Biologi i 1000 år

1800-tallet

Charles Robert Darwin (1809-1882)

I 1996 ble det arrangert en spørreundersøkelse blant 100 norske professorer om hvilke bøker som hadde betydd mest for vitenskapen. Den boka som toppet lista ble: "On the Origin of Species by Means of Natural Selection or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life" av Charles Darwin. Det fortelles at det aller første opplaget fra 1859 ble revet bort i løpet av en eneste dag (historiens første dokumenterte hyllevelter). Hvorfor er denne boka så viktig? Er det fordi Darwin avskaffet Skapelsesberetningen (slik Galileo Galilei avskaffet Himmelen 400 år tidligere)? Fordi han mente at mennesket stammet fra apene? Fordi han utarbeidet evolusjonsteorien? Eller fordi han hevdet "kampen for tilværelsen" og "den sterkestes rett"...? (Det siste grovt misforstått og misbrukt av visse politiske bevegelser!)

Eller er svaret rett og slett at Charles Darwin skapte den kraftigste teorien som noensinne er blitt framsatt om levende ting?

Charles Robert Darwin ble født 1809 i Shrewsbury i England i en velstående familie. - Som et skjebnens lune var det akkurat samme år franskmannen Jean-Baptiste de Lamarck (1744-1829) publiserte "Philosophie zoologique", som argumenterer for at artene forandrer seg på grunn av endringer i miljøet, variabel bruk av kroppsdeler og overføring av tilegnete egenskaper til avkommet. - Charles var det yngste de fem barna til Dr. Robert Waring Darwin (lege) og Susannah Darwin (datter av Josiah Wedgwood, som grunnla porselensfabrikken). Farfaren var Erasmus Darwin, også en kjent biolog - og fritenker. Både Darwin- og Wedgwood-familien hadde liberale og framskrittsvennlige holdninger. De tilhørte Whig-partiet, som gikk inn for konkurranse, frihandel og teknologiske framskritt (1800-tallet var jo teknologiens århundre). Unge Charles viste tydelig interesse for naturfag. Han samlet på alt som kunne samles: skjell, egg, steiner, segl osv. Han førte også regnskap med hvor mange blomster de forskjellige hageplantene dannet i løpet av åra. Som noe eldre laget han statistikk over sommerens jaktutbytte. Foreldrene var ikke alltid like overbegeistrete: "Du bryr deg ikke om noe annet enn skyting, hunder og rottefangeri, og du vil bli en skam for deg sjøl og hele din familie!", uttalte faren engang Darwin var 16 år. Etter grunnskolen begynte han i 1818 på Samuel Butlers skole i Shrewsbury. Men, som sin forgjenger Linné, var han ikke noe skolelys. I 1825 påbegynte han et mislykket medisinstudium i Edinburgh, men sluttet studiene fordi han ikke tålte å se blod. Faren sendte ham da til Cambridge for å studere teologi - uten særlig suksess. Han klarte eksamene noenlunde, men var mer interessert i å samle biller enn å lese pensum. (Likevel er det sannsynlig at dersom Darwin ikke hadde fått muligheten til å reise ut med seilskuta "Beagle", ville han ha endt som en fredelig landsens prest med naturfag som yndlingshobby.)

Både i Edinburgh og Cambridge syslet Charles Darwin med ting som lå langt utafor det han egentlig skulle studere. I Edinburgh fikk han kontakt med den kjente biologen Robert Grant, som var tilhenger av Lamarks utviklingslære. Grant lærte Darwin å studere dyr i fjæra, og det var takket være ham at Darwin i 1827 presenterte sitt første vitenskapelige bidrag - om mosedyr (slekta Flustra, Bryozoa) - på et studentmøte. I Cambridge brukte Darwin tida ikke bare til å samle biller, han ble også venn med botanikeren John Stevens Henslow og utvidet sine kunnskaper om botanikk.

