Biologi før år 1000

100-tallet

Claudius Galenos (129-ca. 210)

Med Claudius Galenos (Galen eller Galenius) avsluttes oldtidas biologi. Men samtidig skulle han komme til å prege legevitenskapen i nærmere 1500 år. Han var, lik Dioskorides, opprinnelig greker, født 129 i Pergamon (hvor for øvrig boka ble oppfunnet, og pergament er oppkalt etter - fordi man på grunn av forbud mot import av papyrus produserte et substitutt) i Lilleasia. Claudius Galenos' far, Nicon, hadde planlagt at sønnen skulle studere filosofi, men legekunstens gud, Asklepios, fortalte ham i en drøm at han skulle la sønnen studere medisin. Galenos studerte medisin i Smyrna, Korint og Alexandria. I de første åra av sin praksis virket han som sårlege for gladiatorene i sin fødeby. Her må han uten tvil ha fått anledning til å studere en god del av menneskets anatomi, blottlagt på en særs brutal måte! I Romerriket hadde folk ingen ting imot de rå og blodige gladiatoroppvisningene som ble vist til pervers forlystelse for massene, mens det samtidig ble betraktet som helligbrøde å dissekere lik for vitenskapelige formål. Galenos måtte derfor basere det meste sine anatomiske studier på disseksjon av sauer og andre dyr. Og dersom han hadde anledning til det, dissekerte han aper fordi han var klar over deres likhet med menneskene.

Galenos brukte helt sikkert jobben sin som gladiatorlege til å studere kroppenes indre før han lappet dem sammen. Filmen "Gladiator" fra 2000 med Russel Crowe i hovedrollen utspiller seg i tidsrommet da Galenos var virksom - under keiserne Marcus Aurelius og hans sønn Commodus.

Galenos var ambisiøs og slo seg ikke til ro med stillingen i Pergamon. I 161 dro han til Roma hvor han snart ble en del av metropolens intellektuelle liv. Hans offentlige forelesninger og anatomiske demonstrasjoner brakte ham i kontakt med konsulen Flavius Boethius som deretter fortalte selveste keiser Marcus Aurelius om Galenos' talenter. Derved kom han til å bli livlegen til "filosofkeiseren" Marcus Aurelius og den mindre filosofisk interesserte sønnen, Commodus. Samtidig fortsatte han å skrive og forelese. Han døde i Roma etter 210, som en høyt aktet mann.

GALENOS' SKRIFTER: Dessverre ble mange av Galenos' viktigste manuskripter ødelagt i 191 på grunn av brann i fredstempelet i Roma der de ble oppbevart. Men det som fortsatt er oppbevart, omtrent 20 skrifter, er nok til å bekrefte at han var en av antikkens mest betydningsfulle biologer og leger. Via arabiske eller hebraiske oversettelser overlevde Galenos' skrifter den urolige folkevandringstida.

Galenos skrev om medisin, filosofi og pedagogikk. Blant de medisinske skriftene er det først og fremst de som handler om anatomi og fysiologi som fikk betydning for ettertida. Han utarbeidet detaljerte teorier for de ulike organenes funksjon hos mennesket. At mange av teoriene ikke er i full overensstemmelse med dagens oppfatning, skyldes at han aldri fikk anledning til å studere menneskekroppen direkte, og at han ikke hadde presise nok kirurgiske redskap. Sjøl om Galenos ikke var kristen, trodde han at det fantes bare én gud og at alle ting var skapt i en bestemt hensikt. Dette passet godt med det kristne synet som nettopp da trengte seg fram, og som forklarer hvorfor Galenos' kom til å stå så høyt i kurs i de seinere århundrene.

Galenos' oppfatning av øyets bygning.

Galenos videreutviklet Hippokrates' lære om de fire kroppsvæskene. Han fant mange nye legemidler som kunne gjenvinne balansen og derved gjøre folk friske. Han brukte f.eks. rundt 5000 medisinplanter, og antallet legemidler han anbefalte var meget høyt. I tillegg besto legemidlene av mange ulike ingredienser. Han laget dekokter, dvs. avkok med vann, eddik, honning eller vin. Han foreskrev piller, mos, stikkpiller, klystér, salver, kremer og krydderblandinger til omslag. Det sies at han alltid laget legemidlene sjøl og rørte dem om med røtter eller greiner av medisinplanter for å overføre det virksomme prinsippet til blandingen.

Galenos utprøver hudkrem på to romerske kvinner.

GALENOS' BETYDNING: I middelalderen ble Galenos skrifter opphøyd til læresetninger det nær sagt var en forbrytelse å trekke i tvil! Sammen med Dioskorides' "De materia medica" utgjorde de gjennom hele middelalderen kilden til all medisinsk kunnskap, og grunnlaget for all medisinsk utdannelse. Man regnet med at man hadde nådd målet for menneskelig legekunst. (Vi snakker den dag i dag om galenisk medisinsk kunnskap.)

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Høeg, O.A. red. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon
   og legekunst. - Det Beste A/S, Oslo.
Strømme, A. 2003. Galenos - læremester i 1400 år. - Biolog 21, 3: 12-16.
http://web1.ea.pvt.k12.pa.us/medant/galbio.htm
http://www.home.gil.com.au/~bpittman/galen/
http://classics.mit.edu/Browse/browse-Galen.html