Hildegard var tysk. Hun ble født 1098 i Bückelheim ved Nahe og døde 1179 på Rupertsberg nær Bingen. Sjøl om hun ble født inn i en velstående, adelig familie, var hun den 10. av søskenflokken, og familien hadde ikke råd til å fø henne opp - som vanlig med de sist ankomne barn blant middelalderens barneflokker. Hun ble derfor bestemt for kirkelig tjeneste. Åtte år gammel ble hun satt i lære hos den kvinnelige eremitten Jutta av Sponheim ved benediktinerklosteret på Disibodenberg. Begge bodde i en såkalt klausur, et lukket tilbygg til klosteret. Her lærte Hildegard å lese latinske salmer (men ikke å skrive). Da Jutta døde i 1136, ble Hildegard, 38 år gammel, valgt til leder, magistrae, for nonnene ved Disibodenberg kloster - hvor nonner og munker hadde tilhold under samme tak! Klosteret samlet etterhvert mange aspiranter. På bakgrunn av hva hun så på som et hellig bud, etablerte Hildegard rundt 1150 et nonnekloster på Rupertsberg nær Bingen ved bredden av Rhinen, 30 km nord for Disibodenberg. Her ble hun abbedisse. I 1165 grunnla hun nok et nonnekloster, Eibingen, på den andre sida av elva. Tragisk ble klosteret på Rupertsberg i 1623 brent og plyndret av svenske tropper under trettiårskrigen. Men St. Hildegard Eibingen er fremdeles et levende nonnekloster.
Hildegard av Bingen levde og virket i ei tid da religion og vitenskap ikke hadde skilt lag. I hennes tenkning har mysteriet en like selvsagt plass som en realistisk vurdering og betraktning. Hun var fullt og helt forankret i middelalderens verdensbilde, ja, så sterkt forankret at vi godt kan trekke henne fram som en av dens fremste talskvinner. Dessuten var hun ikke påvirket av arabisk vitenskap, som gjennom blant annet Salerno-skolen fikk stor innflytelse i de seinere århundrene. Bortsett fra Dioskorides og Galenos kjente hun heller ikke mye til de antikke legene og filosofene, f.eks. Aristoteles (hvis påvirkning skulle bli enorm fra og med det neste århundret). - Her kan det være greit med en meget kortfattet oppsummering: Gud var tre personer (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd). Universet hadde Jorda som midtpunkt - en forestilling som var arvet fra den greske astronomen Ptolemaios. Jorda var sirkelrund med Himmelen over og Helvetet under. Så fulgte ni konsentriske kuleflater (sfærer) som inneholdt innenfra og ut: Månen, Merkur, Venus, Sola, Mars, Jupiter, Saturn, fiksstjernene og ytterst, krystall-sfæren. Utafor lå det himmelske Paradis med blant annet englene. Det var sju kjente metaller som svarte til hvert sitt himmellegeme: sølv til Månen, kvikksølv til Merkur, kopper til Venus, gull til Sola, jern til Mars, tinn til Jupiter og bly til Saturn. Det var fire elementer (en oppfatning som også var arvet fra de gamle grekerne): ild, luft, vann og jord - med deres tilhørende attributter: varm/tørr, varm/fuktig, kald/fuktig, kald/tørr. Til dette føyde det seg henholdsvis fire kroppsvæsker: gul galle, blod, slim og svart galle. Menneskelig væremåte (temperamenter) refererte seg til balansen av disse væskene; kolerisk, sangvinsk, flegmatisk og melankolsk (ord som fremdeles fins i språket vårt). Sjukdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene. Da gjaldt det å finne den rette medisinen som kunne gjenopprette balansen. Hildegard delte legeplantene inn i varme, tørre, fuktige og kalde. Hennes lære blir en fysiologi om det sunne og rette liv i balanse, helhet og harmoni. Også viktig for å forstå middelalderens naturvitenskap er dens forestilling om makrokosmos (verden + himmelen) og mikrokosmos (mennesket). Hildegard skriver om dette i boka "Causae et curae": "Om himmelrommets harmoni... Kropp og sjel er ett og støtter hverandre, slik forholder det seg også med himmelrommet og planetene, som også understøtter og avstiver hverandre gjennom deres felles bevegelse. På samme måte som sjelen gir kroppen liv og beskyttelse, bistår og beskytter Sola både Månen og de forskjellige planetene i himmelrommet med sin varme. / Himmelrommet er som menneskets hode. Sola, Månen og stjernene er som øynene, lufta som ørene, vinden som luktesansen, tåka som smaken, og sidene på verden som armene og følesansen. De andre skapningene på Jorda er som magesekken. Jorda er som hjertet, for på samme måte som hjertet forsyner både den øverste og den nederste delen av kroppen, så holder den tørre delen av jorda på det vannet som flyter ovenpå den, og er en slags forhindring for det vannet som er nedenunder, så det ikke bryter gjennom." - Og over alt dette styrer en allmektig og rettferdig Gud. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, og fordi kroppen er fra Gud, er den i utgangspunktet god og vakker. Det er derfor vår plikt å ta vare på den! Hildegard har en optimistisk og vennlig religiøs innstilling, idet hun flere ganger påpeker at den skapende kraft eller "alt levendes opphav" er kjærligheten.