Jordomseilingen med "Beagle"

I 1831 var Charles Darwin, 22 år gammel, med på feltarbeid i geologi i Wales, hvor han assisterte professor Adam Sedgwick. Da han kom hjem, ventet et brev fra vennen Henslow på ham. Et brev som i følge Darwin sjøl var "den uten sammenlikning viktigste hendelsen i mitt liv, som var avgjørende for min karriere." Brevet fortalte at kaptein FitzRoy på seilskuta H.M.S. "Beagle" ønsket å ha med en ung mann som både kunne holde ham med selskap og som kunne gjøre naturvitenskapelige undersøkelser. Henslow, som først hadde fått tilbudet, hadde etter overveielse latt det gå videre til Darwin. (Storbritannia som nettopp hadde beseiret Napoleon, svulmet av sjøltillit - Rule Britannia! - og jordomseilinger ble gjennomført for å etablere havner til det voksende imperiet. Samtidig var det grotid for alle slags naturhistoriske undersøkelser - med hensikt å fremme Storbritannias imperialistiske ambisjoner som ledende supermakt også på kunnskapsfronten. Reisen med "Beagle" var i så måte ikke noe unntak. Studiet av artenes geografiske utbredelse ble en særegen britisk disiplin. Tallrike eksotiske dyr og vekster ble etterhvert innlemmet i det europeiske klassifikasjonssystemet, som Linné hadde grunnlagt.)

Jordomseilingen med "Beagle" varte i fem år. Den hadde som hovedhensikt å perfeksjonere kartene over kystlinjene. Kaptein FitzRoy var først og fremst interessert i dette og å måle vindstyrken verden over. Om bord var ikke alltid forholdet mellom FitzRoy og Darwin det beste. Førstnevnte delte ikke Darwins "kjetterske" tanker om artsmangfoldet, og han led av et ustabilt temperament. En av de alvorligste konfliktene var at Darwin var sterk motstander av slaveriet, en institusjon som FitzRoy så på som både gudegitt og naturlig!

Frimerker fra den britiske bestittelsen Ascension, som feirer Darwins berømte jordomseiling.

MYTENE FRA GALÁPAGOS: Reisen med "Beagle" er en av biologiens mest sagnomsuste jordomseilinger. Det blir ofte hevdet at Darwin nesten tenkte ferdig hele sin utviklingslære om bord på skuta. Det er ikke riktig. Ingen ting tyder på at han næret noen idéer om evolusjon før et halvt år etter hjemkomsten i 1836. Det er heller ikke riktig at landkjenningen på Galápagosøyene var skjellsettende for ham. Her var han i fem uker og besøkte flere av øyene. I dagbøkene skrev han at regnskogen i Brasil ga et sterkere inntrykk enn de nakne, forblåste vulkanøyene utafor Ecuador. Øyene fascinerte ham riktignok - ikke minst deres isolerte beliggenhet og merkelige plante- og dyreliv. Mange framstillinger gjør mye vesen av hans interesse for de kjempestore landskilpaddene, men faktum er at han ikke enset dem noe særlig fordi han trodde på skrønen at de var blitt brakt dit på 1600-tallet fra Alhambra i Det indiske hav av sjørøvere. Derfor var han heller ikke interessert i den variasjonen galápagosskilpaddene oppviser øyene i mellom, fordi han trodde at denne variasjonen var av ny dato.

Galápagosskilpadde. Faktisk var den eneste skilpadda han hadde med seg til England en levende unge som hadde vært kjæledegge om bord. Resten av skilpaddene mannskapet på "Beagle" fanget ble sannsynligvis spist som proviant!

