Biologi i 1000 år

1100-tallet

Hildegard av Bingen (1098-1179)

Hildegard av Bingen var en bemerkelsesverdig kvinne - først ute på mange områder. I ei tid hvor få kvinner skrev og drev vitenskap, produserte hun betydningsfulle verk om medisin, botanikk, naturhistorie, teologi, samt reint visjonære essays, og komponerte musikk. Hun ble konsultert av såvel biskoper, paver og konger. Hun brukte mange remedier for helbredelse, planter, dyr og stein. Sjøl om hun aldri ble offisielt kanonisert, blir hun ofte betegnet som St. Hildegard eller den hellige Hildegard av Bingen. Hennes betydning for samtida og middelalderen var enorm - ikke minst fordi hun på en original måte anvendte og kombinerte middelalderens kunnskaper både i naturhistorie, medisin og teologi. Ofte ble hun benevnt som "Rhinens sibylle".

Hildegard var tysk. Hun ble født 1098 i Bückelheim ved Nahe og døde 1179 på Rupertsberg nær Bingen. Sjøl om hun ble født inn i en velstående, adelig familie, var hun den 10. av søskenflokken, og familien hadde ikke råd til å fø henne opp - som vanlig med de sist ankomne barn blant middelalderens barneflokker. Hun ble derfor bestemt for kirkelig tjeneste. Åtte år gammel ble hun satt i lære hos den kvinnelige eremitten Jutta av Sponheim ved benediktinerklosteret på Disibodenberg. Begge bodde i en såkalt klausur, et lukket tilbygg til klosteret. Her lærte Hildegard å lese latinske salmer (men ikke å skrive). Da Jutta døde i 1136, ble Hildegard, 38 år gammel, valgt til leder, magistrae, for nonnene ved Disibodenberg kloster - hvor nonner og munker hadde tilhold under samme tak! Klosteret samlet etterhvert mange aspiranter. På bakgrunn av hva hun så på som et hellig bud, etablerte Hildegard rundt 1150 et nonnekloster på Rupertsberg nær Bingen ved bredden av Rhinen, 30 km nord for Disibodenberg. Her ble hun abbedisse. I 1165 grunnla hun nok et nonnekloster, Eibingen, på den andre sida av elva. Tragisk ble klosteret på Rupertsberg i 1623 brent og plyndret av svenske tropper under trettiårskrigen. Men St. Hildegard Eibingen er fremdeles et levende nonnekloster.

Tegning av Hildegard av Bingen når hun skriver boka "Scivias" ("Kjenn vegene") - ett av hennes tre visjonære og teologiske verk (de andre er "Liber divinorum operum" ("Boka om Guds verk") og "Liber vitae meritorum" ("Boka om livsfortjeneste")). - Legg merke til flammene som går ut fra hodet hennes.

Hildegard av Bingen hadde dårlig helse og var sannsynligvis mye plaget av migrene. Det er mulig at migreneanfallene kan forklare hennes mange og sterke syner. Disse synene gjorde henne meget berømt for sin tid, og - dessverre - i moderne tid misbrukt av New Age-bevegelsen i sine argumenter for det metafysiske og "holistiske". - De første synene hadde hun allerede som 3-åring. I 1141, 42 år gammel, hadde hun en visjon som forandret livet hennes: Hun syntes at hun så Gud og fikk en sterk fornemmelse om meningen i de religiøse tekstene. Gud kommanderte henne å skrive ned alt hun observerte i synene. Uten å gå i detalj med dette, var det nettopp synene som gjorde Hildegard av Bingen mest berømt i sin samtid (ved siden av musikk-komposisjonene). Hun ble oppsøkt av biskoper, paver og konger. Hun korresponderte blant annet med den mektige Fredrik Barbarossa. Mange av synene hennes var sterkt dramatiske, og hun så for seg pavers og kongers fall.

En av Hildegards visjoner: "Alt levendes opphav" (fra "Liber divinorum operum"). Kjærligheten, den skapende kraft eller Maria, omfavnet av Gud. Hun trår på den onde og holder Lammet, dvs. Kristus eller kirken i hendene.

