Uten sopp, ingen samekultur

Interessert i lavherbariet ved Botanisk hage og museum i Oslo?

Hvilke planter er det som utgjør vegetasjonen på de høyeste fjell eller lengst mot polene? - Jo, sopp.

Nei, det kan da ikke være riktig! Soppene utgjør da ikke vegetasjon, det er det vel bare de grønne plantene som gjør. Dessuten kan det ikke være sopp som vokser på fjelltoppene eller nær polene. Der er det vel alt for lite næring til at det kan finnes sopp.

Likevel er svaret riktig. Sannheten er at soppfolket så alt for ofte glemmer at soppriket inkluderer lavene, et av våre mer iøynefallende innslag i fjellvegetasjonen.

En lav er en sopp som lever i symbiose med en alge. Algen skaffer soppen organisk næring gjennom fotosyntesen. Soppen på sin side beskytter algen mot tørke og ultrafiolett lys, og tar dessuten opp vann og mineralnæring. Forholdet likner altså på mykorrhiza; bare at trærne er erstattet med encellete alger. Imidlertid er det enkelte som hevder at det er stort sett bare er soppen som har glede av dette parforholdet, og at algene utmerket kunne ha klart seg på egen hånd. Etter dette synet kan vi godt si at soppen "holder algene som slaver" i et ensidig forhold hvor soppen drar nytte av algene, mens algene på sin side får lite igjen, unntatt eventuell beskyttelse.

Dette forholdet sopp/alge er så spesialisert at soppen helt har endret utseende. Ja, den er blitt til de grader forandret at det tok lang tid før botanikerne oppfattet at lavene har noe å gjøre med sopp i det hele tatt. Og dette er årsaken til at mange soppforskere fremdeles har problemer med å akseptere lav som "ekte" sopp. Nei, dem overlater vi til de øvrige botanikerne. Istedenfor et løst mycel av hyfer, har lavsoppen dannet et differensiert legeme som på mange måter kan sammenliknes med blad og stengel hos grønne planter. Legemet, som på fagspråket kalles et thallus, kan ha forskjellig form og anatomi. Det vanligste er at vi ytterst finner et barklag av tett sammenpakkete hyfer. Mellom barklagene (ett på oversiden og ett på undersiden) er det et marglag av løsere sammenvevde hyfer. Algecellene danner oftest et eget lag under barklaget. Det er først og fremst grønnalger, men noen lav har blågrønne bakterier (alger) som fotosyntetiserende komponent.

Snitt gjennom lavthallus, a er barklag, b er marglag og c er algeceller.

Som hos de høyere plantene, er det viktig for lavene å ha så stor lysabsorberende flate som mulig. Derfor danner lavenes thallus forskjellige strukturer for å øke overflata i forhold til volumet. Formen varierer mellom de ulike lavartene, men generelt snakker vi om busklav (f.eks. reinlav, islandslav og skjegglav), bladlav (f.eks. fargelav, bikkjenever og blærelav) og skorpelav (f.eks. kartlav, fokklav og korkje).

Fotosyntesen hos lavene er mye mindre effektiv enn hos de høyere plantene. Dette kommer av at næringa produseres av algene, som ligger under den tette soppbarken, og så føres over i en ny organisme, soppen. Lavene har altså måttet gjøre et kompromiss mellom en mulighet for stor produksjon og beskyttelse mot uttørring. De trenger derfor mye lys og vokser meget sakte. Ja, i Arktis kan skorpelaver med en diameter på noen få desimeter være flere tusen år gamle! På gunstige lokaliteter, vil lavene raskt bli skygget ut av de høyere plantene, men siden de trenger lite næring og tåler mye tørke, kan de derfor greie seg på voksesteder som er helt umulige for andre planter; naken stein, bark og fjelltopper. Her er det dessuten lys nok, og den nødvendige næringa får de stort sett fra regnvannet. Disse forholdene gjør at lavene er godt egnet til å leve under de barske forholdene som rår til fjells eller mot polene. I fjellvegetasjonen spiller laver som f.eks. kvitkrull (Cladonia stellaris), gulskinn (Cetraria nivalis) og rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) en stor rolle. Særlig kvitkrull, som ikke bare vokser i fjellet, men som også dominerer i sommertørre områder i lavlandet (Østerdalens furuskoger og Finnmarksvidda), kan sette preg på hele landskapet med sin gulhvite farge. I Finnmark er den som kjent meget viktig i reinens vinterbeite. Til en viss grad er reinen så spesialisert at dens fordøyelse er innrettet på lav om vinteren. Ja, den opprinnelige samekulturen på Finnmarksvidda var faktisk avhengig av denne ene laven! Rondane med sine sure og harde bergarter er på sin side helt gulgrønn av kartlav (Rhizocarpon geographicum). Av alle vekster er det lavene som går høyest på toppene og lengst mot polene. På toppen av Galdhøpiggen er det funnet flere arter, og selv på nakne fjell i Antarktis, et av verdens mest ugjestmilde strøk, med høyeste månedsmiddeltemperatur på - 20°C, vokser det lav!

Lavene er soppenes måte å manifestere seg som "ekte planter". Gjennom samlivet med algene har de inntatt en plass i vegetasjonen som likner de øvrige vekstene. De er ofte pionérplanter som forbereder grunnen for høyere planteliv, f.eks. foran smeltende isbreer, på størknete lavastrømmer, eller i nylig blottlagte rasmarker.

Et spørsmål som reiser seg, er hvorvidt lavsoppene representerer meget avanserte grupper, eller om de er meget gamle. Hva kom først, lavene eller de ikke-lavdannende soppene?