Buksoppene, nye løsninger på gammelt problem

Gasteromycetene eller buksoppene, som de kalles på norsk, er ei iøynefallende gruppe av harmløse sopper. De forårsaker ikke sykdommer på planter eller dyr, er ikke plagsomme råtesopper i hus og på virke, og bare én av dem, potetrøyksopp (Scleroderma spp.), er giftig. Derimot er de morsomme innslag i soppfloraen.

Gasteromycetene tilhører stilksporesoppene. Sporene dannes altså på basidier, men i motsetning til de øvrige stilksporesoppene, har basidiene hos gasteromycetene mistet evnen til aktivt å skyte ut sporene. Årsaken er at soppene i evolusjonens løp utviklet andre måter å spre sporene på, som gjorde utskytningen unødvendig. Dette har skjedd ved at det er utviklet mange særegne tilpasninger for å spre sporene med vind, regndråper, insekter eller pattedyr. Her finner vi flere interessante bygningstrekk som vi ellers ikke finner blant soppene.

Hos gasteromycetene blir sporene modnet inne fruktlegemet godt beskyttet mot uttørring og forlater det først når de er helt modne, hjulpet av egne strukturer hos frukt- legemet, som står i spredningens tjeneste. Derfor har mange gasteromyceter kunnet tilpasse seg tørre voksesteder som ellers er uegnete for større sopper; åpne bakker, sanddyner, rabber, ja, til og med ørkner. Selv i Death Valley i California - et av verdens aller tørreste strøk - vokser det noen få, spesialiserte arter.

Røyksoppene ( Slektene Lycoperdon, Bovista og Calvatia) er den største gruppa av gasteromyceter. Fruktlegemet er kule- eller pæreformet. I moden tilstand er det omgitt av en papiraktig yttervegg (peridium). Inne finner vi sporene i en ullaktig, fibrøs masse - omtrent som pudder på en kvast. Disse sporene har utviklet seg på basidier, men når de blir modne, løsner de fra basidiene og blir liggende fritt i denne massen. Ytterveggen er ugjennomtrengelig for vann, og sporene lar seg ikke fukte ("vann på gåsa-prinsipp"). Det umodne fruktlegemet er helt lukket, men når det er modent, åpner det seg med et større eller mindre hull på toppen slik at sporene slipper ut. Sporene spres hovedsakelig ved at regndråper eller vanndråper fra kvister e.l. faller ned på fruktlegemet. Den elastiske ytterveggen virker som et trommeskinn og skaper vibrasjoner som forplanter seg til massen med sporene. Derved støtes sporene ut av hullet. I åpent terreng, spesielt i tørre områder hvor denne regnsprednings-mekanismen vil være lite virksom, spres sporene med vinden. De modne fruktlegemene sitter løst festet i bakken og begynner å rulle bortover som en ball når vinden får tak i dem. Ved rullingen støter den elastiske ytter- veggen mot bakken, og sporene blir derved spredt.

Men gasteromycetene har også utviklet en enda mer utspekulert måte for regnspredning. Hos de små brødkorgsoppene (slektene Crucibulum og Cyathus) er fruktlegemet formet som ei lita skål (bare 0,5-1 cm i diameter), og oppi denne skåla ligger noen små, flate, runde legemer som inneholder sporer, de såkalte peridiolene. (I gamle dager la folk merke til disse underlige soppene, som ofte gror på rester av ved, trevirke, halm ol., og de tok tegn av dem. Var det mange "brød" [dvs. peridioler] i korga, ble det et godt år, men var det få, ble det uår.) Dersom en regndråpe av en viss størrelse treffer skåla, blir det et plask, og peridiolene spruter ut med vannet. På den måten blir soppen spredt, om enn ikke over så store avstander som røyksoppene. Hos slekta Cyathus er peridiolene til og med forsynt med en liten "lasso": På hvert peridiol sitter en elastisk tråd med en klebrig ende. Dersom enden treffer for eksempel et grasstrå, vikler tråden seg rundt strået og forankrer peridiolet. Når strået visner og faller på bakken, finner sporene et egnet voksested.