HILDEGARDS VITENSKAP

Hildegard av Bingen levde og virket i ei tid da religion og vitenskap ikke hadde skilt lag. I hennes tenkning har mysteriet en like selvsagt plass som en realistisk vurdering og betraktning. Hun var fullt og helt forankret i middelalderens verdensbilde, ja, så sterkt forankret at vi godt kan trekke henne fram som en av dens fremste talskvinner. Dessuten var hun ikke påvirket av arabisk vitenskap, som gjennom blant annet Salerno-skolen fikk stor innflytelse i de seinere århundrene. Bortsett fra Dioskorides og Galenos kjente hun heller ikke mye til de antikke legene og filosofene, f.eks. Aristoteles (hvis påvirkning skulle bli enorm fra og med det neste århundret). - Her kan det være greit med en meget kortfattet oppsummering: Gud var tre personer (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd). Universet hadde Jorda som midtpunkt - en forestilling som var arvet fra den greske astronomen Ptolemaios. Jorda var sirkelrund med Himmelen over og Helvetet under. Så fulgte ni konsentriske kuleflater (sfærer) som inneholdt innenfra og ut: Månen, Merkur, Venus, Sola, Mars, Jupiter, Saturn, fiksstjernene og ytterst, krystall-sfæren. Utafor lå det himmelske Paradis med blant annet englene. Det var sju kjente metaller som svarte til hvert sitt himmellegeme: sølv til Månen, kvikksølv til Merkur, kopper til Venus, gull til Sola, jern til Mars, tinn til Jupiter og bly til Saturn. Det var fire elementer (en oppfatning som også var arvet fra de gamle grekerne): ild, luft, vann og jord - med deres tilhørende attributter: varm/tørr, varm/fuktig, kald/fuktig, kald/tørr. Til dette føyde det seg henholdsvis fire kroppsvæsker: gul galle, blod, slim og svart galle. Menneskelig væremåte (temperamenter) refererte seg til balansen av disse væskene; kolerisk, sangvinsk, flegmatisk og melankolsk (ord som fremdeles fins i språket vårt). Sjukdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene. Da gjaldt det å finne den rette medisinen som kunne gjenopprette balansen. Hildegard delte legeplantene inn i varme, tørre, fuktige og kalde. Hennes lære blir en fysiologi om det sunne og rette liv i balanse, helhet og harmoni. Også viktig for å forstå middelalderens naturvitenskap er dens forestilling om makrokosmos (verden + himmelen) og mikrokosmos (mennesket). Hildegard skriver om dette i boka "Causae et curae": "Om himmelrommets harmoni... Kropp og sjel er ett og støtter hverandre, slik forholder det seg også med himmelrommet og planetene, som også understøtter og avstiver hverandre gjennom deres felles bevegelse. På samme måte som sjelen gir kroppen liv og beskyttelse, bistår og beskytter Sola både Månen og de forskjellige planetene i himmelrommet med sin varme. / Himmelrommet er som menneskets hode. Sola, Månen og stjernene er som øynene, lufta som ørene, vinden som luktesansen, tåka som smaken, og sidene på verden som armene og følesansen. De andre skapningene på Jorda er som magesekken. Jorda er som hjertet, for på samme måte som hjertet forsyner både den øverste og den nederste delen av kroppen, så holder den tørre delen av jorda på det vannet som flyter ovenpå den, og er en slags forhindring for det vannet som er nedenunder, så det ikke bryter gjennom." - Og over alt dette styrer en allmektig og rettferdig Gud. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, og fordi kroppen er fra Gud, er den i utgangspunktet god og vakker. Det er derfor vår plikt å ta vare på den! Hildegard har en optimistisk og vennlig religiøs innstilling, idet hun flere ganger påpeker at den skapende kraft eller "alt levendes opphav" er kjærligheten.

Av de mange bøkene Hildegard av Bingen skrev (dels ført i pennen av sine medsøstre fordi hun aldri lærte å skrive skikkelig) er de viktigste innen medisin og naturhistorie: "Physica" ("Naturlære") og "Causae et curae" ("Årsaker og behandling"). Disse bøkene er egentlig to deler av et større verk: "Subtilitatum diversarum naturarum creaturarum" ("Om de naturlige skapningers finhet").

I "Causae et curae" skriver Hildegard om de fire elementene: "Både ilden, lufta, vannet og jorda gjenfinnes i mennesket. Fra ilden får vi varme, fra lufta får det sitt åndedrag, fra vannet får det sitt blod og fra jorda sitt legeme, på samme måte som det fra ilden også har synet, fra lufta hørselen, fra vannet bevegelsen og fra jorda kreftene sine. Menneskets følsomhet og lengsler stammer fra ilden, dets forstand og vurdering fra lufta, og dets erkjennelse og legemlige ferdigheter fra vannet."

