vanlig svovelsopp (Hypholoma capnoides)

Karakteristisk for klassen Hymenomycetes er: Glukose som hovedkarbohydrat, men xylose fins, hyfene har skillevegger med doliporer og bøyler, teliosporer mangler (Swann & Taylor 1993, 1995a). De aller fleste danner skikkelige fruktlegemer.

Dette er den mest avanserte klassen stilksporesopp, og den omfatter alle våre kjente og kjære "sopp". Noen ytterligere presentasjon skulle være unødvendig her.

Det som de molekylære dataene imidlertid avslører, er at skillet mellom delte basidier (phragmobasidier) og hele basidier (holobasidier) bryter sammen i store trekk (Swann & Taylor 1993, 1995a,b). Forskjellene kan i dag kun opprettholdes på ordensnivå (Petersen 1995). Sannsynligvis har holobasidiet oppstått flere ganger uavhengig av hverandre (holobasidiet hos Exobasidium viser jo allerede det!).

rød fluesopp (Amanita muscaria) og spiss giftslørsopp (Cortinarius rubellus)

Klassen oppsto sannsynligvis i karbon (jf. fossilet av Palaeancistrus martinii) og hadde allerede i jura-kritt kommet så langt at vi hadde fått høytstående former som kjuker og hattsopp. I trias delte klassen seg sannsynligvis i underklassene Tremellomycetidae og Hymenomycetidae. Den førstnevnte inneholder slekta Tremella (gelésopp) samt noen mindre kjente slekter. De virker temmelig arkaiske og har nok sett sine beste dager. Mange (alle?) snylter på andre sopp. Hymenomycetidae inneholder flere linjer hvor vi iallfall bør merke oss linja som fører til Dacrymycetales (med gullgaffel, Calocera, og tåresopp, Dacrymyces), linja til Auriculariales (med skrukkeøre, Auricularia, isvullsopp Pseudohydnum og bevre, Exidia) og linja til de hymeniesoppene som har holobasidier (kjuker, fingersopp, piggsopp, hattsopp, rørsopp, røyksopp osv.).

knuskkjuke (Fomes fomentarius) og skogrøyksopp (Lycoperdon umbrinum)

Hymenomycetene, og da egentlig bare underklassen Hymenomycetidae, tok spranget over fra planteparasitisme eller R-strategi (stilkspore-gjærsoppene) til ekte saprofytter på ved og jord eller ektotrof mykorrhiza. Økologisk flyttet de seg delvis over til S-strategi ved inntak av vanskelig (stressbetinget) substrat som ligninholdig ved, dannelse av ektomykorrhiza på næringsfattig grunn eller toleranse overfor toksiske elementer. Imidlertid, den tredje levemåten, C-strategien (Grime 1977), kom til å bety mest. Dette er de såkalt "combative" organismer - de som overvinner andre livsformer og deretter overtar habitatet. Tenk bare på hekseringdannere som nelliksopp (Marasmius oreades) og kjempetraktmusserong (Leucopaxillus giganteus) som skiller ut blåsyre for å drepe konkurrentene, aggressive råtesopp som rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola), knivkjuke (Piptoporus betulinus), knuskkjuke (Fomes fomentarius) og ekte hussopp (Serpula lacrymans), eller diverse ektomykorrhiza-sopp i gammelskog, f.eks. traktkantarell (Cantharellus tubaeformis) og mange av slørsoppene. Det ekstreme eksemplet (Smith et al. 1992) er en "heksering" av honningsoppen Armillaria bulbosa fra Michigan (USA) som veier over 10 tonn, er rundt 1500 år gammel og utbrer seg over et område på 150 mål! - Sopprikets svar på planterikets mammuttre og dyrerikets blåhval...

ektotrof mykorrhiza med hattsopp

Grime, J.P. 1977. Evidence for the existence of three primary strategies in plants and its relevance to ecological and evolutionary theory. - Am. Natural. 111: 1169-1194.

Petersen, J.H. 1995. Svamperiket. - Det naturvidenskapelige Fakultet, Aarhus Universitet, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus.

Smith, M.L., Bruhn, J.N. & Anderson, J.B. 1992. The fungus Armillaria bulbosa is among the largest and oldest living organisms. - Nature (Lond.) 356: 428-431.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1993. Higher taxa of basidiomycetes: an 18S rRNA gene perspective. - Mycologia 85: 923-936.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1995a. Phylogenetic diversity of yeastproducing basidiomycetes. - Mycol. Res. 99: 1205-1210.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1995b. Phylogenetic perspectives on basidiomycete systematiccs: evidence from the 18S rRNA gene. - Can. J. Bot. 73 (Suppl. 1): S862-S868.