort med "LSD-tittelen" Lucy ... Sky ... Diamonds. Teksforfatteren, som ellers var meget ærlig med hensyn til sitt eget narkotikaforbruk, har imidlertid alltid hevdet at han fikk idéen fra en tegning sønnen, Julian, laget på skolen. (Lucy var etter sigende Julians barndomsvenninne, Lucy O'Donnell, datter til en journalist i London.) Jeg syns vi skal velge å tro på det...

I likhet med "Strawberry Fields Forever" er "Lucy..." en av Beatles' aller sterkeste låter. En god del av teksten er tydelig inspirert av Levis Carrolls (en av Lennons yndlingsforfattere og "medlem" av Sgt. Pepper-tilhengerne på platecoveret) bok "Through the Looking Glass" - legg merke til "plasticine porters with looking glass ties" i siste vers. Vi finner også hentydninger til flere andre ting i boka: "a little boat, gliding along between banks", "tall river-banks frowning over their heads", "a Rocking-horse fly", tog, blomster osv.

Sangen, som i høy grad er halLUCYnerende, skildrer en drøm og har drømmens springende, men fortettede handlingsforløp. I første verset konfronteres vi med Citrus-slekta: "tangerine trees and marmalade skies". Tangerine er engelsk for mandarin (Citrus nobilis), og brukes for øvrig på norsk også. Himmelen er som appelsinmarmelade! Tenk på en solnedgang - himmelen i Edvard Munchs "Skrik"!

Så dukker gule og grønne cellofan-blomster over hodene våre. Imidlertid har jeg ikke greid å oversette "Cellophane flowers" med noe annet enn kunstige blomster av cellofan. Det kunne være fristende å tenke på visse gule arter av evigblommer og papirblommer i korgplantefamilien, men det er lite som tilsier dette. Cellofanblomstene er nok heller en allegori over vår kunstige verden. Det virker også som om grønnfargen refererer seg til blomstene - noe som ytterligere understreker det unaturlige! (Grønt er ingen blomsterfarge, ser vi bort fra uanselige vind- og visse eksotiske flaggermuspollinerte arter.)

I annet vers dukker det opp en referanse til gyngehestfluene i "Through the Looking Glass". Gyngehestfolket spiser "marshmallow pies" - nok et botanisk fenomen. Marshmallows stammer egentlig fra innkokt saft av røttene til legestokkrose (Althaea officinalis), som heter marshmallow på engelsk, men som i dag brukes som navn på det klissete surrogatet som lages av sukker og gelatin. Det er utvilsomt det sistnevnte produktet John Lennon har tenkt på. - Fortsatt befinner vi oss i en hage, og blomstene blir høyere og høyere...

Good Morning, Good Morning (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, 1967) er meget "biologisk" med hanegal, bjeffing, vrinsking, kvitring osv. Sangen innleder en pussighet som Beatles benyttet seg av flere ganger seinere - autentiske dyrelåter. Hanegalet, som sangen åpner med, forteller at det er morgen og henspiller samtidig på hanen på pakkene med cornflakes fra Kellogg's. "Good Morning"-koret er da også hentet fra en - for John Lennon irriterende, morgenfrisk - TV-reklame for dette jordbruksproduktet. At han var et utpreget B-menneske og hatet morgener, framgår både her og i et par andre låter som hyller latmannslivet - "I'm Only Sleeping" (Revolver) og "I'm So Tired" (The Beatles). - Hva derimot kobbelet av dyrelåter på slutten skal bety, er meget uklart - og vel helst for å drive ap med lytterne. I følge John Lennon - som seinere forkastet låta som "a throwaway, a piece of garbage" - opptrer dyra i en rekkefølge der det neste er i stand til å spise det foregående. Tja???

I Am The Walrus (Magical Mystery Tour, 1967) er nr. 2 av Beatles "marine" sanger, hvorav nr. 1 er "Yellow Submarine", nr. 3 er "Julia" og nr. 4 "Octopus's Garden". Opptil flere marine ting er nevnt: Hvalross, sardiner (pilchard), fiskerkone (fishwife), pingviner, krabbeskall??; ved siden av terrestriske fenomener som cornflakes, semule, griser, øyet til en død hund, gul materie, engelsk hage.

Sangen er egentlig ei frukt av John Lennons stigende frustrasjon over alle som ville tolke tekstene hans og finne skjulte budskap i dem. Den konkrete bakgrunnen er denne:

John hadde mottatt et "fanbrev" fra en elev ved Quarry Bank Grammar School i Liverpool. Han skrev begeistret at læreren brukte å spille og etterpå analysere Beatles-tekster for klassen. Læreren puttet også inn mange av sine egne tolkninger. Nå hadde jo John gått på akkurat den samme skolen noen få år i forvegen - og han husket fortsatt godt at klasseforstanderen hadde latt falle følgende drepende bemerkning om ham: "This boy is bound to fail."

John og barndomsvennen, Pete Shotton (hadde en gang vært med i "The Quarry Men"), lo hjertelig og lenge av brevet, hvorpå han så utbrøt: "Pete, what's that 'Dead Dog's Eye' song we used to sing when we were at Quarry Bank?" Pete gjenkalte raskt sangen, som vel nærmest må kalles ei rølpevise: "Yellow matter custard, green slop pie, All mixed together with a dead dog's eye, Slap it on a butty, ten foot thick, Then wash it all down with a cup of cold sick."

"Fantastic!", utbrøt John og grep øyeblikkelig til pennen: "Yellow matter custard dripping from a dead dog's eye..." Og ordene fløt utover papiret. Han brukte igjen momenter fra Lewis Carrolls "Trough the Looking Glass", denne gang diktet "The Walrus and the Carpenter". Dette blandet han sammen med de mest absurde ting han kunne komme på, nærmest det som i øyeblikket falt ham inn! For eksempel den ekle semulegrøten de ble tvunget til å spise som barn, eller sardinene som katta fikk. Hva med "semule-sardiner klatrende opp Eifeltårnet"? Eller "elementære pingviner synger Hare Krishna, tenk, du skulle sett dem sparke Edgar Allan Poe"? (også en av John Lennons favoritt-forfattere og - lik Lewis Carroll - medlem av Sgt. Pepper-tilhengerne). Mystisk er formuleringen "crabalocker fishwife". Sjøl Beatles-eksperter greier ikke å finne noen mening i dette. "Crabalocker" kan vel egentlig best oversettes med krabbeskall - en mulig hentydning til østersene i "The Walrus and the Carpenter"? Hvalrossen og Tømmermannen spiser opp alle østersene som kommer på besøk; den hyklerske Hvalrossen skjuler ansiktet i lommetørkleet, og later som om han gråter - "I'm crying..." - mens han egentlig ikke vil vise Tømmermannen hvor mange han spiser. Etter å ha sett Alice in Wonderland på film, angret John: "Helvete, jeg valgte feil fyr. ...hvalrossen var en feit kapitalist som spiste alle de jævla østersene. ... Han er en jævla drittsekk - viser det seg." (Noen stor politisk tenker ble aldri John Lennon.)