"Livets tre", en av Hildegards visjoner. Muligens handler det om skapelsen og paradiset og det kjente univers, men mye av symbolikken er svært vanskelig å forstå for dagens mennesker.

I "Physica" er flere medisinplanter beskrevet, ofte botanisk meget korrekt (noe som tydet på at hun hadde kunnskapene fra sjølstudier i felt, ikke lesefrukter). De fleste legeplantene hun behandler er viltvoksende eller dyrka arter fra hennes hjemtrakter. Hun skriver også om tysk folkemedisin. Benediktiner-ordenen, som Hildegard tilhørte, er opptatt av hagebruk. Klosterhagen var for henne både skole og arbeidsplass så vel som sted for fysisk utfoldelse og kontemplasjon. Idealplanen for klosteret i St. Gallen ved Bodensjøen rundt år 800 ble standard for mange seinere klosterhager. Her inngikk også en detaljert plan over hagen, med sortsangivelser, nær sagt utformet som påbud. Klostervesenet ble på denne måten en formidler av planter og deres bruk. Den kristne, klostermedisinske tradisjonen er ikke først og fremst å helbrede, men å handle med kjærlighet og barmhjertighet. Hildegard forestilte seg Maria som "mater medicinae", legekunstnens mor, og Kristus som "medicus magnus", den største lege, han som ga sitt eget liv som legedom.

Stornesle Urtica dioica, tegning fra en seinere urtebok. På Hildegards tid ble urtebøkene ikke illustert.

Om stornesle Urtica dioica står det: "Brennesle er av en svært varm natur. Den er, på grunn av sin ruhet, til ingen nytte om den spises rå. Men kokt er den, når den spires frisk opp av jorda, nyttig som føde for menneskene, fordi den renser magen og fjerner slimet fra dem. Og dette gjør alle arter av nesle." Legg merke til at en "varm" (og "tørr") plante som nesle virker mot det "kalde" (og "fuktige") slimet.

Om malurt Artemisia absinthium: "Malurten er svært varm og har store krefter, og den er den viktigste mester ved alle svakhetstilstander. Så hell tilstrekkelig av dens saft i varm vin, og fukt et menneskets hode, hvis det smerter, helt ned til øynene og til ørene og til nakken..."

Om svaleurt Chelidonium majus: "Svaleurten er svært varm, og inneholder en giftig og slimete saft. Den har en så svart og kraftig gift i seg at den ikke kan gi mennesker noen form for sunnhet, for hvis den skulle være helsebringende på én måte, ville den innvendig føre til større sjukdom. For hvis noen spiser eller drikker den, skader og sårer det ham innvendig, og på denne måten gir den en usunn og smertefull avføring og fordøyelse, og ingen helse."

Om reinfann Tanacetum vulgare: "Reinfann er varm og litt fuktig og er god mot alle overflødige væsker. Alle som lider av katarr eller hoste, la dem spise reinfann. Den vil binde væske så den ikke renner over, og vil dermed lette."

Om vendelrot Valeriana sp.: "Vendelroten er varm og fuktig. Og også den som lider av brysthinnebetennelse, eller den som har smerter fra gikt, han skal knuse vendelrot, og til dette pulveret skal han tilsette litt mindre pulver av kattemynte... og så skal han spise det ofte, og brysthinnebetennelsen og gikten vil vike fra ham, slik at det går ham bedre."

Om taklauk Sempervivum tectorum: "Taklauken er kald, og den er ikke nyttig som føde for mennesker fordi den er av en feit natur. Så hvis et menneske som var sunn i sin kjønnslige natur skulle spise den, ville han forbrenne helt av begjær slik at han blir vanvittig. Men hvis en mann er tørr i sin sæd, slik at sæden mangler ham uten at han er en olding, skal han la taklauk ligge så lenge i geitemelk at taklauken blir helt gjennomtrukket av denne melken, og så skal han koke den i denne mens han tilsetter egg slik at den blir en matrett. / Og dette skal han spise i tre eller fem dager, og hans sæd vil igjen få sin kraft til å avle, og han vil få barn."

Om ringblom Calendula officinalis: "Ringblommen er kald og fuktig, og fortem viriditatem in se habet, har en stor livskraft i seg, og den er god mot gift. Og den som har tatt gift eller er blitt forgiftet, skal koke ringblomst i vann og legge den varm på magen etter han har presset ut vannet, og den vil løse opp giften, og giften vil bli utskilt fra ham."

