Hekseringer, fra alfer til UFO

Skjematisk framstilling av heksering. Tegningen viser de konsentriske sonene med den ytre frodige sonen, den midtre døde sonen og den indre frodige sonen. Fruktlegemene fins normalt i den ytre delen av den døde sonen. Mycelets utbredeldse i jorda er forsøkt framstilt i den overskårne sektoren.

Alle eiere av en plen har vel en eller annen gang ergret seg over noen skjemmende ringer hvor graset enten er misfarget, visent eller totalt forsvunnet. Ofte dannes det karakteristiske soner med friskt gras ytterst, så en sone uten vegetasjon i det hele tatt, og innerst en sone med friskt gras igjen. Dette friske graset er frodigere og mørkere enn graset ellers i plenen. På ettersommeren eller om høsten vil det sprette opp sopper i ringene. Formen er oftest sirkelrund, men på skrånende plener kan den være oval eller hesteskoformet med den åpne enden pekende nedover. Den døde sonen kan likne en hardtrampet sti, og da den vokser utover og flytter seg stadig i samme retning år etter år, vekker den uvilkårlig en viss oppsikt og undring.

Slike ringer kalles for hekseringer - et navn som med all tydelighet forteller at overnaturlige krefter har vært tilstede. I gamle dager trodde man at de var merker etter hvor hekser, alver eller haugtusser hadde danset under fullmånen. Det latinske navnet på den vanligste heksering-soppen, er nelliksopp (Marasmius oreades). Dette navnet har den fått etter oreadene = fjell-nymfer; i sin tid virkelige prestinner som utførte sine ekstatiske ringdanser i forbindelse med menneskeofring og fruktbarhetskult. Det er forresten påfallende at gamle kultdanser oftest går i ring - noe vi fremdeles gjenfinner i nåtidas tekkelige ringdanser eller barneleiker som "Ta en ring og la den vandre". Selvfølgelig ble det knyttet mye mystikk og tabu-forestillinger til hekseringene. - Ble de ødelagt eller man uforvarende trådde inn i dem, ville skrømtet hevne seg. Men var man likevel så uheldig, fantes det mange måter å bryte trolldommen på - som for eksempel å framsi flerfoldige bønner til den hellige treenighet. Men trolldommen fra hekseringene kunne også være nyttig. Det ble for eksempel påstått at dogg fra det mørkeste graset kunne brukes som skjønnhetsvann eller elskovsdrikk.

I historisk nyere tid har en villet forklare hekseringene som en følge av lynnedslag, virvelvind, maurtuer, moldvarp eller vånd. Og i de aller siste åra som landingsmerker etter UFO - vår tids overnaturlige vesener.

Først i 1796 ble det oppdaget at det var sopp som var årsaken til hekseringene. Egentlig er forklaringen ganske enkel. Hvis vi dyrker en sopp fra sporer som sås ut på et næringssubstrat, vil vi se at det dannes et mycel som ved tilvekst danner ei sirkelflate. Denne utvider seg stadig utover. Hvis så mycelet på grunn av næringsmangel eller andre årsaker dør bort i sentrum, vil det oppstå en mycelring. Det er nettopp dette som skjer i naturen, men bare i større målestokk. På prærien i Colorado i U.S.A. har man sett hekseringer som måler over 200 m i diameter. Disse må ha startet sin tilværelse for 250-600 år siden.

Det er den døde sonen som blir lagt mest merke til, og det er dette som er så problematisk for pleneieren. Noe probat middel til å bli kvitt hekseringene finnes ikke, annet enn å grave opp hele ringen, helst i tørt, varmt vær. Men da hekseringene oftest dannes av gode matsopper som for eksempel nelliksopp eller beitesjampinjong (Agaricus campestris), er det bedre å se på dem som spennende og velsmakende innslag i plenen.

Det er først og fremst jordboende saprofytter som danner hekseringer, og i Norge er nelliksopp og kjempetraktmusserong (Leucopaxillus giganteus) de viktigste artene. Den første er vanligst på plener, mens den siste kan danne svære ringer i gamle parker og hager. Men beitesjampinjong og kjemperøyksopp (Langermannia gigantea) er også kjent for å danne flotte hekseringer.

De tre sonene som en velutviklet heksering består av, framkommer på følgende måte: Den frodige sonen ytterst oppstår på grunn av at de aktivt voksende hyfene i ringens periferi effektivt nedbryter organiske stoffer i jorda og derved frigjør næringsstoffer som også graset kan dra nytte av. Det er vanligvis i denne sonen fruktlegemene vokser fram.

Den døde sonen dannes om våren. Graset visner på grunn av at de store hyfemengdene tar opp det aller meste av næringa. Videre vil de tett sammenpakkete hyfene gjøre jorda vannavstøtende og tørr, slik at graset også kommer til å lide av vannmangel. Men kanskje den viktigste årsaken er at jorda forgiftes med aluminium. Dette kommer av at mycelet ved sin virksomhet i jorda skiller ut syre som løser opp aluminium fra jordpartiklene. Og da jorda samtidig er blitt vannavstøtende, skjer det ikke noen utvasking av aluminiumet. Tvert imot hopes det opp i giftige konsentrasjoner - nesten 10 ganger mer enn i normal jord.

Den innerste frodige sonen er faktisk "den døde sonen" fra forrige år. Etter å ha brukt opp næringa i jorda, dør mycelet, og jorda blir gjennomtrengbar for vann igjen, slik at de løslige aluminiumforbindelse vaskes ut. Samtidig blir mycelet og fjorårets døde grasrester nedbrutt, næringsinnholdet stiger og graset gror frodig.

I skråninger dannes det oftest hesteskoformete hekseringer med åpning som vender ned. Her er det rimelig å anta at soppen skiller ut et eller annet veksthemmende stoff som siver nedover skråningen og derved åpner ringen. Dette veksthemmende stoffet produseres sannsynligvis av sopphyfene på innsida av hekseringen for at soppen ikke skal vokse innover i ringen, men fortsette veksten utover. Hekseringsoppene er dessuten sterke konkurrerenter (C-strateger) og dreper eller i det minste hemmer andre sopp-arter som måtte være i vegen. De nevnte veksthemmende stoffene virker trolig ikke bare på hekseringsoppen sjøl, men også på konkurrentene. Mange hekseringsopper produserer blåsyre, en gift som virker på de aller fleste organismer som skulle være så uheldige å befinne seg i nærheten av ringen.