"The eggmen" - eggemennene - som opptrer i refrenget sammen med hvalrossen, kan kanskje henspille på "eggemannen" Humpty Dumpty i samme Lewis Carroll-bok ("Humpty Dumpty sat on the wall: Humpty Dumpty had a great fall..."). Personlig er jeg spesielt svak for mellompartiet: "Sitting in an English garden waiting for the sun, If the sun don't come you get a tan from standing in the English rain." Det hele fader ut med en radioteaterversjon av Shakespeares "Kong Lear" - et tilfeldig påfunn. "I Am The Walrus" har absolutt noe truende, kaotisk over seg - nær sagt motsetningen til det blide og harmoniske scenariet i "Lucy In The Sky With Diamonds", som for øvrig teksten har en referanse til; "Se how they fly like Lucy in the Sky". Trass for at radiohørespillet helt tilfeldig ble tatt med, harmonerer sangen godt med "Kong Lear", Shakespeares mest kaotiske skuespill (for ordens skyld: John hadde fått ødelagt all sin sans for Shakespeare på skolen).

Det riktigste er derfor å se på "I Am The Walrus" som en anti-institusjonssang - "til helvete med deg, England!" - skole, kunst, klasse, religion, politi, lov og orden... Ja, de lunefulle engelske værgudene får også sitt pass påskrevet, sammen med hippie-bevegelsen som synger Hare Krishna (og tror de kan redde verden ved dette...?). Jeg aner bruddstykkene av ei norsk rølpevise: "Skolen skal brennes, lærerne skal henges, frøknene skal denges, og vi skal ha fri!"

Etter at John hadde skrevet hele teksten sa han smilende til vennen: "let the fuckers work THAT one out, Pete." Nå skulle forståsegpåerne få noe å riktig tygge på...

"I Am The Walrus" har da også vært en av de Beatles-sangene som har falt folk tyngst for brystet, ikke bare på grunn av sine musikalske merkverdigheter, men mest på grunn av teksten. En New York-anmelder, som tydeligvis ikke hadde oppfattet ironien, avfeide den med bemerkningen "et dødfødt barn". Dette er ikke sant. Låta har utvilsomt inspirert blant annet en av våre største samtidsforfattere. I boka "Harun og Historiens hav" (norsk oversettelse) skriver Salman Rushdie: "Vi er eggehodene, ..." "Han er Hvalrossen..."

Til slutt - BBC sensurerte "I Am The Walrus" med henvisning til vovede utsagn som "pornographic priestess boy you been a naughty girl, you let your knickers down". Så snerpet var man altså i 1967!

The Fool On The Hill (Magical Mystery Tour, 1967) foregriper på sett og vis en type låter som skulle bli vanligere på de neste LP-ene, f.eks. "Dear Prudence", "Mother Nature's Son" og "Because" - en hyllest til naturen og det enkle og ubesudlete liv. - Jeg vil påstå som motvekt til det i høy grad rotete livet Beatles-gutta hadde på denne tida. - På sett og vis er "The Fool On The Hill" den mest kompliserte av disse, blant annet fordi den er mindre tematisk og forutsigbar. Videre motbeviser den den forslitte floskelen om at Paul McCartney er en dårligere tekstforfatter enn John Lennon.

Slår vi opp i tegneserien som følger EP-en, står det om Paul at han begynner å dagdrømme. Tankene flyr langt vekk, og han står høyt oppe på en varm grasbakke. - Jeg ser for meg de grønne, graskledde åsene i Lake District..

Magical Mystery Tour-konseptet ble til i Beatles meditasjonsperiode, og mye av handlingen er gjennomsyret av meditasjon, magi og guruen Maharishi Mahesh Yogi (som er karikert på s. 17 sammen med andre størrelser som Harold Wilson, George Martin og Mick Jagger). "Fool On The Hill" kan på sett og vis tolkes som ei meditasjons-låt. Den harmoniske og sterkt pastorale stemningen understrekes av blokkfløyta. Imidlertid er sangen for dobbeltbunnet til at det kan være en rein hyllest til maharishien. Den vise "Fool On The Hill" er nemlig både følelseskald ("he never shows his feelings") og ignorant ("he never listens to them") - og i en tidligere versjon "empty minded". Ensomt på bakketoppen har han nok med å betrakte jorda som sirkler rundt sola. Kanskje Beatles allerede her begynte å ta det oppgjøret med guruen som til fulle kom til uttrykk i "Sexy Sadie".

Imidlertid kan sangen gis en helt annen tolkning. Frigjort fra meditasjon og maharishier, kan "The Fool" være en person som vet alt om verden og som prøver å si dette til menneskene. Menneskene er imidlertid lite lydhøre og vil ikke vite noe av det han sier. Han gir da heller ikke noen svar og er på sin side uinteressert i hva de skulle mene - de er jo likevel bare tosker. Er "The Fool" et symbol på den ensomme miljøprofeten som har mye å fortelle om verdens elendighet, men som sitter høyt hevet over de alminnelige dødelige og ikke har noe hyggelig å si dem? En slags "Beatlesk folkefiende", en Dr. Stockmann? Udelt sympatisk er han ikke.

Miljøverntanken var ennå ikke blitt allemannseie i 1967, så man må være ytterst varsom med å ta "The Fool On The Hill" til inntekt for miljøbevegelsen (fri og bevare meg for den slags "miljøvernere"). Likevel forfekter sangen et slags holistisk verdensbilde som kommer sterkere fram i seinere låter.

I tegneserien framgår det at "The Fool" er Paul - en indikasjon på hans kommende karriere som miljøbevisst rockeartist??

George Harrisons sang på samme EP, Blue Jay Way, er like lang og monoton som den tåkefulle dagen i Los Angeles den beskriver. Blue Jay (Cyanocitta cristata) er en amerikansk nøtteskrike med sterke blå, svarte og hvite farger. Litt leit at den bare lever det østlige USA, så det bør helst være den vestlige Scrub Jay (Aphelocoma coerulescens). Sangens Blue Jay er riktignok bare et gatenavn, så George er skyldfri i denne sammenhengen.

Dear Prudence (The Beatles, 1968) - Vi kommer nå til det hvite dobbeltalbumet, som for biologisk interesserte Beatles-fans er det sentrale dokumentet over naturtemaer i Beatles-sangene. Nesten halvparten av sporene har referanser til dyr, planter eller miljøvern (ikke alle like sterkt, selvfølgelig). En tydelig gryende naturinteresse skinner klart gjennom både i John og Pauls tekster, men også George Harrison er nå på banen, attpå til med noen av de beste "biologiske" tekstene som ble skrevet i Beatles-æraen.

"Dear Prudence" er svakt i slekt med "Fool On The Hill", og er Johns motstykke til Pauls "Mother Nature's Son" på samme LP, samt til en viss grad også til George Harrisons "While My Guitar Gently Weeps" (som jeg ikke kommer til å omtale videre).