Enda mer seiglivet er myten om Darwin og finkene på Galápagos. Gjentatte framstillinger vil ha det til at det nettopp var disse finkene som ga ham "åpenbaringen" om evolusjonsteorien. Ja, så til de grader knyttet til Darwin er galápagosfinkene blitt at de i dag urettmessig kalles for "darwinfinker". Sannheten er imidlertid at Darwin sjøl ikke forklarer noen ting om finkene i sine tidlige undersøkelser, ei heller eksplisitt skriver om dem i "Origin of Species" fra 1859. Faktisk var han meget skjødesløs som samler når han behandlet dem. Han skjøt og preparterte ca. 30 stykker, men han så ikke engang at de var finker alle sammen. Han noterte heller ikke hvilke øyer han samlet dem fra. Han syntes de liknet så mye på fugler han hadde sett masser av på det søramerikanske fastlandet, at han ikke fant bryet verd! Det var egentlig to andre forskere, John Gould og Joseph Hooker, som etter at de hadde studert de preparerte eksemplarene i London, skjønte at det dreiet seg om nye arter med spesielle særpreg fra de ulike øyene. Først da ble Darwin interessert, men det lyktes ham ikke å finne ut hvilke øyer han hadde dem fra! - Riktignok skriver Darwin ett avsnitt om finkene i sin beretning om jordomseilingen, utgitt 1839: "Når man ser en slik trinnvis serie med bygningsformer i ei liten, nært beslektet gruppe fugler, kunne man faktisk falle på tanken om at én art fra en opprinnelig sparsom fuglebestand på øyene var blitt valgt ut og modifisert til flere formål." Dette regnes gjerne som hans første hentydning til sin "nye" teori.

En av de myteomspunne galápagosfinkene. Darwin er urettvist gitt hovedæren for studiene av dem. I virkeligheten ble de studert av fugleekspertene John Gould og Joseph Hooker. Thomas Hylland Eriksen skriver at den sterke betoningen av galápagosfinkene i mye av den seinere darwinistiske folkloren ikke skyldes annet enn at en stor amerikansk ekspedisjon i 1930-åra samlet inn ca. 8000 finker på Galápagos, i et forsøk på å sannsynliggjøre læren om det naturlige utvalget.

Det som derimot fascinerte Darwin på Gálapagos, var at både plantene og dyra der minnet om de tilsvarende artene på det søramerikanske fastlandet, til tross for at det ikke var noen likhet i klima og andre livsbetingelser. Ja, Gálapagos minnet mye mer om de tilsvarende vulkanske Kapp Verde-øyene utafor Afrika. Men hvorfor var ikke artene på Kapp Verde-øyene lik dem på Gálapagos, men tvert om minnet om dem på det afrikanske fastlandet? Dette var ikke hva man kunne forvente ut fra den da anerkjente biologiske teorien om at artene var skapt hver for seg, tilpasset de rådende naturforholdene. Og hvorfor var artene forskjellige på de ulike Galápagosøyene, men samtidig mer lik hverandre enn sine slektninger på fastlandet?

FOSSILFUNNET PÅ ST. JAGO: En av Darwins viktigste inspiratorer var den skotske geologen Charles Lyell (1797-1875). I 1830 skrev han verket "Principles of Geology" hvor han hevdet at Jorda var langt eldre enn de fleste samtidige trodde. Han framholdt at den bare gjennomgikk gradvise og ikke katastrofale endringer. Studier av fossiler støttet dette. I lagrekkene så det ikke ut til å forekomme noen punkter hvor alt liv var blitt utslettet. I bagasjen hadde Darwin med seg et ferskt eksemplar av Lyells verk, tre bind. Ved "Beagle"s første landkjenning, på vulkanøya St. Jago (Kapp Verde-øyene), oppdaget Darwin et horisontalt bånd av kalkstein som strakte seg gjennom fjellet ca. 15 m over havflata. Kalken besto av sammenpressete skjell som måtte blitt hevet over havet på grunn av langsomme bevegelser i jordskorpa. Dette ville i så fall støtte Lyells idéer om Jordas alder. (For kaptein FitzRoy var det samme funnet et klart bevis på at Syndfloden også hadde herjet på den sørlige halvkule.)

