Biologi før år 1000

400-tallet f.Kr.

Hippokrates (ca. 460-ca. 377 f.Kr.)

Hippokrates kalles "legekunstens far", men han kunne like godt ha fortjent tittelen den første rasjonelt tenkende biolog! (Sjøl om den seinere Aristoteles gjerne tildeles denne æren.) I forskningens historie møter vi her for første gang hypotetisk deduktiv metode, dvs. å oppstille hypoteser, som det så gjelder å prøve og verifisere. "Livet er kort, kunsten lang". Ordtaket tilskrives Hippokrates. Det vil si: Den enkelte forskers liv er kort, men vitenskapen utvikler seg videre gjennom stadig nye generasjoner.

Vi vet svært lite om Hippokrates som person. Han ble født (ca. 460 f.Kr.) og levde på øya Kos, like utafor den joniske kysten. På Kos var det et tempel for Asklepios, den greske guden for legekunst. Templet var den tids nærmeste ekvivalent til våre dagers medisinske fakultet. Hippokrates tilhørte asklepiadene, et samfunn av leger som mente at de stammet fra Asklepios. Han døde ca. 377 f.Kr. i Larissa i Thessalonike.

Hippokrates etterlot seg en samling skrifter "Corpus Hippocraticum", og iallfall noen av dem var forfattet av ham. Her står det at legens oppgave var å gjøre nøyaktige observasjoner for å finne årsaken til sjukdommen, for så å utføre de nødvendige inngrep for å rette på feilene. De riktige forholdsreglene var ikke bønn eller ofring, eller å drive ut onde ånder eller blidgjøre guder. Behandlingen besto tvert om først og fremst å la pasienten hvile, passe på at vedkommende var rein og sørge for frisk luft, sol og enkel, sunn kost. Etter Hippokrates' oppfatning var legens rolle først og fremst å påse at naturen sjøl sørget for kuren. Kroppen var utstyrt med sjølkorrigerende mekanismer som måtte få best mulig anledning til å virke. Prinsippet var Primum est non nocere (det viktigste er ikke å skade). Dette var faktisk et glimrende behandlingsprinsipp, datidas begrensete medisinske kunnskap tatt i betraktning.

Hippokrates var en av de første som hevdet at all materie var sammensatt av fire elementer: ild, luft, vann og jord. Hos mennesket var disse representert ved de fire kroppsvæskene: gul galle, blod, slim og svart galle. Helsen var avhengig av likevekt mellom disse fire væskene, og hvis likevekta forskyves, blir man sjuk. Helbredelse kan oppnås ved at den overflødige væsken fjernes, f.eks. ved årelating, klyster, svetting eller brekninger. Som avføringsmiddel brukte man anisfrø, eselmelk, kolokvint og ricinus-olje (lakserolje fra oljeplante Ricinus communis), som urindrivende middel persille, timian, fennikel og selleri.

Den hippokratiske lege-eden begynner slik: "Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia og Panakeia og alle andre guder og gudinner, og tar dem til vitner på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering." I eden lover den vordende legen at han "ikke skal gi noen gift, sjøl om jeg blir bedt om det", heller ikke "gi noen kvinne fosterfordrivende middel" og "å overholde sin taushetsplikt".

Interessant er Hippokrates' syn på epilepsi. Dette er en sjukdom som skyldes forstyrrelse av hjernefunksjonen, der hjernens normale kontroll over kroppen av og til blir satt ut av spill. Anfallene er kortvarige, men nifse, og tilskuerne kan lett tro at ei overnaturlig makt har overtatt kroppen. Epileptikeren ble ofte betraktet som en "besatt", og sjukdommen ble ofte kalt den "hellige" sjukdom. Hippokrates' trodde ikke på det. I boka "Om den hellige sjukdom" står det at det rent generelt var feil å tilskrive sjukdommer overnaturlige årsaker, og at det ikke var noen grunn til å tro noe annet om epilepsi. Som andre sjukdommer måtte den ha en naturlig årsak, og det måtte derfor finnes en fornuftig behandling. At årsaken var ukjent og behandlingen usikker, måtte ikke forandre dette prinsippet. - Kanskje kan vi si at faget biologi egentlig starter her, rundt 400 f.Kr., med mannen Hippokrates og boka "Om den hellige sjukdom"?

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Hippokrates 2000. Om legekunsten. Oversatt av Eirik Welo. Med et
   innledende essay av Trond Berg Eriksen. Originalens tittel:
   Corpus Hippokraticum. - Bokklubbens kulturbibliotek. De norske
   bokklubbene AS.
Høeg, O.A. red. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon
   og legekunst. - Det Beste A/S, Oslo.
Skard, E. 1966. Filosofien i oldtiden. En historisk oversikt. 4. utgave.
   - H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo.
http://www.forthnet.gr/asclepeion/hippo.htm
http://www.hippocrates.gr/dot/history.htm
http://web1.ea.pvt.k12.pa.us/medant/hippint.htm
http://classics.mit.edu/Browse/browse-Hippocrates.html
http://www.shadow.net/~ebaumel/oath_hip.html
   (Hippokrates' ed online.)