Med "Dear Prudence" vil jeg påstå at vi for første gang møter en "naturvernsang" i Beatles-repertoaret: "Dear Prudence, see the sunny ski hi hi... The wind is low, the birds will sing, That you are part of ev'ry thing... The clouds will be a daisy chain, So let me see you smile again" er noen av linjene i teksten. Det harmoniske, nær sagt pastorale i sangen understrekes av de regelmessige gitarklemtene, som minner om ei kirkeklokke. Sangen ble skrevet til en kvinne ved navn Prudence Farrow under The Beatles' meditasjons-opphold i Rishikesh i India. Hun tok meditasjon så alvorlig at hun bokstavelig talt gikk i hi og holdt på å tørne. Sangen er imidlertid ganske dobbeltbunnet: Ordet "prudence" kan nemlig oversettes med varsomhet, og på engelsk kan det også bety care, caution, sensibility, wisdom. I denne betydningen framstår "Prudence" som en slags visdommens gudinne som oppfordres til å bli som et barn igjen og ta inn over seg naturen; i sangen eksemplifisert med sol, blå himmel, svak bris, fuglesang, skyer som lenker av tusenfryd; kort sagt frigjøre seg fra sin voksne og fornuftige tilværelse...

Uansett tilblivelseshistorie og tolkning forfekter "Dear Prudence" et holistisk og antiautoritårt natursyn som i vekslende grad har preget deler av miljøbevegelsen fra 70-åra og helt opp til våre dager.

Glass Onion (The Beatles, 1968) er en av Johns mer aggressive låter. Den driver gjøn med alle dem - artikkelforfatteren inkludert - som prøver å tolke Beatles-tekstene på jakt etter skjulte budskap. Flere navngitte sanger blir referert: "I Am The Walrus", "Strawberry Fields Forever", "Fixing A Hole", "Lady Madonna" og "The Fool On The Hill" (til og med med blokkfløytesoloen). Mer mystisk er de botaniske elementene...

"Glass Onion" hva er det? Rett oversatt blir det "glass-lauk". Er det de små, nesten gjennomsiktige pickles-laukene John mener? - Neppe. Lauken kan ses tvers gjennom. - Det er heller mer nærliggende å tenke på ei slags krystallkule som spåkyndige forklarer tilværelsen gjennom. En god illustrasjon på forståsegpåernes tolkninger av Beatles-tekstene - gjennomsiktig, lag på lag med meningsløsheter. (En inntil nå uutgitt versjon av "Glass Onion" ender med knusing av glass samtidig med at en BBC-tv fotball-kommentator skriker "It's a goal!")

Verre er den neste blomsten: "Looking through the bent backed tulips, To see how the other halv lives". Rett oversatt blir dette: "Ser gjennom de bakbøyde tulipanene, for å se hvordan den andre halve lever." Som de laukplantene de er, eksisterer det unektelig en sammenheng mellom tulipaner og "Glass Onion". Er det fra denne tulipanene vokser? Hva menes med bakbøyd? Er det tulipaner som holder på å visne? Og hva er den andre halve som lever? - Igjen er nok dette ordspill på lik linje med teksten i "I Am The Walrus". Men som botaniker undrer jeg meg over hva John kan ha hatt i tankene da han skrev om disse tulipanene.

The Continuing Story Of Bungalow Bill (The Beatles, 1968) bringer oss på tigerjakt i tropene ("Deep in the jungle where the mighty tiger lies"); eller er det snarere en amerikansk soldat vi følger inn i det dampene jungelhelvetet under Vietnam-krigen ("He's the all American bullet headed Saxon mother's son")? Teksten har elementer fra både tegneserie ("Captain Marvel..."), western-historier ("Buffalo Bill") og fortsettelsesfortellinger. Jungelstemningen understrekes ved akustiske gitarer, klapping, plystring og bakgrunnskoring (hvor Yoko Onos stemme er merkbart tilstede) - nærmest som om beretningen blir fortalt i opprømt stemning rundt leirbålet i tropenatta.

"Bungalow" er forresten betegnelse på kolonitidas én-etasjes hus, opprinnelig brukt av engelskmennene i India. Navnet "Bungalow Bill" er således særdeles treffende! Låta er en harselas over all slags kolonialisme - engelsk, tysk, amerikansk - om hvorledes den hvite mann trenger seg inn i tropeskogene med elefanter og gevær uten andre tanker enn på de dyra han skal drepe og de troféene han skal få med seg. "The Continuing Story..." - "fortsettelsesfortellingen" kan sikte til at dette er noe vi aldri blir ferdige med - dessverre.

Barna trekkes også inn, dels som begeistrede, applauderende tilbedere av "Bugalow Bill" - "what did you kill" - dels som kritiske spørsmålsstillere til heltens virksomhet - "The children asked him if to Kill was not a sin". En advarsel til oss voksne om hvordan vi med tegneserier og fortsettelsesfortellinger innpoder våre egne, imperialistiske holdninger i barna, som i utgangspunktet slett ikke er så overbegeistret for dem? (The Beatles' motvilje mot skytevåpen kommer på slutten av første LP-side i enda sterkere grad fram på "Happines Is A Warm Gun".)

I likhet med "Strawberry Fields Forewer", som med sin indirekte omtale av kulturlandskapet har fått et miljøbudskap sangen opprinnelig ikke var tiltenkt, kan vi si noe av det samme om "Bungalow Bill". Den kan utmerket fungere mot vår lettvinte, vestlige bruk-og-kast-holdning overfor tropeskogene og utryddelsen av alle artene der - tigeren inkludert. (Et tema Paul McCartney til fulle tok opp i sin hyldningssang, "How Many People" (Flowers In The Dirt, 1989), til den myrdede brasilianske regnskogsforkjemperen, Chico Mendes.)

Tre sanger på "The Beatles" skal nevnes i forbifarten: Happines Is A Warm Gun er en bitter harselas over våpenhandelen (tittelen er hentet fra et slagord fra Amerikas "National Rifle Association" - huttetu!), men inneholder lik de fleste "større" Lennon-sanger mange vilkårlige frie assosiasjoner. Blant annet: "She's well acquainted with the touch of the velvet hand, Like a lizard on a window pane". Firfirsla er et minne fra et besøk i Los Angeles hvor disse små krypdyra vrimler overalt. Det at den befinner seg på ei vindusrute, tyder på at vi har å gjøre med en gekko-art (som kan krabbe på loddrette, glatte flater). Sangen ble forresten igjen bannlyst av BBC på grunn av "vovede" hentydninger... Martha My Dear er skrevet av Paul McCartney til hunden sin, en old English sheepdog, men kan godt leses som en hvilken som helst kjærlighetserklæring.

I Am So Tired er en av John Lennons "latmannsviser" der han tar en sigarett og forbanner Sir Walter Raleigh (1552-1618), mannen som introduserte tobakken fra Amerika til England.

