Knuskjuke og knusk

Knuskkjuke (Fomes fomentarius) er en hovformet, trehard, grå og sonet kjuke som oftest gror på bjørk og finnes over hele Norge. Den danner råte i stammen, og fruktlegemene kommer ikke før treet er nesten eller helt dødt. I bjørkeskogene til fjells eller nordpå er den særlig vanlig. Ildkjuke (Phellinus igniarius) vokser også på forskjellige løvtrær og likner knuskkjuke, men er mørkere, nesten helt svart, og oppsprukken oppå (som om den var brent). Antakelig forvekslet folk disse to kjukene da ordet knusk snart brukes om den ene snart om den andre, men ildkjuken enger seg dårligere til formålet.

Over hele den nordlige halvkule har folk kjent til bruken av knusk (eller tønder) til fyrtøy, og siden kunsten å lage ild alltid har vært livsviktig for menneskene, har knuskkjuken - som er den eneste veksten som leverer skikkelig materiale til ildmakerkunst - hatt svært stor betydning. Det er for eksempel påfallende at den er en av de få soppene som er blitt navngitt av mer primitive folkeslag.

Knusk ble vanligvis framstilt på følgende måte: Kjukene ble delt opp, og den fibrete, myke innmaten opp mot hatthuden skåret ut med kniv (selve porelaget kan ikke brukes). Deretter ble innmaten bløtt opp i vann og så banket til flak. Førsteklasses knusk skal være filtaktig og rødbrun. Knuskens viktigste egenskap er at den lett fenger ild og brenner langsomt med glo. For å få ild slo man et stykke stål mot en flintestein. Det oppstår gnister som fanges opp av knusken som begynner å gløde. Selv langt opp i forrige århundre var dette fortsatt den sikreste måten å få ild på, og til og med etter at fyrstikkene ble oppfunnet, holdt denne gamle velprøvde metoden seg. (Den var også mindre brannfarlig og giftig enn de første fyrstikkene som var dyppet i hvitt fosfor.)

Det ble selvfølgelig en stor etterspørsel etter knusk, særlig fra land hvor knuskkjuken er sjelden. Da vårt land har mer knuskkjuke enn hva vi klarte å forbruke innenlands, ble mye norsk knusk eksportert til utlandet. På flere steder, særlig på Vestlandet, var det en hel husindustri å sanke og tilberede knusk for eksport, og folk kunne på den måten oppnå en pen årsinntekt.

En annen og merkeligere bruk av knusk, er anvendelsen til å lage luer av. Spesielt i Romania og andre land i Balkan, blir knusken banket ut til et slags filtaktig stoff. Dette blir fuktet og formet til passende hodeplagg. Når det er tørket, beholdes formen. Vi kan fremdeles få kjøpt slike "knuskluer" i disse landene. Ja, de er ganske etterspurt av turister. Dette er for øvrig den eneste anvendelsen vi kjenner til av sopp i fiber- og tøy-produksjon, når vi ser bort fra mykorrhizasoppenes indirekte betydning for celluloseproduksjonen.

Men knusk hadde også medisinsk anvendelse. Det trekker lett til seg fuktighet og ble lagt på sår og byller eller brukt til å stanse blødninger etter mindre operasjoner. Ble tannpinen for uutholdelig, ja, da var det ikke annet å gjøre for fattigfolk enn å gå til smeden. Av smeden fikk de først en dram - det var datidas bedøvelse - så kom han med tanga og trakk ut tanna, og til slutt stakk han et stykke knusk der hvor verketannen hadde sittet. Grøss og gru tenker vi i dag, men knusken absorberte blod og materie, og lindret til en viss grad plagene. Dessuten har nyere undersøkelser påvist polyporensyre i knuskkjuke. Denne syren har en viss betennelseshemmende virkning og forklarer den folkemedisinske bruken mot byller, verkesår o.l.

Den merkeligste bruken av knusk medisinsk finner vi blant samene, som har et eget navn på soppen, Chátna. De la kuler av knusk på et verkende sår, holdt dem på plass med en ring av noe slag, og tente på for å la det brenne helt ned. Det ble tatt som et godt tegn hvis den brennende knusken sprutet ut gnister, for med dem skulle det onde følge. Dette blir ofte kalt for moksa-brenning, etter ordet moksa som er et kinesisk navn på en plantedroge som brukes på liknende måte i Kina. - Behandlingsmåten høres drastisk ut, men vi skal ikke se bort fra brenningens steriliserende effekt.