En slektning av brødkorgsoppene har en enda rarere spredningsmekanisme - den har utviklet sitt eget artilleri! Det er slyngball (Sphaerobolus stellatus), en ørliten sopp som bare er 1,5 mm stor. Den vokser på rester av ved eller gammel gjødsel, og er ganske vanlig i Norge, men vrien å få øye på. Som ungt er fruktlegemet kuleformet, men etterhvert åpner det seg med et stjerneformet hull i toppen. Inne fruktlegemet er det et eneste, kuleformet peridiole. Den indre delen av fruktlegemeveggen består av et vev som utvikler et kraftig væsketrykk. Til slutt blir trykket så stort at vevet løsner og plutselig krenger seg ut og oppover. Derved spretter peridiolet ut som om det var skutt med en katapult. På denne måten kan det bli slynget flere meter av gårde.

Andre gasteromyceter har satset på å la dyr spre sporene: Et meget godt eksempel er stanksopp (Phallus impudicus). Denne soppen vokser på jord eller råtnende ved i løvskog, parker og hager, og finnes langs hele kysten av Sør-Norge. I tidlige stadier ser fruktlegemet ut som en røyksopp. Det har en seig yttervegg, og inne er det en slimet masse som omgir sporene. Når fruktlegemet modnes, sprenger sporemassen seg opp gjennom ytterveggen. Den sitter på en klokkeformet hatt som er hevet på en hul, porøs stilk. Mekanismen som får sporemassen til å reise seg opp gjennom ytterveggen, er at den porøse stilken suger opp væske og derved sveller. Selve sporemassen utvikler seg til en seigtflytende, sukkerholdig, mørkegrønn væske. Den sender ut en avskyelig åtsel-stank. Lukta tiltrekker åtselfluer, særlig spyfluer og gullfluer. Mens fluene frydefullt vasser i sporemassen, får de sporer på seg, og på den måten blir stanksoppen spredt. Imidlertid vet vi ikke alt om stanksoppens levevis ennå, siden ingen har klart å få sporer til å spire - verken sporer tatt direkte fra soppen eller dem som har passert gjennom ei flue.

Stanksoppen har selvfølgelig tiltrukket seg folks oppmerksomhet. I Norge er den først og fremst betraktet som en illeluktende plageånd som det er vanskelig å bli kvitt om vi skulle være så uheldige å få den i hagen. I utlandet har den derimot vært brukt i folkemedisinen som et "elskovsmiddel" takket være fruktlegemets høyst påfallende utseende og måte å vokse opp på (Phallos = det mannlige kjønnsorgan, impudicus = uanstendig, ukysk), men også mot gikt (flere steder i Mellom-Europa kalles den "giktmorkel"). De umodne fruktlegemene blir til og med spist og reknet som meget velsmakende av franskmennene - vel bekomme!

I tropene har stanksoppen flere slektninger med enda rarere utseende. Her finner vi for eksempel sopper som minner om blomster, og som ved både lukt og utseende tiltrekker seg insektene. Dessverre finnes ikke disse eksotiske "blomster-soppene" i Norge, men et par arter går nord til Middelhavet.

Til slutt har vi ei rekke gasteromyceter som i likhet med løpekule (som tilhører sekksporesoppene) har underjordiske fruktlegemer. En slik sopp er ekornnøtt (slekta Rhizopogon), som er ganske alminnelig i furuskog i Norge. Den sender ut en eiendommelig duft som særlig tiltrekker ekorn (trolig er det kjønnsdufter, feromoner, som soppen produserer). Ekornene graver opp fruktlegemene, spiser dem og sprer på den måten sporene som passerer uskadd gjennom tarmkanalen. Soppen har til og med vært funnet oppi ekornreir!