Deretter kommer en av de viktigste naturtemasangene i hele Beatles-æraen...

Blackbird (The Beatles, 1968) viser at også Paul McCartney kan lodde dypt som tekstforfatter. Denne dobbeltbunnete visa er en hyllest til svarttrosten (Turdus merula), og den mollstemte melodien iblandet fuglens autentiske sang gir meg alltid nostalgiske vårfølelser. Men er det riktig? Lytter man til teksten, er den mer dramatisk enn hva den umiddelbart gir inntrykk av: "Take these broken wings and learn to fly... Take this sunken eyes and learn to see", hva menes med dette? Jo, faktum er at svarttrosten i Victoria-tidas England (og andre land for den saks skyld) ble holdt i fangenskap. For at fuglen skulle synge hele døgnet, og ikke bare om kvelden og i grålysningen, ble den blindet, f.eks. ved at øynene ble stukket inn. For at den ikke skulle fly sin veg, ble vingene brukket. Men den, til Paul å være overraskende dystre teksten, har likevel en optimistisk slutt: Fuglen lærer både å se og fly, og flyr bort fra den svarte natta og inn i soloppgangen.

Er det vår egen oppvåkning Paul tenker på her? (En allegori som gjenfinnes på den siste "Beatles"-sangen "Free As A Bird".) Eller ligger det skjult et annet budskap? Er den et bilde på de svartes kamp i USA? 1968 var jo det året Martin Luther King ble myrdet. Den skal ha vært skrevet til ei svart kvinne Paul så for seg under borgerrettsoppreisningen i USA.

Piggies (The Beatles, 1968) er en av George Harrisons mest ironiske sanger og en bitende satire over det bornerte borgerskapet. Tekst og melodi (minner litt om "Twinkle Twinkle Little Star") er bygd opp som en barnesang om små og store griser, men der stopper likheten. I virkeligheten er den et svart og misantropisk motstykke til Alf Prøysens "Griskokktrøsta"!

De små grisene kravler rundt i møkka uten å ha noe å se fram til, livet blir bare verre og verre. De store grisene rører rundt i møkka, gjør livet surt for smågrisene, men har alltid hvite skjorter på seg!

Her opptrer grisen i to forkledninger - og i to diamentralt motsatte betydninger. De små grisene symboliserer de laveste klassene, de fattige og undertrykte. Akkurat som når griskokken synger: "Nå kan du lære visa, og synge den for grisa..." (Bare grisene sto under griskokken på den sosiale rangstigen.)

De store grisene representerer "the establishment". I hippietida ble "pig" brukt som skjellsord på borgerskap, politi, statsledere og andre øvrighetspersoner.

Til slutt ender det med at de store grisene spiser de små! "You can see them out for dinner with their piggy wives. Clutching forks and knifes to eat their bacon." - Sånn kan det gå...

Rocky Raccoon (The Beatles, 1968), nok et medlem av dyreriket, denne gang i temmelig overført betydning - "Stein Vaskebjørn" på norsk. Dette er en uhøytidelig country-parodi som vekker gapskratt hos dem ikke liker slik musikk - og selvfølgelig like mye misnøye hos dem som tar sjangeren mer seriøst. Navnet på antihelten i visa til Paul McCartney er særdeles velvalgt; dette frekke, altetende og i Nord-Amerika allestedsnærværende rovdyret passer godt på en omflakkende, sjusket western-fyr.

Yer Blues (The Beatles, 1968) har et par biologiske referanser: "The eagle picks mye eye, The worm he licks my bone", dette for å skape den rette selvmorderiske stemningen - med henvisning til en viss Mr. Jones av en viss Bob Dylan ("Ballad Of A Thin Man" fra 1965). Ørnen som hakker i øyet, kan minne litt om sagnet om Promethevs. Han som stjal ilden fra Zevs og gav den til menneskene. Som straff ble han lenket til en søyle hvor en ørn hakket ham i leveren. Tekstens videre referanser til himmel, jord og univers assosierer også til gresk mytologi.

Mother Nature's Son (The Beatles, 1968) er "natur"sangen framfor noen i Beatles-repertoaret og kunne gjerne ha vært sunget på et møte i Natur og Ungdom på 1970-tallet. Teksten minner litegrann om "Barn av regnbuen" (av Pete Seger), men er mer stereotyp og viser tydelig Paul McCartneys hang til det sentimentale. Tekst og melodi peker mot de samtidige "Fool On The Hill" og "Dear Prudence" (John Lennons "natur"sang) og Pauls framtidige "Mull Of Kintyre" fra 1977. Den er utformet som en hymne (understreket av klassiske trompeter og tromboner) til naturen og det reine og ufordervete livet på landet: "Born a poor young country boy, Mother Nature's Son". "The Fool" er blitt en mer sympatisk natur-gutt, "All day long I'm sitting singing songs for ev'ryone." - Ellers er visa full av natur-temaer hentet fra Beatles' nærområder: "Sit beside a mountain stream, see her waters rise... Find me in a field of grass... Swaying daisies sing a lazy song beneath the sun". Er det Lake District med sine oseaniske fjellbekker, grasbakker og tusenfryd Paul synger om? Daisy kan på engelsk forresten også betegne andre korgplanter med hvite eller rosa tungekroner, f.eks. prestekrage (Leucanthemum vulgare). Denne svaier atskillig mer i vinden enn den lille tusenfryden, og det er nok heller denne Paul hadde i tankene.

Hva apekatten forestiller i den etterfølgende sangen, Everybody's Got Something To Hide Except Me And My Monkey, er umulig å gjette. Kan det ha noe med narkotika (heroin?) å gjøre?

Savoy Truffle (The Beatles, 1968). Det er uhyre sjelden at soppriket behandles musikalsk, enn si i pop-verdenen. Unntakene som jeg kjenner til, er "Mushrooms for Violin" av tsjekkeren Václav Hálek, "soppkantaten" til esteren Lepo Sumera, De Lillos' "Soppesmørbrød", den obskure "Parahelion" av den like obskure gruppa The Petals, og noen barnesanger av typen "Kjenner du Hr. Kantarell?" - og "Savoy Truffle". Lagå at "Savoy Truffle" kanskje er en sjokoladetrøffel - trøffelen som symbol har George Harrison i hvert fall fått med seg!

George har en større egenskap til å moralisere enn de andre Beatles-gutta. "Piggies" er et eksempel, "Savoy Truffle" et annet (og bedre). Opprinnelsen til teksten er at George Harrisons venn Eric Clapton (med sitt fantastiske gitarspill på "While My Guitar Gently Weeps" på samme LP) elsket å proppe seg med billig sjokolade. Teksten er i utgangspunktet en opplisting av innholdet i ei eske "Good News"- konfektblanding. Vi finner mange botaniske godbiter: Mandarin, ingefær, ananas, kaffe, kirsebær, eple, kokosnøtt.