FEUGIANERNE PÅ ILDLANDET: Kjent er også Darwins møte med feugianerne på Sør-Amerikas sørspiss, Ildlandet. Disse menneskene levde i sin "naturtilstand" i et klima som likner på en trist utgave av det verste Vestlandet kan by på. De innfødte levde meget primitivt, hadde et skrint kosthold og et språk som Darwin (lik kaptein Cook) sammenliknet med "... en mann som renser halsen, men utvilsomt har ingen europeer noen gang renset halsen med så mange hese, gutturale og klikkende lyder." Darwin hadde et flertydig, men ikke udelt positivt syn på dem: (1) De var uvaskete, primitive og foraktelige barbarer. (2) De hadde mulighet for "forbedring", les sivilisering etter imperialistisk mønster. (3) Feugianerne så ikke ut til å minke i antall, og måtte leve i en slags økologisk likevekt. - Historien forteller at da Darwin møtte disse "ville" og "usiviliserte" feugianerne, skjønte han at mennesket en gang måtte ha levd som dyr, ja, til og med vært dyr...

THE VOYAGE OF BEAGLE: Tilbake i England publiserte Darwin i 1839 (samme år som han giftet seg med kusina, Emma Wedgwood) sin reiseberetning i boka med den lange tittelen: "Journal of researches into the natural history and geology of the countries visited during the voyage of H.M.S. Beagle round the world, under the command of captain Fitz Roy, R.N." (Seinere utgitt som "Voyage of the Beagle" i over 250 utgaver på 22 ulike språk.) Boka ble populær. I datidas England hadde man sans for velskrevne fortellinger fra fjerne strøk, sjøl om man i Darwins bok måtte finne seg i uforholdsvismessig mye omtale av bløtdyr og korallrev. Det er her vi finner det lille avsnittet om finkene og hans hentyding til sin "nye" teori, hvor han avslutter med: "Men plassen tillater meg ikke å drøfte dette interessante spørsmålet i dette verket." - Det gikk ytterligere 20 år!

Artenes opprinnelse

INSPIRATOREN MALTHUS: I 1838 ble Charles Darwin valgt inn i ei rekke vitenskapelige selskap, og han ble sekretær for Det geologiske selskap i London. Samme året kom han til å lese ei bok som ble like avgjørende for ham som reisen med "Beagle" for to år siden. Boka het "An Essay on the Principle of Population", først utgitt i 1798, og skrevet av den engelske økonomen Thomas Robert Malthus (1766-1834). Han hevdet at befolkningen alltid øker raskere enn matforsyningene, og at folkemengden før eller seinere måtte skjæres ned - ved sult, sjukdom eller krig. Ved å lese denne dystre skildringen unnfanget Darwin den bærende idéen til sin kommende teori. Han tenkte at dette også måtte gjelde andre organismer like godt som mennesket, naturen såvel som menneskesamfunnet. De overflødige individene som først ville bli eliminert, var nettopp dem som var underlegne i konkurransen om maten. De individene som utviste størst ferdigheter i å skaffe seg føde, ville overleve på lang sikt. Naturen sjøl ville "velge" ut de overlevende når matforrådet skrumpet. Følgen av et slikt "naturlig utvalg", kunne være at nye arter oppsto...

DEN INDUKTIVE FORSKEREN: Darwin flyttet i 1842 fra London til landsbyen Down (seinere stavet Downe) i Kent hvor han bodde til han døde i 1882. Her førte han et meget stillesittende liv i kontrast til sin myteomspunne jordomseiling. Han meldte avbud til de fleste selskap, og han rørte seg i det hele tatt meget uvillig, sjøl da kampene om evolusjonsteorien kom til å stå på som verst. Dette overlot han til sine våpendragere, f.eks. Thomas Henry Huxley (ofte kalt "Darwins bulldogg") og Joseph Hooker - og motstandere som zoologen Richard Owen og i enda større grad Oxford-biskopen Samuel Wilberforce ("Soapy Sam") - han med spissformuleringen om "han stammet fra apene gjennom sin bestemor eller sin bestefar". Imens puslet Darwin med duer, meitemark og slyngplanter for å finne indisier for teoriene sine. (Hans aller siste arbeid var forresten om meitemark "The Formation of Vegetable Mould, trough the Action of Worms" fra 1881.) En av grunnene til hans rolige liv var imidlertid dårlig helse, angiveligvis etter en sjukdom han pådro seg under "Beagle"-ekspedisjonen.

