rundmorkel (Morchella esculenta)

De ekte sekksporesoppene framstår som en enhetlig gruppe vis à vis gjærsoppene (Berbee & Taylor 1993, Gargas et al. 1995), men systematikken innen gruppa er fortsatt vanskelig, og flere molekylære undersøkelser må til for å få den fulle forståelsen av slektskapet.

Felles er at det dannes hunnlige og hannlige kjønnsorganer og framvekst av ascogene parkjernehyfer fra det befruktete hunnlige kjønnsorganet (ascogoniet). Fruktlegeme dannes i de aller fleste tilfellene, unntaksvis kan det være redusert. Det kan være apothecium, perithecium, kleistothecium eller pseudothecium.

symrebeger (Dumontinia tuberosa) og islandslav (Cetraria islandica)

Innen denne klassen er alle soppenes livsformer representert, men lav og planteparasitter dominerer mange av ordenene og kan vel sies å være sekksporesoppenes viktigste økologiske uttrykk (jf. Gargas et al. 1995). Ektotrof mykorrhiza forekommer, men ikke så hyppig som hos grupper innen stilksporesoppene. Det er først og fremst utvikla innen ordenene Pezizales og Elaphomycetales (Gargas et al. 1995, Petersen 1995). Typisk har begge disse ordener uvanlig store fruktlegemer, f.eks. begersopper, morkler, trøfler. - I følge en ny teori er dannelsen av hyfekappen hos ektotrof mykorrhiza styrt av de samme prosessenene som former fruktlegemene hos de samme soppene (Martin & Tagu 1995) - så evne til å danne kjøttfulle fruktlegemer kan altså være en forutsetning for utvikling av ektomykorrhiza. En annen mykorrhizatype som kun fins hos sekksporesoppene er ericoid mykorrhiza som er utvikla innen visse deler av lyngfamilien (Ericaceae).

meldrøye (Claviceps purpurea) og perithecium av Sordaria sp.

Klassen oppsto trolig i devon (Taylor et al. 1999). Lichenisering (lavdannelse) var utvilsomt en viktig evolusjonær drivkraft. Gargas et al. (1995) har vist at lichenisering i det minste skjedde langs to hovedlinjer - Lecanorales/Caliciales-linja og Arthoniales/Opegraphales-linja. Lecanorales/Caliciales-linja ligger nokså nær bunnen av fylogenien til de ekte sekksporesoppene og må derfor tolkes som temmelig gammel. I karbon var tett, høyere vegetasjon ennå konsentrert til våte områder, og det var derfor nok av åpent land som lavene kunne kolonisere. Lavene må i utgangspunktet sees på som S-strateger (Grime 1977), hvilket karakteriserer organismer som er i stand til å kunne kolonisere ugjestmilde (stressete) habitater for derved å ha dem for seg sjøl, fri for konkurranse. Idéen om lavene som de første "landplanter", oppstått i sein prekambrium eller tidlig kambrium (jf. Høiland 1991), får ingen støtte av de molekylære undersøkelsene, hvis vi da ikke tar det tvilsomme lav-fossilet fra Sør-Afrika til hjelp (se Hallbauer et al. 1977).

kleistothecium av mjøldogg (Erysiphales) og av strålemugg (Eurotium sp.)

Det ligger for såvidt et aldri så lite element av S-strategi hos mange av de ekte sekksporesoppene. Lav-dannelse er nevnt, men også ektotrof mykorrhiza, hvitråte (nedbryting av lignin) og diverse keratinofile (hud, hår og horn) tilpasninger peker i retning S-strategi. Men vi finner også en mengde R-strateger her, f.eks. alle artene i slektene Eurotium og Talaromyces, bedre kjent i sine aseksuelle konidiestadier (anamorfer), Aspergillus og Penicillium.

ringorm (Microsporum)

Berbee, M.L. & Taylor, J.W. 1993. Dating the evolutionary radiations of the true fungi. - Can. J. Bot. 71: 1114-1127.

Gargas, A., DePriest, P., Grube, M. & Tehler, A. 1995. Multiple Origins of Lichen Symbiosis in Fungi Suggested by SSU rDNA Phylogeny. - Science (Washington D.C.) 268: 1492-1495.

Grime, J.P. 1977. Evidence for the existence of three primary strategies in plants and its relevance to ecological and evolutionary theory. - Am. Natural. 111: 1169-1194.

Hallbauer, D.K., Jahns, H.M. & Beltman, H.A. 1977. Morphological and anatomical observations on some Precambrian plants from the Witwatersand, South Africa. - Geol. Rundsch. 66: 477-491.

Høiland, K. 1991. Soppenes ukjente livshistorie. Del 1: Fra skorpelav til kulemugg. - Blekksoppen 19, nr. 55: 34-41

Martin, F. & Tagu, D. 1995. Ectomycorrhiza Development: A Molecular Perspective. A. Varma & B. Hock (red), Mycorrhiza, 29-58. - Springer Verlag, Berlin, Heidelberg.

Petersen, J.H. 1995. Svamperiket. - Det naturvidenskapelige Fakultet, Aarhus Universitet, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus.

Taylor, T.N., Hass, H. & Kerp, H. 1999. The oldest fossil ascomycetes. - Nature (Lond.) 399: 648.