- "But you'll have to have them all pulled out after the savoy truffle".

Da er vi inne på selve essensen i låta; borgerlig dekadanse - med trøffelen (representert ved SOPPEN, ikke sjokoladesurrogatet) som hovedsymbolet. Musikken er også ganske dekadent; tung storband-rock overlesset med saksofoner, slagverk og gitarer.

Professor i mykologi Finn-Egil Eckblad skriver: Det har alltid stått en egen glans av trøfler. De fleste vet vel verken hva de er eller hvor de kommer fra, bare at det er noe dyrt som fortrinnsvis forekommer i fransk kjøkken og finere kolonialforretninger. Det er aldri tvil om hva forretningens dyreste hermetikkbokser inneholder. (Russisk kaviar kommer i annen rekke.) Ja, sjøl for den som vet at det er underjordiske sopp som må graves opp, fortrinnsvis av spesialtrente griser eller hunder, er glansen like uomtvistelig. Trøfler har vært anerkjent lekkerbisken siden oldtida. De romerske keiserne fortærte visstnok tonnevis, men etter Romerrikets undergang forsvant kunnskapen om trøfler innafor den europeiske kulturkrets. Først i det 14. århundre dukker de igjen opp i franske kjøkken. Etter at man i begynnelsen av forrige århundre lærte å dyrke trøfler på eiketrær hvis røtter er infisert av soppen, skjøt bruken i været. Da ble det med ett meget fasjonabelt å bruke trøfler som tilsetning til all verdens retter. Omkring 1825 sto trøffelens glorie i sin høyeste glans. Folk av det fineste borgerskap turde da knapt antyde at de hadde deltatt i et festmåltid som ikke inneholdt minst én trøffel-garnert rett! Til velsituerte kretser i Norge kom trøffelen som hermetisert delikatesse. En vittig hund fra 1860-åras Christiania skal ha sagt at han følte seg ganske "fortrøflet" i noen selskaper han var med i! - Og da er vi egentlig tilbake til George Harrison igjen: "You know that what you eat you are" - forresten hentet fra tittelen på Alan Parisers film "You Are What You Eat".

Trøffelen som symbol på dekadansen og det "gode liv" har ikke George Harrison monopol på. Les bare hva Alexander Kielland skrev nesten 90 år i forvegen: "- tilvenstre havde hun sin nye Elsker - den tykke Anatole, som havde forspist seg på Trøfler" (fra "Nye Noveletter", 1880). - "The sweat is gonna fill your head. When it becomes too much you'll shout aloud". - Eller Henrik Ibsen i "Et dukkehjem" i scenen hvor doktor Rank forteller Nora om sin sjukdom, arvet etter faren:

Rank: "Ja det er minsæl ikke andet, end til at le av, det hele. Min arme, uskyldige rygrad må svi for min faders lystige løjtnantsdage."

Nora: "Han var jo så henfalden til asparges og gåseleverpostejer. Var det ikke så?"

Rank: "Jo; og så til trøfler."

Nora: "Ja, trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?"

- "but what is sweet now turns so sour, We all know obla-di-blada, But can you show me where you are"!!

Cry Baby Cry (Beatles, 1968) er en av John Lennons minst omtalte låter. Merkelig i grunnen, da den tilhører en av hans mest gåtefulle sanger. Kanskje er den blitt glemt fordi den er siste kutt før "Revolution 9" og "Goodnight" som de færreste utenom de spesielt interesserte gidder å høre på. Like godt å ta av pickupen ved "Cry Baby Cry"... I ettertid skal John forresten sjøl ha karakterisert låta som "a piece of rubbish".

Sannsynligvis er tittel og refreng basert på en TV-reklame som begynte "Cry baby cry, make your mother buy" (sml. Kellogg's-reklamen i forbindelse med "Good Morning, Good Morning"). Tekst og melodi er bygd opp som en engelsk barnesang (nursery rhyme), og referansene til Lewis Carroll er igjen tydelige. John Lennon hadde sterkere evne til å dikte med innlevelse om barndommen enn de andre Beatles-gutta, og "Cry Baby Cry" er et godt eksempel. Tilsynelatende er den en harmløs sang om et kongelig te-selskap i en like tilsynelatende uskyldig engelsk hage hvor de kongelige tålmodig venter på hertuginna av Kircaldy som alltid er seint ute til te. "The King of Marigold" betyr ringblom-kongen. Er dette en hentydning til hva slags blomster kongen plukker til vennen som skal komme og spille i selskapet? De gilde, oransje ringblommene (Calendula officinalis) har jo en slags naiv skjønnhet som harmonerer godt med den stemningen sangen formidler. "Lucy In The Sky With Diamonds" med sine cellofanblomster og marshmallows spøker i bakgrunnen...

Denne troskyldige skildringen av konge, dronning, hertug og hertuginne er ganske sikkert uekte. I det virkelige liv næret ikke opphavsmannen noen plagsom respekt for øvrigheten - neppe heller her. For eksempel da Beatles opptrådte på en kongelig forestilling 4. november 1963, hvor blant annet dronningmora, prinsesse Margaret og lord Snowdon var tilstede, uttalte John følgende til publikum: "Would the people in the cheaper seats clap your hands? And the rest of you, if you'll just rattle your jewellery."

Men freden og harmonien som sangen i utgangspunktet formidler, er ikke uten mørke skyer. Problemene antydes ved at hertuginna av Kircaldy aldri er presis. Verre er det at det har oppstått et problem for hertugen i anledning av et budskap som ble overbrakt ved "The local Bird and Bee". Er det mulig at han ikke kan komme i det hele tatt? Og hva menes med "Bird and Bee"? Er det et lite spark til Paul McCartneys "Blackbird", de svake svarttrostfløytene i bakgrunnen kan tyde på det. Eller menes det en slags lokal øvrighetsperson som har overbrakt budskapet? Eller er det mer obskønt? "Bird" kan bety jente (sml. "This Bird Has Flown" under "Norwegian Wood"), mens "bee" kan være en hentydning til det mannlige organet (trass at arbeidsbiene alltid er hunnkjønn). I så fall er det fristende å tolke det som distriktets horehus. Kanskje ikke uproblematisk for en hertug å måtte motta ett eller annet viktig budskap på et slikt sted... Jeg heller helst til denne tolkningen, ikke minst fordi det gir den rette Lennonske vrien!

Selskapet ender tolv midnatt med en spiritistisk seanse. Men det er tydeligvis bare humbug, for stemmene som liksom kommer ingenstedsfra, er noe barna har funnet på.

Spiritisme var utbredt i det finere borgerskap i begynnelsen av dette århundre. Jeg vil anta at John Lennon ikke hadde særlig sans for slikt åndelig tøv - iallfall som spissborgerlig fornøyelse - til tross for at han på dette tidspunktet nok ikke var helt fremmed for magi, tarot, i-ching og mantra (skal vi tro teksten til "God" på LP-en "John Lennon/Plastic Ono Band" fra 1970). Hvis vi skal tolke "Cry Baby Cry" som en slags anti-spiritisme-sang, likner den tematisk på anti-kvakksalver-låta "Doctor Robert" og anti-guru-visa "Sexy Sadie".