Det er lett å harselere over Darwins pedanteri og uvilje mot å blande seg inn i debatten - sjøl overfor sin egen teori; en mann som bare syslet med egne hobbyer i sin egen hage, og helst ville være i fred. Imidlertid må vi huske på at Darwin i sin natur var forsker, ikke debattant, hvis viktigste oppgave var å skrive en teori og samle indisier for denne teorien. Så fikk det være opp til andre å diskutere den. Darwin var en utpreget induktiv forsker, dvs. en som samler på tallrike observasjoner som kan underbygge en vitenskapelig teori. La oss se på Darwin og tamduene.

Ti av de duerasene Darwin holdt og som viste den store diversiteten som menneskets utvalg av varianter hadde ført til i løpet av noen hundre år. (Fra samtidig illustrasjon.)

STUDIER AV TAMDUER: Tamduene ble et viktigere ornitologisk bidrag til Darwins forskning enn finkene. I "Origin of Species" skriver Darwin: "Ut fra den formening at det alltid er best å studere en eller annen særskilt gruppe, har jeg etter endel overveielser valgt å beskjeftige meg med tamduer. Jeg har holdt alle de rasene jeg kunne kjøpe eller skaffe meg på annen måte... Rasenes mangfoldighet er virkelig forbløffende. / Alt i alt kunne man velge ut i det minste et tjuetalls duer som, dersom de ble vist til en ornitolog og han ble fortalt at de var villfugler, etter min mening ganske sikkert ville bli klassifisert som veldefinerte arter. Videre tror jeg ikke at noen ornitolog ville plassere den engelske brevduen, den kortfjesete tumleren, runten, berberduen, kroppduen og påfuglduen i samme slekt... / Hvor store forskjellene enn er blant duerasene, er jeg fullt og fast overbevist om at den alminnelige oppfatningen blant naturforskeren er riktig, nemlig at alle nedstammer fra klippeduen (Columba livia)..." Av dette utledet Darwin at hvis menneskene ved et kunstig utvalg kunne få til så stor variasjon innen en eneste art i løpet av relativt kort tid, hva kunne ikke naturen utrette ved et naturlig utvalg i løpet av mye lengre tid. Ja, endog ekstremt lang tid hvis Lyells hypoteser om Jordas alder var riktige.

UTSETTELSEN: Allerede i 1837 hadde Darwin i noenlunde grad utformet teorien om artenes utvikling. I 1844 var den ferdig formulert, og han redegjorde for den i brev til Joseph Hooker og Charles Lyell. Han skrev også et essay på 231 sider. Imidlertid utsatte han utgivelsen i ytterligere 15 år. Grunnen er dels at han ønsket flere empiriske data, dels at han siden hjemkomsten arbeidet med krepsdyra rur. Om disse publiserte han i 1851 og 1854 fire tjukke monografier; både nålevende og fossile arter. Mot slutten av livet uttalte Darwin imidlertid tvil om dette hadde vært verd strevet! Men mest avgjørende for utsettelsen var, som nevnt, kanskje Darwins forsiktige natur: Han avskydde oppriktig all uenighet og konfrontasjon, og var smertelig klar over at den som sår vind, høster storm! Onde tunger vil også ha det til at han dessuten fryktet at teorien skulle bli tatt i bruk av politiske radikalere som ønsket å styrte samfunnet. (Sannheten er vel heller at teorien kom til å bli misbrukt av markedsliberalere og tilhengere av fri konkurranse, seinere også rasistiske politikere - noe Darwin var like bekymret over.) Om ikke dette var nok, skapte i 1844 en evolusjonsmessig "lettvekter" røre både i og utafor det akademiske miljøet i Storbritannia. Boka het "Vestiges of the Natural History of Creation", skrevet - viste det seg seinere - av Robert Chambers. Det er mulig at Darwin syntes denne boka gjorde farvannet vel grumset på grunn av sine overforenklete forklaringer. Nok en grunn til å vente...

