Biologi før år 1000

100-tallet f.Kr.

Marcus Porcius Cato d.e. (234-149 f.Kr.)

I århundrene før Kristus hadde Rom gjennom ustanselige kriger sakte, men sikkert vokst mot verdensherredømme. Det gamle Rom var et utpreget bonde- og krigersamfunn. Livet var preget av disiplin og tradisjon mot det bestående. Styrken ved det tidlige romerske samfunnet var pliktfølelse, praktisk sans, lydighet og alvor. Fellesskapet var altbeherskende, individet hadde lite spillerom. Åndelige interesser var noe man helst ikke skulle befatte seg med, hvis det ikke handlet om jus, retorikk eller politikk. Etter hvert som det den greske verden kom i berøring med den romerske, måtte det komme til kulturkonflikter. At mange velutdannede grekere begynte å flytte til Roma, den store hovedstaden ved Tiberen, bare økte konfliktene. Da athenske filosofer begynte å holde taler i Roma, vakte dette stor interesse hos ungdommen, og tilsvarende mistillit og bekymring blant den eldre garden. Ikke minst fordi alt snakk om individuell frihet ble sett på som en trussel mot den kollektive romerstaten.

Den personifiserte sjel til den grinete gammelromer var Marcus Porcius Cato (den eldre). Mannen som alltid avsluttet sine innlegg i senatet, uansett hva saken dreide seg om, med frasen: "For øvrig er det min mening at Kartago bør ødelegges". (Forspillet til Den tredje puniske krig.) Romerne ga ham tilnavnet Cato Sensoren fordi han var rettferdig, ubestikkelig og holdt strengt øye med oppførselen til sine medborgere og gjorde alt for å forhindre dekadent gresk innflytelse. Ja, han var overbevist om at den greske litteraturen var den reine gift, og at de greske legene ville ta livet av alle romerne med sine medisiner! På sine eldre dager (han ble over 80 år) lærte han seg gresk for lettere å kunne bekjempe den "luksus", "overdådighet" og "kapitalisme" som trengte inn fra øst.

Man skulle derfor tro at en så bakstreversk mann som Catos betydning for biologien og medisinen var lik null, ja, heller negativ. Ikke desto mindre ga mannen sitt bidrag til den biologiske vitenskapen, og spesielt verdifull er det at vi her får et ubesudlet inntrykk av originale romerske oppfatninger. Mens Kartago ble nedkjempet i den siste puniske krigen, skrev Cato i 160 f.Kr. boka "De Re Rustica" ("Om jordbruk") - et typisk tema for den foretaksomme og praktisk innstilte romeren. (Cato var opprinnelig bonde og beholdt interessen for jordbruk livet ut.) Den seinere romerske hagebruksbotanikernen Columella (ca. 60 e.Kr.) uttalte at Cato var den første som lærte bort jordbruk på latin. Catos bok, som er den eldste latinske encyklopedi vi kjenner, omtaler 120 planter, hvorav mange av dem er kultivarer, men oppsettet mangler organisering. Det mest interessante er, som nevnt, at vi får et innblikk i hvordan romerne oppfattet tingene:

Karakteristisk for gammel romersk medisin var deres kullsviertro på ull som remedium (noe som hang sammen med religiøse-agrikulturelle forestillinger). For eksempel skulle uvasket ull dyppet i en blanding av svovel, eddik, bek og soda kurere lumbago. Cato trodde ikke på at ull hadde noen helbredende kraft, men anbefalte heller kål. Ikke bare å spise kål mot sjukdom, men også å drikke urinen til en person som hadde spist kål. Noen av Catos kurer kunne anvendes av både folk og fe: "Hvis du har grunn til å frykte sjukdom, gi pasienten/oksen før de blir sjuke følgende remedium: 3 korn salt, 3 laurbærblad, 3 blad av purre, 3 skudd av purre, 3 av hvitløk, 3 korn røkelse (virak), 3 planter sevenbom [Juniperus sabina], 3 blad av vinrute [Ruta graveolens], 3 stilker av gallbær [Bryonia spp.], 3 hvite bønner [bønnevikke Vicia faba], 3 glødende kull og 3 pint vin. Du må samle, knuse og administrere alle disse tingene mens du står, og han som får remedien må ha fastet. Gi det til hver okse eller til pasienten i tre dager, og fordel det slik at når du har gitt tre doser til hver, har du brukt opp alt. Se til at pasienten og den som administrerer begge står, og bruk et trekar." - Her er en herlig blanding av realitet og overtro. (NB! Kuren må ikke forsøkes i praksis på grunn av sitt innhold av de giftige plantene sevenbom, gallbær og vinrute!)

Kilder
Grimberg, C. 1956. Menneskenes liv og historie. Bind 5. Roma.
   - J.W. Cappelens Forlag, Oslo.
Skard, E. 1966. Filosofien i oldtiden. En historisk oversikt. 4. utgave.
   - H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo.
http://www.med.virginia.edu/hslibrary/historical/antiqua/textj.htm
http://www.geocities.com/Athens/Delphi/9910/cato.html
http://www.hcs.ohio-state.edu/hort/history/014.html