Når "Cry Baby Cry" fader ut, går vi over i Beatles' mest apokryfiske og korteste låt "Can You Take Me Back" sunget av Paul McCartney før "No 9" forkynnes gjennom høyttaleren.

The Ballad Of John And Yoko (single, 1969) inneholder linjene: "Caught the early plane back to London, fifty acorns tied in a sack. The men from the press said we wish you success..." Acorns betyr eikenøtter - hva i huleste har de her å gjøre? Forklaringen er denne: John Lennon og Yoko Ono fikk idéen å sende eikenøtter til ei rekke statsoverhoder, f.eks. president Nixon. Med nøttene fulgte en beskjed at de skulle plantes som et symbol på fred. Dette skjedde om forsommeren 1969, ikke akkurat toppsesongen for eikenøtter. Det ble sendt ut appell til hele landet. Det kom inn noen få stykker, blant annet fra en forretningsmann som kjente godt til forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Han forlangte like godt ett pund stykket!

To sanger nevnes i forbifarten: Første verselinje av Hey Bulldog (Yellow Submarine, 1969) lyder: "Sheep dog standing in the rain, Bullfrog doing it again". "Sheep dog" refererer seg sikkert til Paul McCartneys egen hund (jf. "Martha My Dear"), men hva betyr "bullfrog"? Jo, den er virkelig nok: Oksefrosken (Rana catesbeiana) lever i det østlige Nord-Amerika og er beryktet for sin grådighet og berømt for sine velsmakende lår. Navnet kommer av at kvekkingen nærmest skal minne om oksebrøl. Men hvorfor den er tatt med, er like ubegripelig som f.eks. "Wigwam frightened in the dark" og resten av "Hey Bulldog" for den saks skyld - men det er sikkert også meningen! "Bulldog" kan forresten stå for engelskmannen på samme måte som "Walrus" og "Bungalow Bill", uten at teksten blir noe mer meningsfylt av den grunn. I Come Together (Abbey Road, 1969) står: "he got walrus gumboot" (han fikk hvalross-gummistøvler). Hvalrossen nok en gang...

Maxwell's Silver Hammer (Abbey Road, 1969) får meg til å tenke på et innslag i en studentrevy på grunn av sine referanser til "vitenskapelige" ting som "test tube" (reagensrør), "majoring in medicine" og "studied pataphysical science", men også til skole, rettssak, galleri. Teksten er et forsvarsinnlegg for en navngitt massemorder, Maxwell Edison. Paul McCartney har fått mye kjeft for denne sangen, både av de øvrige Beatles-medlemmene og kritikerne. Jeg syns dette er litt urettferdig. Teksten må vel nærmest sees på som relativt harmløs, svart humor (en ikke uvanlig sjanger i studentrevyer det heller), og verre ting ble da vitterlig sunget av den samtidige, amerikanske satirikeren Tom Lehrer (med blant annet "Poisoning Pigeons In The Park", "The Elements", "Masochism Tango" og "We Will All Go Together When We Go" på repertoaret). "Maxwell's Silver Hammer" minner da også en god del om Lehrer, ikke bare ved sin svarte humor, men også ved de "akademiske" referansene (Lehrer er professor i matematikk) og kabaret-aktige melodi og piano-spill (Lehrer akkompanjerte seg sjøl på piano).

Hva menes med "pataphysical science"? Opprinnelig ble begrepet "oppfunnet" av den franske, absurdforfatteren ("Ubu Roi"), Alfred Jerry (1873-1907). Det var en parodi-vitenskap som behandlet såkalte "imaginære løsninger". Et patafysisk selskap ble opprettet i Paris. Reagensrøret til det patafysikk-studerende (man trenger neppe noe slikt til nevnte vitenskap) offeret, Joan, og medisin-utdannelsen til massemorderen er nok tatt med for framheve den akademiske stemningen...

Hvem er forresten morderen, Maxwell Edison? Det er nærliggende å tenke på J.C. Maxwell, en skotsk fysiker som utarbeidet teorien for de elektromagnetiske bølgende (blant annet radiobølgene og lyset) og således la grunnlaget for både radio og fjernsyn; dernest på Thomas A. Edison, den berømte, amerikanske oppfinneren av glødelampen, fonografen og kinetoskopet (forløperen til kinoen). Spørsmålet fra Maxwell, "Can I take you out to the pictures Jo-oh ho-oan", får kanskje sin mening? Men hvorfor disse to nyttige samfunnsborgerne (hvis det er dem?) skal knyttes til massedrap, fortoner seg jo høyst merkverdig...

Octopus's Garden (Abbey Road, 1969) er den eneste Beatles-låta som beskriver et konkret biologisk fenomen: Det at den store åttearmede blekkspruten, kraken (Octopus vulgaris), som lever i Middelhavet, sleper sammen steiner og bygger et slags krater hvor den kryper i skjul og venter tålmodig på et intetanende bytte, en fisk f.eks.

Det er Ringo Starr som har laget sangen - en slags oppfølger til "Yellow Submarine". Den 22. august 1968, mens Beatles spilte inn "Back In The USSR" og sovjetiske tanks rullet inn i Tsjekkoslovakia, reiste Ringo vekk fordi han ikke lenger holdt ut all kranglingen mellom gruppemedlemmene. Han ferierte noen dager på Sardinia der han traff en fisker som fortalte ham om hvordan blekksprutene holder til i hulene sine og vandrer rundt på havbunnen på jakt etter skinnende steiner, hermetikkbokser og flasker som de setter foran hulen som en slags hage. Ringo fikk da idéen til å lage "Octopus's Garden" et trygt undersjøisk gjemmested fra platestudio i Abbey Road og alle ubehagelighetene der...

Because (Abbey Road, 1969) er melodisk inspirert av Beethovens "Måneskinnssonate", og er ved sin elegante harmoni og nennsomme instrumentering Beatles' nærmeste berøring av klassisk musikk. Teksten er skåret inn til beinet, til det absolutt nødvendige, uten at det går ut over budskapet som formidles. Japaneren Yoko Onos nærvær er tydelig - det er noe haiku-aktig over det hele.

I enda sterkere grad enn "Dear Prudence" og "Mother Nature's Son" handler "Because" om naturens virkning på sinnet. I tre ordknappe vers forkynnes: "Fordi jorda er rund, får den meg til å tenke... Fordi vinden er sterk, får den tanken min til å blåse... Fordi himmelen er blå, får den meg til å gråte..." (Dessverre forsvinner hele poesien i oversettelsen.) Midt i denne hyllesten til naturen kommer et mellomspill med Beatles' hovedtema, kjærligheten, i dette tilfellet den altoppslukende: "Kjærligheten er gammel, kjærligheten er ny, kjærligheten er alt, kjærligheten er deg." Aldri har vel et holistisk syn på miljø og kjærlighet vært kombinert på en enklere og mer overbevisende måte, i hvert fall ikke i en poptekst.