BREVET FRA WALLACE: Familielivet til Charles Darwin ble rammet av to tragedier. I 1851 døde datteren, Anne Elizabeth, og i 1858 sønnen, Charles Waring. Ti dager før sønnens død mottok han et manuskript, "On the tendency of varieties to depart indefinitely from the original type", sendt fra Malaysia av Alfred Russel Wallace (1823-1913). Wallace hadde utvikla den samme teorien uavhengig av Darwin! Han var en sjøllært biolog som blant annet hadde lest "Voyage of Beagle" og den da anonyme "Vestiges". Inspirert av disse bøkene hadde han deltatt på reiser til Amazonas og Malaysia - på siste sted på jakt etter menneskets opprinnelse. Historien forteller at han i feberrus av malaria hadde fått en visjon om at artene hadde oppstått ved naturlig utvalg. Han skrev derfor i all hast et manuskript og sendte det til Darwin for gjennomsyn - fordi Darwin da var en av Storbritannias mest anerkjente biologer. Han ba Darwin og sende manuskriptet videre til Charles Lyell. Etter en del fram og tilbake ble kompromisset mellom Darwin og Wallace følgende: Charles Lyell og Joseph Hooker bestemte seg for å presentere begges arbeid ved Linnean Society i London, dvs. Wallaces 20-siders manuskript og et utdrag av et Darwins essay fra 1844. Begge ble lest opp på møtet 1. juli 1858. Darwin var ikke til stede, og få av tilhørerne var klar over at de hadde overvært den første offentlige presentasjonen av BIOLOGIENS VIKTIGSTE TEORI!

Linnean Society i London. Den 1. juli 1858 ble historiens viktigste biologiske teori lest opp på et møte i selskapet. Da foreningens president forlot møtet den dagen, skal han ha sukket og sagt at dette året ikke akkurat hadde vært preget av sensasjonelle eller revolusjonerende vitenskapelige oppdagelser...!

I 1859 kom omsider det første opplaget av boka som bærer den fulle tittelen "On the Origin of Species by Means of Natural Selection or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life", forkortet "Origin of Species" ("Artenes opprinnelse") (det kom etterhvert 6 opplag av boka). Her utmeisles hele evolusjonstanken i ei fyldig og velskrevet bok, spekket med interessante observasjoner og tanker. Darwins mest konsise forklaring av mekanismen er denne:

"Ettersom mange flere individer blir produsert enn dem som muligens kan overleve, må det i ethvert tilfelle finne sted en kamp for tilværelsen, enten det er tale om ett individ mot et annet av samme art eller mellom individer av ulike arter, eller med livets fysiske betingelser. ... Kan det så virke usannsynlig, når man ser at variasjoner som har vært nyttige for mennesket uten tvil har funnet sted, at også andre variasjoner som i en eller annen forstand er nyttige for hver enkelt skapning i livets store og komplekse kamp, også stundom skulle finne sted i løpet av tusener av generasjoner? Om slike [variasjoner] faktisk finner sted, kan vi da betvile (idet vi husker at mange flere individer blir født enn dem som muligvis kan overleve) at individer som har en eller annen overlegenhet - i forhold til andre, ville ha den beste anledning til å overleve og til å forplante seg? På den annen side kan vi føle oss sikre på at enhver variasjon som i minste grad virker skadelig, ville bli ødelagt. Denne bevaringen av gunstige variasjoner og avvisningen av skadelige variasjoner kaller jeg Naturlig Utvalg."

DARWINISMENS GRUNNTREKK

Observasjon 1) Alle arter har en så stor evne til å forplante seg at deres populasjoner ville øke eksponensielt hvis alle individer som ble født fikk lov til å vokse opp og reprodusere. Inspirator: Thomas Robert Malthus

Observasjon 2) De fleste populasjoner vi observerer har stabil størrelse.