Av de mange bøkene Hildegard av Bingen skrev (dels ført i pennen av sine medsøstre fordi hun aldri lærte å skrive skikkelig) er de viktigste innen medisin og naturhistorie: "Physica" ("Naturlære") og "Causae et curae" ("Årsaker og behandling"). Disse bøkene er egentlig to deler av et større verk: "Subtilitatum diversarum naturarum creaturarum" ("Om de naturlige skapningers finhet").
I "Causae et curae" skriver Hildegard om de fire elementene: "Både ilden, lufta, vannet og jorda gjenfinnes i mennesket. Fra ilden får vi varme, fra lufta får det sitt åndedrag, fra vannet får det sitt blod og fra jorda sitt legeme, på samme måte som det fra ilden også har synet, fra lufta hørselen, fra vannet bevegelsen og fra jorda kreftene sine. Menneskets følsomhet og lengsler stammer fra ilden, dets forstand og vurdering fra lufta, og dets erkjennelse og legemlige ferdigheter fra vannet."
Om stornesle Urtica dioica står det: "Brennesle er av en svært varm natur. Den er, på grunn av sin ruhet, til ingen nytte om den spises rå. Men kokt er den, når den spires frisk opp av jorda, nyttig som føde for menneskene, fordi den renser magen og fjerner slimet fra dem. Og dette gjør alle arter av nesle." Legg merke til at en "varm" (og "tørr") plante som nesle virker mot det "kalde" (og "fuktige") slimet.
Om malurt Artemisia absinthium: "Malurten er svært varm og har store krefter, og den er den viktigste mester ved alle svakhetstilstander. Så hell tilstrekkelig av dens saft i varm vin, og fukt et menneskets hode, hvis det smerter, helt ned til øynene og til ørene og til nakken..."
Om svaleurt Chelidonium majus: "Svaleurten er svært varm, og inneholder en giftig og slimete saft. Den har en så svart og kraftig gift i seg at den ikke kan gi mennesker noen form for sunnhet, for hvis den skulle være helsebringende på én måte, ville den innvendig føre til større sjukdom. For hvis noen spiser eller drikker den, skader og sårer det ham innvendig, og på denne måten gir den en usunn og smertefull avføring og fordøyelse, og ingen helse."
Om reinfann Tanacetum vulgare: "Reinfann er varm og litt fuktig og er god mot alle overflødige væsker. Alle som lider av katarr eller hoste, la dem spise reinfann. Den vil binde væske så den ikke renner over, og vil dermed lette."
Om vendelrot Valeriana sp.: "Vendelroten er varm og fuktig. Og også den som lider av brysthinnebetennelse, eller den som har smerter fra gikt, han skal knuse vendelrot, og til dette pulveret skal han tilsette litt mindre pulver av kattemynte... og så skal han spise det ofte, og brysthinnebetennelsen og gikten vil vike fra ham, slik at det går ham bedre."
Om taklauk Sempervivum tectorum: "Taklauken er kald, og den er ikke nyttig som føde for mennesker fordi den er av en feit natur. Så hvis et menneske som var sunn i sin kjønnslige natur skulle spise den, ville han forbrenne helt av begjær slik at han blir vanvittig. Men hvis en mann er tørr i sin sæd, slik at sæden mangler ham uten at han er en olding, skal han la taklauk ligge så lenge i geitemelk at taklauken blir helt gjennomtrukket av denne melken, og så skal han koke den i denne mens han tilsetter egg slik at den blir en matrett. / Og dette skal han spise i tre eller fem dager, og hans sæd vil igjen få sin kraft til å avle, og han vil få barn."
Om ringblom Calendula officinalis: "Ringblommen er kald og fuktig, og fortem viriditatem in se habet, har en stor livskraft i seg, og den er god mot gift. Og den som har tatt gift eller er blitt forgiftet, skal koke ringblomst i vann og legge den varm på magen etter han har presset ut vannet, og den vil løse opp giften, og giften vil bli utskilt fra ham."
Om rose og salvie: "Like deler av rose og salvie røres ut i ferskt fett, som deretter kokes ut til en salve som smøres på stedet med krampe."
Kilder Gunderson Genz, R. 1998. Hildegard av Bingens urtehage. Hildegards bruk av legende planter og ville vekster i middelalderens tradisjon. Pax Forlag A/S, Oslo. Høeg, O.A. red. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon og legekunst. - Det Beste A/S, Oslo. Nielsen, H. 1976. Lægeplanter og trolddomsurter. 3. udg. - Politikens Forlag A/S, København. Våre Nyttevekster 1998. Hildegard av Bingen 1098-1179. - Våre Nyttevekster 93: 35-37. http://www.fordham.edu/halsall/med/hildegarde.html http://www.newadvent.org/cathen/07351a.htm http://pages.whowhere.com/health/marionpuhl/samehilde.html http://www.katolsk.no/biografi/hbingen.htm