Denne nesten visjonære sangen er den nest siste The Beatles som gruppe kom til å spille inn - august 1969. Synd, da den staker ut en kurs det skulle ha vært interessant å følge. Året etter var det første europeiske naturvernåret...

Mean Mr. Mustard (Abbey Road, 1969), planteriket i overført betydning. "Simple Hr. Sennep" er en skitten uteligger som av flere ekle gjøremål putter pengesedler i nesa. Sennep er en velkjent kryddermikstur hvor hovedingrediensen er knuste frø av hvitsennep (Sinapis alba) eller svartsennep (Brassica nigra), og er faktisk det eneste skarpe krydder av reint europeisk opprinnelse (pepper og spansk pepper kommer henholdsvis fra Asia og Amerika). John Lennon syntes tydeligvis at det var et passende navn på den møkkete lassisen. (John Lennon hadde for øvrig en ganske bisarr humor når det gjaldt folks ulike utseende og oppførsel.)

Across The Universe (Let It Be, 1970) har en rotet tilblivelseshistorie. At den her kommer etter "Because", skyldes at jeg følger kronologien til de "offisielle" Beatles-LP-ene og -singlene.

Denne Lennon-låta ble spilt inn allerede i februar 1968 og var tiltenkt som en A-side på en single. Dessverre ble innspillingen skjemmet av et ikke helt vellykket arrangement bestående av wah-wah-gitar og koring utført av et par tenåringsjenter for anledningen hyret fra den mest ihuga fansen (som tilbrakte størsteparten av dagen ved å henge utafor Abbey Road-studio i håp om å få et glimt av sine idoler). Denne framføringen ble heldigvis ikke gitt ut på single, men ble erstattet av McCartneys "Lady Madonna". Teipen ble liggende ubrukt halvannet år inntil John Lennon ble spurt om den kunne brukes som ett av kuttene på samle LP-en "No One's Gonna Change Our World" til inntekt for Verdens Villmarksfond. På dette kuttet ble hastigheten økt en halvtone, og det ble lagt til lydkulisser av fuglekvitter og vingeslag i begynnelsen og slutten. På den seinere LP-en "Let It Be" opptrer låta i en ny forkledning, remikset av Phil Spector. Han beholdt det originale vokalsporet, nedtonet wah-wah-gitaren, fjernet jentekoringa og fuglelåtene, opprettholdt den originale hastigheten og la på et arrangement av "Disney"-strykere og "englekor". Hvor smakløst det nye arrangementet i utgangspunktet kunne virke, ble resultatet overraskende vellykket. Det er "Let It Be"-versjonen vi nå oftest hører; "Villmarksfond"-utgaven med sitt "tørre" lydbilde og "pipete" koring hører helst med til Beatles-raritetene.

Det at sangen ble brukt til inntekt for Verdens Villmarksfond, skulle jo tyde på at teksten handler om naturvern. Umiddelbart gjør den ikke det, hvis vi da ser bort fra refrenglinja "Nothing's gonna change my world" som gjentas tilsammen 12 ganger og som reflekterer tittelen på LP-en "No One's Gonna Change Our World". På den annen side representerer "Across The Universe" i aller høyeste grad en holistisk verdensanskuelse som nå ikke bare omfatter jorda, men hele universet. Østlig filosofi og religion trer sterkere fram her enn i noen annen John Lennon-tekst. Det mystiske "Jai Guru De va OM", som kommer først i refrengene, er sanskrit og betyr visst noe i retning "Vær hilset, guddommelige lærer", mens "OM" nok er et mantra, men kan også stå for "altet", eller universets lyd - bakgrunnsstøyen...

"Across The Universe" minner mer om et dikt enn noen pop-tekst. "... it's one of the best lyrics I've written. ... It's a poem, you know, you could read 'em.", karakteriserte John sjøl teksten. Han la ikke skjul på å være stolt over å ha laget den, noe han slett ikke alltid var overfor sine egne Beatles-produkter.

Ved siden av "Because" markedsfører "Across The Universe" som sagt et holistisk syn på menneske, natur og miljø. En anskuelse som gjennomsyret hippie-bevegelsen mot slutten av 1960-åra og som ble tatt opp av deler av miljøbevegelsen på 70-tallet, med gaia-teorien som et ektefødt barn. Men her kan man lett gå i fella og blande metafysikk med økologi: Faget økologi har siden Ernst Haeckel lanserte ordet i 1869 vært læren om sammenhengene i naturen. Det kan være fristende å ta den som vitenskapelig alibi for holistiske synspunkter, men da er vi på farlige veger. De økologiske læresetningene strengt rasjonelle, med rot i de alminnelige naturlovene fra fysikk, kjemi og matematikk. Det fins absolutt intet metafysisk element! Hippie-bevegelsen, med blant annet The Beatles som talerør, la derimot inn sterke metafysiske overtoner i sin holistiske naturanskuelse. Ja, "ånden", "altet" og ikke minst "kjærligheten" gjennomstrømmet menneskene såvel som natur og univers. Vitenskapelige teorier hadde hippiene mindre sans for. Snusfornuftig reduksjonisme tilhørte foreldregenerasjonen og det trangsynte borgerskapet, pluss revisjonistene i Sovjet (Mao gikk merkelig nok mer fri, men han unnså da seg heller ikke for å benytte uvitenskapelige, ja, faglig sett uøkologiske metoder). Deres viktigste motargument var at vitenskapen bare hadde skapt død og elendighet - med atombomben som selve manifestasjonen!

Det er derfor viktig at man klart skiller mellom vitenskap og reduksjonistisk metode slik det forekommer i faget økologi, og etikk og holistisk livssyn slik dette ble forfektet av hippie-bevegelsen. Holistiske gaia-teorier og andre New Age-anskuelser som pretenderer å være vitenskap, har jeg liten sans for.

En forsøksvis konklusjon vil være: (1) Naturtemaene kommer seint i Beatles' karriere. (2) De opptrer hyppigere enn i tekstene til samtidige popgrupper (Rolling Stones, The Who, Beach Boys osv.). (3) I noen av sangene som inneholder naturtemaer, kan vi ane en viss orientering mot naturbevissthet, eller i det minste en holistisk verdensanskulelse (som ikke egentlig behøver å være identisk med miljøvern). Og nettopp her framstår Beatles som noen av de aller første rocke-artister som berører temaet. (Sjøl protestvisenes "konge", Bob Dylan, har ikke tilnærmelsesvis så mange innen samme periode, velger vi da å se bort fra krig og atombombetrussel som miljøproblem.)