Observasjon 3) Naturlige ressurser er begrensede. Inspirator: Thomas Robert Malthus

Observasjon 1 + 2 + 3 leder fram til:

Prinsipp 1) Alle arter produserer mer avkom enn det som kan leve opp. Bare en mindre del overlever hver generasjon. ("The struggle for life.") Inspirator: Thomas Robert Malthus

Observasjon 4) Individer fra samme populasjon varierer betydelig når det gjelder egenskaper. Ingen er nøyaktig like.

Observasjon 5) Mye av denne variasjonen er arvelig. Inspirator: Jean-Baptiste de Lamarck

Prinsipp 1 + observasjon 4 + 5 leder fram til:

Prinsipp 2) De individene som har de beste egenskapene, overlever og bringer disse egenskapene videre til de neste generasjonene. Disse egenskapene er arvelige. ("The survival of the fittest.") Inspirator: Jean-Baptiste de Lamarck

Prinsipp 3) Ei gruppe (populasjon) av individer av en art vil gradvis forandre seg avhengig av forandringer i miljøet. Slik kan en art på lang sikt utvikle seg til en annen art. Inspirator: Charles Lyell

Det var forresten "vulgærdarwinisten" Herbert Spencer som oppfant metaforen "the survival of the fittest", som Darwin sjøl kom til å bruke.

Orkidéen Angraecum sesquipedale - et godt eksempel pådarwinismens prediksjonskraft! Den vokser i Madagaskar, og de opptil 15 cm store, hvite blomstene har en tynn nektarspore som kan bli nesten en halv meter lang. Da Darwin omkring 1860 studerte orkidéenes pollineringsbiologi, kjente man ennå ikke noe insekt som hadde tilstrekkelig lang sugesnabel til å kunne mestre en slik blomst. Darwin hevdet imidlertid at et slikt insekt måtte eksistere siden planten satte moden frukt. Noen år seinere oppdaget man ganske riktig en tussmørkesvermer som hadde de fornødne egenskapene.

Menneskets avstamming

For folk flest blir Charles Darwin gjerne forbundet med mannen som for første gang hevdet at "mennesket stammer fra apene". Dette er betinget riktig. I "Origin of Species" skriver han bare forsiktig, men optimistisk: "Det vil bli kastet lys over menneskets opprinnelse og historie." I Darwins neste berømte bok "The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex", utgitt i 1871 i to bind, er han atskillig mer direkte. Her hevder han at forskjellene mellom mennesker og andre pattedyr ikke er store nok til å atskille det fra resten av dyreriket (det hadde jo forresten Linné allerede ment for ca. 100 år siden). Men han skrev videre: "Jeg har her forsøkt å vise at noen av menneskets mest distinkte trekk etter all sannsynlighet er blitt tilegnet enten direkte eller, mer vanlig, indirekte gjennom naturlig utvalg." Og da ryddet han jo unna en hver tvil om hva han mente! Om evolusjon av intellektet skrev han: "...intellektet må ha vært særdeles viktig for ham, sjøl på et veldig fjernt tidspunkt, og gjorde ham i stand til å bruke språk, å finne opp og lage våpen, redskaper, feller osv., og gjennom slike midler, sammen med hans sosiale vaner, ble han for lenge siden den mest dominerende av alle levende skapninger."

Charles Darwin var et yndet tema for vittighetstegnerne, her i bladet "Hornet" fra 1860. - Biskop Samuel Wilberforce spurte om han stammet fra apene gjennom sin bestefar eller sin bestemor.

Imidlertid var kunnskapen om utdødde menneskeformer såvel som menneskeaper mangelfull på 1800-tallet. Flere forskere hevdet at det ikke fantes noen overgangsformer mellom menneske og ape, og det ble snakket om "manglende mellomledd" missing links - en nærmest uutryddelig metafor helt opp til våre dager.

Dette omslaget på en utgave av "Origin of Species" viser feilaktig evolusjonen av mennesket som ei rett linje fra aper til menneske. En riktigere framstilling fins nedafor.

