De to første århundrene etter Kristus representerte et biologisk lyspunkt. Gresk innflytelse og greske leger gjorde seg sterkere gjeldende i Romerriket, samtidig som romerne mer og mer aksepterte og tok i bruk kunnskapene. Det skjedde kanskje ikke så mye nytt i biologifaget, men derimot ble gammel kunnskap samlet og tatt vare på. Vi gikk inn i encyklopedismen, allmennvitenskapen. Dette var noe som lå romerne på hjertet; ikke så mye å frambringe ny kunnskap, men heller å spre allerede oppsamlet viten til massene. To typiske representanter for encyklopedismen innen biologi/medisin i det første århundret er patrisierne Aulus Cornelius Celsus (omkr. 30 e.Kr.) og Gaius Plinius Secundus (23-79 e.Kr.). Celsus fulgte keiser Nero på sine felttog og skrev verket "De re medicina" ("Om legekunsten"). Dette var en samling gammel gresk viten i et slags naturvitenskapelig oversiktskurs. Plinius var en allsidig og produktiv forfatter som skrev om det aller meste. Det eneste fra hans hånd som er bevart til våre dager, er naturlæren, "Naturalis historia", som han tilegnet keiser Titus. Men her er dessverre fakta og fabler blandet på en totalt ukritisk måte.

Den mest originale biologen i perioden var den greske legen Dioskorides, oldtidas største botaniker etter Theofrast (ca. 370-288 f.Kr.) (Aristoteles' berømte elev og grunnlegger av faget botanikk). Dioskorides var født i Anazarbus i Lilleasia og ble utdannet som lege i Tarsos og Alexandria. Seinere fulgte han med keiser Claudius' og Neros legioner på felttog i Lilleasia, Hellas og Spania. Om hans profesjon var soldat eller lege, er litt uvisst, sannsynligvis var han begge deler. Hans glødende interesse var alt i naturen, og han ville utforske den og samtidig skaffe seg inngående kjennskap til datidas legemidler. Han observerte virkningene av de medisinene han fikk tak i, og sjekket alt som sto skrevet om dem han ikke fikk testet. Han skaffet seg kunnskaper om hvordan medisinplanter skal samles, prepareres, oppbevares og administreres. Han var den egentlige grunnleggeren av faget farmakologi, og den første "herbalist" (folk som samlet kunnskaper om planter i store, ofte rikt illustrerte bøker, populært kalt "urtebøker").

DE MATERIA MEDICA

Dioskorides store verk heter "De materia medica", på fem bøker. Her omtaler han medisinplantene og redegjør for framstilling og bruk av legemidlene. Bøkene inneholder detaljerte beskrivelser og tegninger av ca. 500 forskjellige planter og 4740 ulike medisinske bruksmåter. Dioskorides går systematisk til verks. Først kommer plantens (eller dyrets eller mineralets) navn og mulige synonymer, deretter funnsted, beskrivelse, egenskaper til drogen, medisinsk bruk, bi-effekter, dosering, innhøstningsmetoder, påvisningsmetoder for droger som er blitt for gamle, veterinær bruk, magisk eller ikke-medisinsk bruk, og til slutt angivelse av steder hvor man kan finne den aktuelle planten. Men Dioskorides teoretiserte ikke, han begrenset seg til møysommelig å samle inn data og trekke konklusjoner basert på de egenskaper han fant hos de enkelte artene. Han var en fullkommen empiriker.

BOK I omhandler krydder, oljer, salver, trær og busker (sevje, harpiks, gummi og frukter). Her beskriver Dioskorides hvordan man utvinner feite oljer som f.eks. olivenolje, sesamolje og mandelolje - og om hvordan man tillager den kostbare rosenolja. Det gis beskrivelse av den berømte egyptiske røkelsen "kyfi".

BOK II tar for seg dyr, dyre-produkter, korn, urter som dyrkes i potter og skarpe urter. Her finner vi omtale av spansk flue (billen Lytta vesicatoria), bevergjel, ormefett, skorpioner og melk. Særlig anses kvinnemelk for å være et undergjørende legemiddel.

BOK III omtaler røtter, safter, urter og frø, blant annet søterot, tragant, ekte malurt, dill, fennikel og koriander.

BOK IV tar for seg urter og røtter som ikke er tatt med i hans tidligere bøker. Her finner vi f.eks. omtale av de giftige artene i søtvierfamilien, bulmeurt Hyoscyamus niger, piggeple Datura stramonium, belladonnaurt Atropa bella-donna og alrune Mandragora officinarum. Han påpeker at de har lik virkning på mennesket, og beskriver effekten som "avkjølende", hvilket bør tolkes i retning av at han betraktet dem som farlige for menneskekroppen. Den sagnomsuste planten alrune behandler han ganske nøkternt og skriver at den kan benyttes som bedøvingsmiddel ved kirurgiske inngrep. Han anbefaler også giftige søtviere i små doser mot f.eks. hodepine, øreverk og giktsmerter. Som sovemiddel foreskrives den inntørkete safta fra opiumsvalmuen.

BOK V beskriver viner og mineraler.

"De materia medica" ble straks toneangivende for nesten all medisinsk kunnskap opp gjennom resten av oldtida, hele middelalderen og et stykke inn i den nyere tid (1500-tallet). Verket ble kopiert og atter kopiert, og avskriftene ble dessverre dårligere og dårligere. Dette gjaldt også illustrasjonene, som i middelalderen ble så stilisert at det oftest var umulig å se hvilken plante det dreiet seg om. En av de gode kopiene på pergament er "codex Constantinopolitanus", fullført omkring 512 i Konstantinopel for den bysantinske keiserdatteren Juliana Anicia. Den befinner seg i det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien og har vært brukt som forlegg for mange nyere faksimileutgaver.

Ikke alt i "De materia medica" holder dagens mål. Dioskorides' oppfatning av giftsoppene er kanskje gått ut på dato: "De giftige soppene vokser blant rustne nagler og råtne filler, eller nær ormebol, eller på trær med skadelige frukter; disse har tjukke slimlag, og når de legges til side etter plukking, går de raskt i oppløsning..."

En fornøyelig tegning av Dioskorides som mottar en alrune av "oppdagelsens gudinne". Tegningen bygger på den fantasifulle historien til den samtidige jødiske historieskriver Josefus (37-ca. 100): "Planten har ei vidunderlig rot. Å trekke den opp av jorda er meget vanskelig. Først må man helle urin eller utflod fra en kvinne over planten, og likevel må man ikke trekke den opp med hånden, for da er man sikker på å dø. Man skal ta en svart hund og binde den til planten, så den kan trekke den opp. Da dør hunden isteden." Det er ikke grenser for hva alrunen kunne bringe sin eier av jordisk lykke, enten det var hell i spill og kjærlighet, fornyet manndom, barn til barnløse kvinner osv. (Det er verd å nevne at Dioskorides neppe tilla alrunen så stor betydning.)

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Høeg, O.A. red. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon
   og legekunst. - Det Beste A/S, Oslo.
Nielsen, H. 1976. Lægeplanter og trolddomsurter. 3. udg. - Politikens
   Forlag A/S, København.
http://www.perseus.tufts.edu/GreekScience/Students/Robin/dioscorides.html
http://www.med.virginia.edu/hs-library/historical/antiqua/texte.htm