Til tross for en metafysisk innpakning og holistiske overtoner blandet med ufordøyd østlig visdom, skal vi ikke nekte for at hippiene, og Beatles i særdeleshet, gav viktig næring til den kommende miljøbevegelsen som på begynnelsen av 1970-tallet så på naturødeleggelsene på samme måte som blomsterbarna hadde sett på krigsmaskinene et par år i forvegen. Og vi skal ikke glemme at alle datidas miljøkamper - hos oss fra Mardøla i 1970 til Alta i 1981 - indirekte hentet noe inspirasjon fra tankene som forfektes i "In My Life", "Dear Prudence", "Mother Natures' Son", "Across The Universe" og "Because". La meg avslutte med John Lennon: "I 60-åra skjedde det en revolusjon blant unge mennesker, og den gjaldt ikke bare enkelte grupper eller klasser - den fikk betydning for selve måten folk tenkte på. Det var de unge som skjønte det først, og så fulgte neste generasjon på. The Beatles var en del av denne revolusjonen, som egentlig er en evolusjon, og som fortsatt pågår. Vi var alle om bord på det skipet i 60-åra. Vår generasjon - et skip på veg mot Den nye verden. Og The Beatles satt i utkikkstønna."

KILDER

De aller viktigste kildene har selvfølgelig vært Beatles' egne plater, tekster og kommentarer (sistnevnte fra gullgruven "The Beatles antologien"). Men jeg har også flittig benyttet annenhånds materiale. Særlig fire forfattere vil jeg framheve: Philip Normans "SHOUT!" er den mest fullstendige behandlingen av Beatles-epoken fra John Lennons fødsel til oppløsningen i april 1970. Trass en noe ufin behandling av Paul McCartney, er boka uomtvistelig den beste bakgrunnen for historiske data og derfor den viktigste oppslagsboka når det gjelder årstall, steder og hendelser. Forfatteren innlater seg imidlertid sjelden på utforskning av selve sangene. Det har derimot nordmannen Harald Engelstad gjort i boka, "Halvparten av det jeg sier er meningsløst", om John Lennons tekster gjennom hele Beatles-perioden til og med Plastic Ono Band. Hans analyser er både skarpsynte og dyptloddende, og det er ikke fritt for at jeg har forsynt meg godt av hans materiale. Den tredje forfatteren er Ian MacDonald som med sin "Revolution In The Head" utvilsomt har levert tidenes beste utlegning om 60-åra og The Beatles. Hver eneste sang er behandlet med kommentarer og detaljerte historiske bakgrunnsdata. Dessuten står oversikter over alle musikere som bidrar på hver enkelt av sangene - så langt dette er kunnet blitt brakt på det rene. Boka, som nærmest går vitenskapelig til verks, er et absolutt must for alle Beatles-interesserte! Men nesten like, eller vel så god er boka til nordmannen Bård Ose, "Beatles hele livet". Den likner noe på Ian MacDonalds bok, men har kuttet mesteparten av pratet omkring 60-åra generelt og konsentrert seg om hovedsaken. Dessuten inneholder den informasjon jeg verken har funnet hos Ian MacDonald eller tidligere forfattere. Videre har den - ulikt tidligere bøker om Beatles - også tatt med "Beatles etter Beatles", dvs. gamle Beatles-låter som er blitt gitt ut etter gruppas opplsning. Boka anbefales på det varmeste! I tillegg har jeg hatt stor glede av informasjon hentet fra diverse hjemmesider på World Wide Web - takk til: Alan W. Pollack, Michael Weiss, Michael Brown, Jim Kendall, Joel Hurmence, Jay Smith, Jean Gerencer, Charles McGrew, Joseph Brennan, Kent Fletcher og "saki". - Det trykte kildematerialet (med unntak av botaniske og zoologiske oppslagsverk) fins nedafor.

anonym 2000. Norwegian wood, isn't it good? - Grevlingen 19, 3: 4-5.

Bjørnstad, O.N. 1991. Changes in forest soils and vegetation in Søgne, southern Norway, during a 20 year period. - Holarct. Ecol. 14: 234-244.

Brox, J. 2001. Den vesle klassefesten. - Dag og Tid 40, 31: 13.

Campbell, C. & Murphy, A. 1980. From Romance to Romanticism: Analysing The Beatles' Lyric. I: Things We Said Today. The Complete Lyrics and a Concordance to The Beatles' Songs, 1962-1970. - Ann Arbor, s. XXI-XXXI.

Claus, R., Hoppen, H.O. & Karg, H. 1981. The secret of truffles: A steroidal hormone? - Experientia (Basel) 37: 1178-1179.

Eckblad, F.-E. 1983. De fire store og kjennskapet til sopp. - Blyttia 40: 245-247.

Eckblad, F.-E. 1985. Ekte trøfler i Norge? - Våre nyttevekster 80: 5-7.

Eckblad, F.-E. 1994. Sopp i Norge før i tiden. - Soppkonsulenten A/S, Ås.

Engelstad, H. 1988. Halvparten av det jeg sier er meningsløst. John Lennons tekster fra Please Please Me til Plastic Ono Band. - Scanbok forlag, Oslo.

Evans, M. 1984. The Art of the Beatles. - Anthony Blond, London.

Friedman, R. (red.) 1995. Reunion Special. - Life Fall 1995, Special.

Høiland, K. 1985. Kulturlandskapet i faresonen. Strawberry fields forever. - Våre Nyttevekster 80: 8-11.

Høiland, K. 1993. Cortinarius sylvae-norvegicae sp. nov. - a new species in Cortinarius subgenus Dermocybe. - Mycotaxon 48: 85-89.

Leaky, R.E. 1981. Mennesket blir til, oversatt av L.H. Bjørgum. - Universitetsforlaget, Oslo.

Lennon, J., Ono, Y. & Peebles, A. 1981. The Lennon Tapes. - The Contributors and the British Broadcasting Corporation.

MacDonald, I. 1995. Revolution In The Head. The Beatles' Records and the Sixties. - Pimlico, London.

Norman, P. 1981. SHOUT! The True Story of the Beatles. - Hamish Hamilton Ltd (Elm Tree Books), London.

Ose, B. 1999. Beatles hele livet. - Eide Forlag, Bergen.

Sansom, C.A. (red.) 1979. Pocket Beatles Complete. - Wise Publications, London, New York, Sydney, Tokyo, Cologne.

Schandy, T. 1996. Med tenna på tørk. Polhavets tjukkas vender tilbake. - Natur & miljø 1996, 6: 13-15.

Taylor, D. (red.) 1995-1996. The Beatles Anthology 1-3. - Apple Corps Ltd/EMI Records Ltd.

The Beatles 2000. The Beatles antologien. Norsk utgave. Oversatt av Kyrre Haugen Bakke m.fl. - J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo.

Thomson, E. & Gutman, D. (red.) 1987. The Lennon Companion. Twentyfive Years of Comment. - The Macmillan Press Ltd, Houndmills, Basingstoke, Hampshire, London.

Wormstrand, T. 2001. Fugler i Marka: Svarttrosten - homøopat og inspirator. - Snø & Ski 2001, 1: 36-37.