Darwin skjønte at mennesket hadde utvikla seg fra apeliknende forfedre. Illustrasjonen viser hvordan slektskapet fortoner seg basert på base-sekvenser i deler av genomet (DNA). Mennesket er genetisk mest i slekt med sjimpansen og gorillaen, fjernere i slekt med orangutangen, og fjernest med gibbon. Sjøl om Darwin ikke kjente til genene, ville han ha vært enig i denne framstillingen.

Det vitenskapelig viktigste ankepunktet mot Darwins grunnteori var at ingen forskere fant fnugg av bevis for Lamarcks hypotese om nedarving av tilegnete egenskaper, verken en eneste observasjon eller et eneste eksperiment. Det ble sagt: "Smedens sønn har like små muskler ved fødselen som prestens." Faktisk var dette med arvelighet et av de største problemene for Darwin. På 1800-tallet forsto man ikke mekanismen som ligger til grunn for nedarving av egenskaper. Samtidig ga denne uvitenheten grobunn til forvrengte spekulasjoner, som etterhvert utartet i sosial- og vulgærdarvinisme. Herbert Spencer kunne tenke seg hurtige forandringer i menneskets atferd. Andre forestilte seg til og med at menneskeheten lot seg forbedre raskt og lettvint ved selektiv arv! Hadde Darwin visst om resultatene til den østerrikske augustinske munken Johann Gregor Mendel (1822-1884), hadde kanskje historien sett noe annerledes ut. Mendel interesserte seg for både botanikk og matematikk. Ved krysningsforsøk mellom erteplanter med ulike egenskaper, oppdaget han de eksakte lovene disse egenskapene følger når de nedarves gjennom generasjonene. I 1865 publiserte han resultatene i artikkelen "Versuche über Pflanzen-Hybriden", dessverre i et relativt ukjent tidsskrift (Verh. Naturforsch. Verein, Brünn 4: 3-47.) som ble glemt i 35 år, gjenoppdaget i 1900! Som en skjebnens ironi publiserte Darwin samme år som Mendel et arbeid om slyngplanter "On the Movements and Habits of Climbing Plants".

Johann Gregor Mendel (1822-1884)
Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Bergersen, B. 1966. Liv og utvikling. - U-bøkene, Universitetsforlaget, Oslo
Darwin, C. 1998. Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige
   utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for
   tilværelsen. Oversatt av Knut Johansen etter første utgave,
   London 1859. Med et innledende essay av professor Dag O.
   Hessen. Originalens tittel: On the Origin of Species by Means
   of Natural Selection or the Preservation of Favoured Races in
   the Struggle for Life. - Bokklubbenes kulturbibliotek.
   De norske bokklubbene AS.
Eriksen, T.H. 1997. Charles Darwin. - Ariadne-serien, Gyldendal Norsk
   Forlag AS, Oslo.
Giske, J. & Jakobsen, P. 1999. Evolusjon og økologi - en innføring.
   - Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen.
Hessen, D.O. & Lie, T. 2002. Mennesket i et nytt lys. Darwinisme
   og utviklingslære i Norge. - Cappelen, Oslo.
Johansen, K. 1999. Darwins finker. - Naturen 123: 253-256.
Oldroyd, D.R. 1980. Darwinian Impacts. - New South Wales University
   Press Limited, Box 1, PO Kensington, NSW Australia 2033.
Patterson, C. 1978. Evolution. - Routledge & Kegan Paul Ltd, London and 
   Henley in association with the British Museum (Natural History).
http://www.literature.org/authors/darwin-charles/the-origin-of-the-species/index.html
   ("Origin of Species" online.)
http://www.lib.virginia.edu/science/parshall/darwin.html
http://myhero.com/science/darwin.asp
http://users.hol.gr/~dilos/prehis/prerm2.htm
http://darwin.baruch.cuny.edu/biography/index.html
http://www.geocities.com/CapeCanaveral/Lab/3628/darwin.html
http://www.blupete.com/Literature/Biographies/Science/Darwin.htm
http://www.terraquest.com/galapagos/history/darwin/darwin.html