Om rose og salvie: "Like deler av rose og salvie røres ut i ferskt fett, som deretter kokes ut til en salve som smøres på stedet med krampe."

En av de mest sagnomsuste plantene i middelalderen og helt opp til 1800-tallet er alrune eller mandrake Mandragora officinarum. Hildegard av Bingen var svært opptatt av denne. Hun skriver at den er som av menneskelig skikkelse og oppstått av samme jord som Adam. Derfor er den mer utsatt for fristelser enn andre planter. Hvis enn mann på grunn av magisk påvirkning eller legemets begjær er svak, skal han ta alrunens kvinnelige skikkelse (man trodde selvfølgelig at det fantes både en mannlig og en kvinnelig alrune) etter at den er renset i kildevann, og i tre dager binde den fast mellom bryst og navle. Deretter skal han binde dem like lenge over begge lender. Alrunens venstre hånd skal han rive i stykker, blande med kamfer og spise det hele. Så blir han helbredet. For kvinner anbefaler hun samme middel, bare at hun skal bruke den mannlige alrunen.

Mannlig og kvinnelig alrune. Tegning fra middelalderen.

En annen, morsom side ved Hildegard av Bingen er hennes frilynte, ja, nesten erotiske syn på seksualitet! "Lystfølelsen i kvinnen er som sola som oppvarmer jorda kjælent, mildt og jevnt, slik at den kan bære frukt, for hvis den brant voldsomt hele tida, ville den svi av all grøde som den hadde frambrakt. Slik er også kvinnens lystfølelse kjærlig og mild, men alltid jevnt brennende for at hun skal kunne avle og føde barn. For hvis lystfølelsen alltid flammer hett, ville hun ikke være egnet til unnfangelse og fødsel. Når elskovsfølelsen oppstår i kvinnen er den derfor mildere enn i mannen, for sjøl om lysten er stor, er den ikke flammende som hos mannen. ... Den elskovstrang som kommer fra kvinnens indre, beveger seg ... ned i livmora og vekker blodet i henne til lystfølelse. Livmora ligger ved navlen, og da det er god plass der, brer lystfølelsen seg til hele underlivet, der den brenner mildere, men hyppigere, som følge av fuktigheten der. / Når elskovstrangen oppstår i mannen, virvler den rundt som et møllehjul, og hans lender er som en smie i hvis indre ilden flammer. / De blodkar som fins i mannens lever og buk, møtes i hans kjønnsorganer. Når lidenskapens stormer oppstår i en manns indre, går de ned i lendene og vekker blodet der. Vanligvis er dette stedet på en måte stramt, trangt og innesluttet, og brannstormen kan derfor ikke bre seg, men brenner kraftigere, til han ikke lenger kan beherske seg, og avgir sæden. Lidenskapens glør brenner sterkere, men sjeldnere i ham enn i kvinnen fordi hans lender er så trange. ... Mannens lyst er å likne med en ild som flammer opp og brenner ned, fordi en ild som brant konstant ville fortære alt. Derfor stiger og faller lysten i mannen, for hvis den skulle brenne i ham hele tida, ville han ikke kunne holde det ut." - Hun gir også detaljerte resepter mot impotens hos menn!

I 1998 utga Tyskland et frimerke for å markere 900-årsdagen til Hildegard av Bingen.

Vitenskapelig er Hildegard av Bingen gått ut på dato for hundrevis av år siden. Men en hver persons handling skal bedømmes ut fra samtid, ikke nåtid. Da framstår hun som en lysende og kreativ begavelse som både beriket sin egen tid, men også inspirerte vitenskapen gjennom resten av middelalderen og langt opp i den nyere tid. - Og folk som interesserer seg for urtemedisin står fortsatt i gjeld til henne.

Kilder
Gunderson Genz, R. 1998. Hildegard av Bingens urtehage. Hildegards
   bruk av legende planter og ville vekster i middelalderens tradisjon.
   Pax Forlag A/S, Oslo.
Høeg, O.A. red. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon
   og legekunst. - Det Beste A/S, Oslo.
Nielsen, H. 1976. Lægeplanter og trolddomsurter. 3. udg. - Politikens
   Forlag A/S, København.
Våre Nyttevekster 1998. Hildegard av Bingen 1098-1179. - Våre
   Nyttevekster 93: 35-37.
http://www.fordham.edu/halsall/med/hildegarde.html
http://www.newadvent.org/cathen/07351a.htm
http://pages.whowhere.com/health/marionpuhl/samehilde.html
http://www.katolsk.no/biografi/hbingen.htm